Hvert år ønsker vi i Gamer.no å gi heder og ære til årets beste spillopplevelser, og for hvert år som går blir det vanskeligere og vanskeligere å plukke ut de aller beste opplevelsene. 2019 er intet unntak, men vi har funnet frem en håndfull spill som fortjener litt ekstra heder.
Som alltid har vi kåret én vinner i hver kategori, og to spill som deler på andreplassen.
Slik er kåringsprosessen
Alle skribenter kunne nominere fem spill i hver kategori, men vinnerne ble bestemt i en 4 timer lang samtale i etterkant, der alle fikk muligheten til å argumentere for sine favoritter. Resultatet er en liste som ikke bare er basert på det som er mest populært, men som helt klart er influert av store spill.
I morgen går vi mer personlig til verks. Skribentenes personlige favoritter fra året har blitt en tradisjon, og også i år får du lese hva enkeltskribenter har fått mest ut av i 2019. Det er der skribentene får utløp for sine egne opplevelser, med spill av både kjent og mer ukjent art. Den listen legger vi altså ut 28. desember.
Som vanlig er vi også interesserte i å høre fra dere – hvilke spill dere lesere har vært mest fornøyde med i 2019. Den avstemmingen begynner over nyttår, så du har fremdeles litt tid til å kjøre deg gjennom «bækkloggen», og gruble på hva som er dine favoritter.
Her er den fullstendige listen over årets kategorier:
- Beste enspilleropplevelse
- Beste konkurranseopplevelse
- Beste originale idé
- Beste musikk
- Beste lyddesign
- Beste visuelle design
- Beste historie
- Største skuffelse
- Største overraskelse
Vi begynner kåringen med enspillerspillene:
Beste enspilleropplevelse
The Outer Worlds
Tilgjengelig til PlayStation 4, Windows og Xbox One.
Da The Outer Worlds for alvor dukket opp på radaren vår i 2018, fikk vi endelig se hva Obsidian Entertainment har bygget seg opp til de siste ti årene. Fra å være et relativt lite studio med presset økonomi, er The Outer Worlds det første tegnet på et mer robust studio som nå – med Microsoft-midler i ryggen – har muligheten til å lage enda større og mer ambisiøse spill enn tidligere, og selv om prosjektet var påbegynt før oppkjøpet, lover dette godt.
Her får vi en kondensert, men fullstappet, vri på en semi-åpen verden, med forskjellige områder som yrer av personlige og politiske konflikter, i en verden som ledes av kapitalistiske selskap. Vi får velskrevne oppdragstrær som ofte byr på noen moralske – om enn binære – valg, i en fargerik verden som både tar seg selv seriøst, men som ikke er ribbet for humor heller. Et OK kampsystem, og flere måter å bygge figuren på hjelper på rollespillingen også.
- The Outer Worlds er til syvende og sist Obsidian Entertainments kjærlighetsbrev til Fallout. Altså, opprinnelige Fallout og Fallout 2 – ikke Bethesdas nyere tolkning. Humoren, oppdragsvalgene og de sterke sidefigurene står seg svært godt side om side med sin inspirasjonskilde, og er nok til å lande topplasseringen her.
Disco Elysium
Tilgjengelig på PC.
Helt fra Disco Elysiums åpningsøyeblikk skjønner vi at dette er noe utenom det vanlige. Bakfull, med en overaktiv hjerne som insisterer på en syrlig intern monolog, fomler vi rundt på jakt etter noe å ha på oss – ikke minst slipset som av en eller annen grunn sitter fast i takvifta. Og dersom du er uheldig her, kan slipsehentingen faktisk ende fatalt.
Alt i Disco Elysium baserer seg nemlig på terningkast som måles mot personlighetstrekk som du velger i begynnelsen – noe som også påvirker den indre monologen din. Dersom du ikke har mye poeng i «Saviour Faire»-trekket i tilfellet med slipset, blir det vanskeligere for terningene å jobbe med deg, og dermed kan du ende opp med å ta skade, og til syvende og sist krepere. Dette er et spill uten taktiske kamper, der ferdighetene dine i stedet handler om å takle samtaler og sosiale situasjoner.
Aberet med et slikt system er selvfølgelig at alt hviler på hvor godt skrevet manuset er. Heldigvis skinner Disco Elysium her, med velskrevne, vittige dialoger som gjør at hver samtale med både andre personer og dine indre presonlighetsdemoner er en fryd å oppleve. Det hjelper også at omgivelsene – den fiksjonelle byen Revachol, som er tydelig påvirket av en kommunistisk revolusjon som har gått på trynet – er et flott område å utforske. Selv mordmysteriet, som er spillets hovedgåte, er godt nok til å holde oss gående. Disco Elysium er, med sin blanding av pek-og-klikk-eventyr og isometriske rollespill, en unik og herlig opplevelse for alle som tåler å lese mye i spill.
Sekiro: Shadows Die Twice
Tilgjengelig på Windows, Xbox One og PlayStation 4.
Noen av oss i redaksjonen begynner å bli en smule utbrent på Soulsborne-spillene, med alle deres komfortsonekloner og formelbaserte inkarnasjoner. Likevel klarte Sekiro: Shadows Die Twice å bevise at det fremdeles finnes rom for nye ideer innen sjangeren. Navigasjonen, bevegeligheten og det nye kampsystemet bidrar til å gjøre dette spillet til en spenstig, presis og hektisk affære av den sorten vi ikke har sett maken til på lenge.
Spillverdenen er overfylt av interessante gjenstander og våpen å utforske seg frem til, så vel som en bred blanding av veldesignede sjefskamper som i stor grad imponerer med oppfinnsomme bekjempelsesmetoder. Spillet kaster også fra seg den noe generiske fremstillingen av den europeiske middelalderen som har brukt å definere disse spillene, til fordel for en magisk skildring av et japansk feudalsamfunn som bygger på eventyr og mytologier som FromSoftware selv har et tettere forhold til, med tanke på selskapets japanske kulturbakgrunn. Fraværet av flerspillermekanikkene og introduksjonen av en rekke nye interaksjonsmetoder gjør dette spillet så brutalt til tider, at flere av veteranene i redaksjonen slet med å sette seg inn i tittelen med det første.
Vi har ikke nødvendigvis blitt enige om «tilgjengelighetsmangelen» er et problem for spillmediets utvikling generelt, men det er i hvert fall interessant hvordan FromSoftware skapte et kampsystem som er såpass annerledes at til og med vi som spilte den japanske versjonen av Demon's Souls i 2009 måtte lære oss en masse nye triks for å takle presset.
Beste flerspilleropplevelse
Apex Legends
Tilgjengelig på Windows, PlayStation 4 og Xbox One.
Respawn overrasket mang en spiller med lanseringen av Apex Legends i februar. Ikke bare hadde utvikleren holdt spillet hemmelig helt frem til slippdatoen, men Apex ble i tillegg en umiddelbar hit i en sjanger der gigantene Fortnite og PUBG knapt hadde gitt plass til noen andre.
Apex Legends disket opp med en mer frenetisk battle royale-opplevelse, der hurtighet og nærkamper står i sentrum. Det fargerike figurgalleriet klarte samtidig å bygge inn ulike evner og spillestiler i opplevelsen, på en måte som har vært velbalansert fra dag én.
Det som virkelig skilte Apex fra konkurrentene var imidlertid det kontekstbaserte ping-systemet, som lar lagkamerater enkelt og raskt kommunisere hva de gjør, hvor det er fiender og hva de finner av våpen og annet utstyr. Ved å gi alle spillere – også de som ikke har en mikrofon, ikke ønsker eller ikke kan snakke – en stemme i spillet, introduserte Respawn en ny dimensjon til samspill og lagarbeid. Apex var langt fra det første til å benytte seg av systemet, men at både Fortnite og PUBG nå tilbyr lignende ping-funksjoner er et klart bevis på spillets inflytelse i battle royale-sjangeren.
World of Warcraft Classic
BlizzardTilgjengelig på Windows og Mac.
Blizzard satte en ny standard for massive online-rollespill da de slapp World of Warcraft for 15 år siden. Spillet har rullet og gått helt siden da. Verdenen har blitt utvidet, ny klasser og raser har kommet til. Etter hvert har mye av det som gjorde World of Warcraft så magisk blitt borte, mener mange. Det vokste seg fram et marked for de som ønsket seg tilbake til den opprinnelige opplevelsen. Til slutt ble denne etterspørselen så stor at Blizzard ikke kunne ignorere den lenger. Nye servere med gammelt innhold ble åpnet opp, og pågangen var i starten så stor at køene for å komme inn ofte var like lange som en arbeidsdag.
Etter at den største hypen la seg, og det var mulig å logge inn uten å planlegge mange timer i forveien, fikk vi den samme opplevelsen som for alle de årene siden. Dette er en gavepakke til nostalgikerne der ute. Kanskje er det ikke så rart at det som var et av de aller, aller beste spillene i 2005 kommer høyt på listen når det gis ut på nytt 15 år senere.
Borderlands 3
GearboxTilgjengelig på Windows, PlayStation 4 og Xbox One.
Borderlands 3 er mer Borderlands. Det betyr selvfølgelig svære verdener med hauger av oppdrag, fargerike skurker, og tonnevis på tonnevis av skytevåpen med alskens forskjellige vrier. Det er mer Borderlanfs, og det fungerer godt.
– Borderlands 3 er stort sett hjernedød underholdning, men det mener jeg er nesten utelukkende positivt når det kommer til denne serien. Det er et spill som ikke krever all verden og ikke har enorm dybde, men som likevel klarer å glede, overraske og bevege takket være de finurlige figurene, de herlige rollespillmekanikkene og den fargerike variasjonen som preger planetene man besøker underveis i spillet, skrev vår anmelder. Og som vanlig er alt dette bedre med en, to eller tre andre spillere å plaffe seg gjennom verdenene med.
Beste originale idé
Baba Is You
Tilgjengelig på Windows, Linux og Mac.
En gang i blant dukker det opp titler som tvinger oss til å revurdere våre forventninger til hvordan et spill skal fungere. Baba is You klarte dette på mesterlig vis i 2019, ved å servere gåter der den eneste måten å vinne er å endre på reglene.
I rollen som en nusselig liten sau plasseres spillere i ulike verdener som styres av ulike regelsett. Ved å skyve rundt på ord og endre på setninger kan man imidlertid snu opp ned på alt. Plutselig styrer man en krabbe i stedet for sauen, eller kanskje går en mur kan gå fra å være et hinder til å være det som sikrer deg seieren.
Baba is You tvinger deg bokstavelig talt til å tenke utenfor boksen for å finne løsninger som ofte er langt enklere enn du først trodde. Måten spillet hele tiden introduserer nye gjenstander og systemer sørger for at det holder seg interessant, og ettersom du stort sett alltid har flere brett du kan jobbe med av gangen er det ikke like tungt å bli sittende fast.
Disco Elysium
Tilgjengelig på Windows.
En stor del av grunnen for hvorfor dette spillet er å finne på topp tre-listen over årets beste spill, er dets kreative og velskrevne manus. Det mest beundringsverdige med manuset er ideen om at hovedpersonens tankekraft, psyke og fysiologi kommuniserer med spilleren som aktive deltakere i fortellingen, fremfor de abstrakte konseptene og kroppsorganene de faktisk er.
Der mer tradisjonelle CRPG-spill ofte inneholder et broderskap av helter som har egne personligheter, etiske standpunktet og mål, gjør ZA/UM noe helt unikt ved å introdusere 24 personlighetstrekk som oppfyller en lignende rolle. Hver av disse, slik som «Autoritet», «Persepsjon» eller «Konseptualisering», har en egen verdensforståelse og går i dialog med hverandre i håp om å få den største innvirkningen på spillerens dømmekraft.
Enten det er via kalkulert rasjonalitet som faktisk hjelper i spillets vanskeligste samtaler og evnesjekker, eller via et av spillets mange komiske i gullkorn som ikke alltid er verdt å stole på i en praktisk forstand, men som på samme tid høres så morsomme ut at man bare må teste, selv om det garantert blir å føre til unødvendige komplikasjoner for hovedpersonen i spillet.
Ring Fit Adventure
NintendoTilgjengelig på Nintendo Switch.
Nintendo er langt ifra fremmed for å dyppe lilletåa inn i treningsrelaterte spill. De fleste av oss husker nok Wii Fit, og det medfølgende balansebrettet, som lagde sin egen lille farsott i 2008. Men der Wii Fit først og fremst var et fitness-produkt, er årets Ring Fit Adventure mye mer fokusert på å lage et underholdende spill rundt treningsmoroa.
Her kontrollerer du altså en løpende figur ved å faktisk løpe, samtidig som du bøyer og presser sammen den medfølgende treningsringen, som byr på nok motstand til å by på muskelaktivitet. Man blir neppe et muskelbeist av dette i lengden, men det er mer enn nok til å telle som god treningsaktivitet for dem som bare ønsker å holde seg relativt godt i form. Tro oss – skrur du spillet opp til ekspertnivået, blir du mer enn svett nok til å kreve en dusj etter økten.
Det som overrasket oss mest med produktet var det habile – om enn av nødvendighet litt forenklede – spillet, der man spiller seg gjennom et durabelig langt eventyr med forskjellige omgivelser, brett og sjefskamper mot bodybuildingdragen Dragaux. Alt i alt overrasket Nintendo oss med en god ide som bygger videre på Wii Fit-arven, men som er like mye et spill som et treningsprogram.
