Stakkars, stakkars PS Vita. Siden lanseringen for tre år siden har konsollen lidd av svært svake salgstall og et omdømme som er mer frynsete enn en striesekk. Sony har så å si sluttet å utvikle den typen supergrafikk-på-liksom-konsollspill de først planla, noe som selvfølgelig gjør maskinen mye mindre salgbar i markedsføringskampanjer.
Jeg vil likevel slå et slag for den glatte håndholdtkonsollen. Helt siden jeg først fikk kloa i en, har den blitt et fast innslag i spillhverdagen min av flere grunner. Her er de fire største.
1. Et mekka for japanske spill
Mens Nintendo kan slenge trumfkort etter trumfkort i bordet med sine sterke merkevarer på Nintendo 3DS, sliter PS Vita med å gjøre det samme. Ingen av forsøkene på å få håndholdtutgaver av Killzone, Resistance, Assassin's Creed eller LittleBigPlanet til å bli salgsdrivere har fungert – ikke minst fordi de fleste av disse kun ble skygger av sine storesøsken på PlayStation 3 og 4.
Det som derimot har fungert er de utallige særegne spillopplevelsene som for min del har blitt synonymt med konsollen. Særlig vil jeg treke frem sterke håndholdtspill fra Vita-moderlandet Japan. Du får liksom ikke disse opplevelsene så mange andre steder, selv om det er en del klein japansk fankultur og konvensjoner innbakt i noen av de beste spillene.
Her er et lite knippe av mine favoritter.
En av de nyeste kongene av av japanske rollespill er absolutt best på PS Vita. Persona 4: Golden er riktig nok en oppusset versjon av PlayStation 2-spillet med samme navn, men gjør seg mye bedre på den håndholdte konsollen enn den trauste stuetraveren.
Det usedvanlig godt utviklede rollegalleriet (både for spillmediet og sjangeren) gjør opplevelsen engasjerende utover sjangerens andre mastodonter. Litt småflaut er det å innrømme at fokuset på ungdomskolelivet – flørtinga, leksene, de sosiale spillene – også drar meg inn. Og det turbaserte kampsystemet, med sin egen vanskelige vri, innfrir også. At det er litt for langt er egentlig et luksusproblem.
Danganronpa: Trigger Happy Havoc
Dette er spillet for de som elsker visuelle noveller og eventyrspill a la Phoenix Wright. Man kan altså ikke har store aversjoner mot å lese seg gjennom spillet. Danganronpa: Trigger Happy Havoc er et slags galskapens mordgåtespill, mikset med et konsept som drar kjensel på Battle Royale og Saw-lignende henrettelser.
En bunch superflinke folk har blitt låst inne i en skole og mistet hukommelsen. Vil man ut, må man myrde en av de andre, og slippe unna med det i den påfølgende rettsaken. Du er alltid på defensiven, men blir mer og mer kjent med de andre studentene. Godt skrevne karakterer som ofte velter om på innarbeidede anime-konvensjoner er et stort trekkplaster. Det hele kunne gjerne vært litt mer subtilt, men det er tross alt et spill. Oppfølgeren er også knall, og drar opp galskapen et par hakk.
Dette er antageligvis det mest unike sandkassespillet på en håndholdtkonsoll. I Gravity Rush har du muligheten til å fjerne tyngdekraften fra hovedperson Kat, og dermed suse gjennom det store landskapet, før du deiser nedi en vegg eller taket. Siden du kan snu på tyngdekraften din også, er utforskingsmulighetene gigantiske. Alt du kan se, kan du stå på.
Selv om historien er litt mindre engasjerende enn ønsker, er både musikken og det visuelle helt glimrende. En liten finpuss på kampsystemet hadde ikke vært å forakte, men det fungerer greit nok. Verdenen er uansett det du vil fordype deg i her, med flere småoppdrag og gjenstander å samle.
2. De beste indiespillene
Nesten over natten ble PS Vita til den beste håndholdtmaskinen for spill fra mindre utviklere. Selv om skillet mellom såkalte indieutviklere og «vanlige» utviklere har blitt vasket ut de siste årene, er det likevel en tydelig formfaktor som gjennomsyrer disse mindre perlene. De bruker gjerne få systemer, men drar så mye som mulig ut av disse. De elsker å basere seg på en faux-retro-estetikk, og er gjerne litt kortere opplevelser enn de større spillene.
Det flotte med indiespill på PS Vita er at Sony fungerer som kurator for hva som får og ikke får slippe inn på nettbutikken PlayStation Network. Slik får man skilt klinten fra hveten, noe Steam på PC sliter mer og mer med etter hvert som Early Access oversvømmes.
Da gjør det ikke så mye at spillene kanskje ikke alltid kommer først til den håndholdte konsollen. Det er uansett et vell av spill å velge i her, så lei blir man aldri. Perler som Fez, Rogue Legacy, The Binding of Isaac: Rebirth, Hotline Miami, Luftrausers, Velocity 2X, Spelunky, Thomas Was Alone, ja, listen har nesten blitt endeløs.
Det ser heller ikke ut som om dette avtar med det første. OlliOlli 2 og Hotline Miami 2: Wrong Number slippes om få uker, norske Teslagrad er på vei, det Metroid-aktige spillet Axiom Verge skal komme, Shovel Knight ligger i planen. Lista tar aldri slutt.
3. PS Plus er en utømmelig kilde til spill
Dersom du har hoppet på nestegenerasjonstoget med PlayStation 4, er sjansen stor for at du også har investert i et PlayStation Plus-abonnement. På grunn av kravet om at alle som skal spille PlayStation 4 over nett må ha et medlemskap, har abonnentstallene skutt til værs.
Stammen i PS Plus har likevel alltid vært spillsamlingskonseptet. Sony gir bort nye spill til abonnentene sine hver måned, og trekker tilbake de forrige. Så lenge du rasket med deg spillet mens det var en del av månedskampanjen, kan du spille det for evig og alltid – så lenge du har PlayStation Plus, altså. Dersom du dropper abonnementet, får du ikke tilgang til spillene før du punger ut for en ny måned.
Det er ikke rask som legges inn i samlingen heller. Denne måneden er det for eksempel Rogue Legacy som ligger bak muren. Et par gløtt i spillhistorikken forteller at spill som The Swapper, Hotline Miami, Thomas Was Alone, Gravity Rush, Dragon's Crown, Metal Gear Solid HD Collection, Spelunky, og New Little King's Story er et knippe av spillene som har vært tilgjengelige. Siden jeg fremdeles abonnerer har jeg altså et bibliotek med spill pålydende flere tusen lett tilgjengelig.
4. PlayStation-klassikere og PS Portable-spill
Som en spillfan som nærmer seg 30 fylte år, har jeg mange gode minner fra den første PlayStation-konsollen. Final Fantasy VII til IX, Crash Bandicoot-serien og de første Resident Evil-kapitlene er spill som har brent seg fast i et ungt og lettpåvirkelig sinn.
Selv om få av spillene har eldes med verdighet, er det alltid koselig å vende tilbake til spill slik de en gang var. Supert da at PlayStation Store har et godt utvalg av spill fra den gamle grå konsollen som fungerer med PS Vita. Det er litt synd at flere av disse også minner oss på at spill fra den æraen led under konverteringen fra TV-formatet NTSC til PAL, noe som medførte alt fra svarte innramninger av bildet til en faktisk hastighetssakking på om lag 17 prosent. Alt var ikke bedre før, altså.
PlayStation Portable-biblioteket er også verdt å ta en titt på. Flere av de beste spillene fra Sonys forrige håndholdte gjør seg desto bedre på PS Vita, slik som Final Fantasy Tactics: The War of the Lion, Castlevania: The Dracula X Chronicles og Patapon-serien. Det er masse snadder å hente fra lillebror også.
Et sjangerdefinerende PlayStation 2-spill har fått en oppussing på PS VIta.
Dette synes vi om Final Fantasy X/X-2-oppussingen »
