Hvert år ønsker vi i Gamer.no å gi heder og ære til årets beste spillopplevelser, og for hvert år som går blir det vanskeligere og vanskeligere å plukke ut de aller beste opplevelsene. 2018 er intet unntak, men vi har funnet frem en håndfull spill som fortjener litt ekstra heder.
Som alltid har vi kåret én vinner i hver kategori, og to spill som deler på andreplassen.
Slik er kåringsprosessen
Alle skribenter kunne nominere fem spill i hver kategori, men vinnerne ble bestemt i en 4 timer lang samtale i etterkant, der alle fikk muligheten til å argumentere for sine favoritter. Resultatet er en liste som ikke bare er basert på det som er mest populært, men som helt klart er influert av store spill.
I morgen går vi mer personlig til verks. Skribentenes personlige favoritter fra året har blitt en tradisjon, og også i år får du lese hva enkeltskribenter har fått mest ut av i 2018. Det er der skribentene får utløp for sine egne opplevelser, med spill av både kjent og mer ukjent art. Den listen legger vi altså ut 28. desember.
Som vanlig er vi også interesserte i å høre fra dere – hvilke spill dere lesere har vært mest fornøyde med i 2018. Den avstemmingen begynner over nyttår, så du har fremdeles litt tid til å kjøre deg gjennom «bækkloggen», og gruble på hva som er dine favoritter.
Her er den fullstendige listen over årets kategorier:
- Beste enspilleropplevelse
- Beste konkurranseopplevelse
- Beste originale idé
- Beste musikk
- Beste lyddesign
- Beste visuelle design
- Beste historie
- Største skuffelse
- Største overraskelse
Vi begynner kåringen med enspillerspillene:
Beste enspilleropplevelse
Red Ded Redemption 2
Tilgjengelig til PlayStation 4 og Xbox One.
2018 var et heidundrandes år for spill, med det ene høydepunktet etter det andre. Med så mange sterke kandidater å velge mellom for beste enspilleropplevelse var det imidlertid ett spill som fikk stukket nesa foran resten av feltet. Det spillet heter Red Dead Redemption 2.
I en verden der lovløshet er i ferd med å utryddes, trer spillere inn i rollen som landeveisrøveren Arthur Morgan. Den spenningsfylte historien sitter som en kule, men det er i sin helhet at Red Dead Redemption 2 virkelig skinner. Etter syv år med hardt arbeid – kanskje for hardt til tider – har Rockstar skapt en lys levende verden som er fylt til randen med humor, melankoli og en solid dose action.
- Det er ikke til å stikke under en stein at ting tar tid i Red Dead Redemption 2, enten det er lange turer på hesteryggen eller møysommelig venting på et tog som gjengen skal rane. Det fantastiske figurgalleriet, sideaktivitetene man kommer over underveis og de utallige mulighetene spillet byr på gjør imidlertid at man aldri kjeder seg – selv gjennom de 60-70 timene det tar å fullføre kampanjen. Med et såpass stort forventningspress skal det godt gjøres å levere et produkt som matcher fansens håp og drømmer. Rockstar klarte biffen, og det er ingen tvil om at vi kommer til å huske Red Dead Redemption 2 i lang tid fremover.
God of War
Celeste
Tilgjengelig på Windows, Mac, Linux, Xbox One, Nintendo Switch og PlayStation 4.
For rundt et tiår siden tok begrepet «ludonarrativ dissonans» av. Hvis du ikke har hørt det før handler det rett og slett om det nokså vanlige misforholdet mellom historie og spillmekanikker. Et av de mest populære eksemplene var Uncharted-serien hvor den ellers sympatiske skattejegeren Nathan Drake slakter seg gjennom et nesten firesifret antall leiesoldater i hvert spill uten egentlig å ha noen særlig god grunn til å ta livet av så absurd mange mennesker og uten at han noensinne reagerer på hva det er han gjør. Dette ble såpass omdiskutert at utviklerne dristet seg til å la skurken i Uncharted 2, en gal krigsforbryter, på et punkt ganske korrekt påpeke at hovedpersonen var minst like ille som ham selv.
I likhet med et annet indiespill, Undertale fra 2015, går Celeste bevisst inn for å unngå ludonarrativ dissonans. Vi møter Madeline som av mystiske årsaker bestemmer seg for å bestige et fjell. Etter hvert som hinderløypene blir brutalt vanskelige blir spillerens frustrasjon en parallell til problemene Madeline bærer med seg. Overvinner du deg selv klarer også hun å overvinne seg selv. Spillet er imidlertid ikke noen seig, rendyrket metafor. Madelines kamp arter seg i mange faser og utforskes fra mange vinkler med lignende sammenflettet bruk av lyd, grafikk, dialog og spillmekanikker.
På mange måter er Celeste kanskje det mest gammeldagse spillet på denne listen med 2D-grafikk og hoppeutfordringer. Samtidig kan det også hende den selvfølgelig og sømløse måten det bruker alle mediets muligheter på sier oss mer om fremtiden enn det noen av de andre spillene gjør.
Beste flerspilleropplevelse
Super Smash Bros. Ultimate
Tilgjengelig på Nintendo Switch.
En god balansegang mellom lett tilgjengelige mekanikker og et dypt kampsystem som man kan utforske, forstå og smått om senn mestre, er nøkkelen for å lage slåssespill som kan engasjere både nye og gamle kamphaner. Dette er en spiker Super Smash Bros. Ultimate treffer så til de grader på hodet, og det er egentlig alt man trenger å si om spillets fremragende flerspilleropplevelse.
Kjernen i spillet er et omfattende rollegalleri som inneholder spillikoner i alle former og fasonger: Enten man liker Nintendo-raringer som Kirby, Captain Falcon og Samus eller andre ikoniske spillfigurer i form av Snake, Cloud og Mega Man, er det garantert noen for deg blant de 74 unike slåsskjempene.
Selve slåssingen veksler mellom kaotiske bataljer for opptil åtte spillere på samme skjerm, til intense dueller mot en utvalgt erkefiende via Internett. Kampene er også som regel over i rimelig tid, slik at det alltid er like fristende å si «vi skal ikke bare ta én til, da?» Og det gjør man selvfølgelig.
Call of Duty: Black Ops 4
Tilgjengelig på PlayStation 4, Windows og Xbox One.
Da Treyarch avduket sitt nyeste Call of Duty-spill tidligere i år, var det stor skepsis knyttet til mangelen på en enspillerkampanje. Utvikleren satset utelukkende på et tredelt flerspillertilbud i Black Ops 4, med tradisjonelle kamper, zombiemodusen og for første gang en battle royale-variant kalt Blackout, og resultatet har for alvor imponert.
Med en rekke spennende moduser, gode kart og solid tilpasning av spillfiguren byr de vanlige flerspillerkampene på lynkjapp moro. Zombiemodusen er utvidet fra tidligere, og blander komplisert, men tilfredsstillende gåteløsing med panisk action i svært varierte settinger. Blackout byr på en mer strategisk opplevelse, med opplevelsen du kjenner fra Playerunknown's Battlegrounds og Fortnite pluss våpen, kjøretøy og omgivelser fra Call of Duty-universet.
Det hele er gjennomsyret av en skytefølelse som bare Call of Duty kan levere, og som løfter opplevelsen til imponerende høyder. Legg til et flytende og hurtig bevegelsessystem som adlyder fingrene dine på mesterlig vis, og det bør ikke komme som noen overraskelse at Black Ops 4 er ett av årets beste flerspilleropplevelser.
Warhammer Vermintide 2
Tilgjengelig på Windows, PlayStation 4 og Xbox One.
Flere i redaksjonen trakk frem Warhammer: Vermintide 2 som et av de største høydepunktene på flerspillersiden i år. Samarbeidsspillet, der et lag på opp til fire spillere skal baske sammen mot Skaven og Chaos-hæren, traff godt – både for Warhammer-gjengen og de som bare var på utkikk etter noe å spille med vennene.
Alt skjer i førstepersonsmodus, der man suser gjennom brett etter brett. Et utvalg av forskjellige figurer og klasser som bygges videre etter hvert gjør at spillerne får en progresjonsfølesle mellom slagene.
Det som sementerer Vermintide 2 på denne listen er naturlig nok det samspillet man får mens man hugger seg gjennom fiender og sjefsfiender. De intense øyeblikkene og utfordringene som man mestrer sammen.
Beste originale idé
Return of the Obra Dinn
Tilgjengelig på Windows og Mac.
Med den fabelaktige østblokkgrensevaktsimulatoren Papers Please skapte Lucas Pope seg et relativt bemerket navn i indiespillsammenheng. Spillet gjorde ham dessuten såpass økonomisk uavhengig at han kunne ta seg råd til både å bruke tid på og ta sjanser med sin neste utgivelse. Han gjorde begge deler, og det er vi i redaksjonen meget takknemlig for her vi sitter i 2018. Return of the Obra Dinn er etter vår mening årets beste originale idé, og det er nok mye takket vært at Pope ga seg selv fritt spillerom underveis.
Pope virker ved første øyekast å ha en fascinasjon for det byråkratiske og uspektakulære: Sist var man altså grensevakt, her er man forsikringsagent – begge sjeldne yrker i spillsammenheng. Målet i Return of the Obra Dinn er noe så prosaisk som å fastsette forsikringsutbetalinger til de gjenværende etter det tilsynelatende hedenvandrede mannskapet på skipet Obra Dinn. Historien som fortelles er derimot alt annet enn uspektakulær.
Det virkelig originale ved spillet ligger dog ikke i noe enkeltstående aspekt ved det, men i det samspillet som oppstår mellom de ulike delene: det litt tørre utgangspunktet, de oppsiktsvekkende skjebnene som var om bord på skipet, den fascinerende monokromatiske grafikkstilen, og ikke minst den logisk resonnerende måten du som spiller må jobbe på for å finne fram til mannskapets skjebner. Kanskje kan man tenke på Obra Dinn som et slags sudoku der hvert eneste tall i hver eneste rute har en unik og gjenkjennelig personlighet og livshistorie. Og samme hva man tenker på det som, er det et svært originalt spill.
My Child Lebensborn
Tilgjengelig på Android og iOS.
Allerede første gang vi hørte om My Child Lebensborn skjønte vi at dette fort kunne ende opp med å bli en treffende og interessant spillopplevelse. Få tør ta for seg tematikk som dette, der opplevelsen tyskerbarn gikk gjennom i etterkrigstiden er i sentrum. Fallhøyden er rimelig stor, men norske Sarepta Studios presterte særdeles godt her.
Ikke at vi ikke var skeptiske på forhånd. Å ta for seg en så sår tematikk og lage spill av det er ikke lett, og med sammenligninger med tamagotchi-konsepter var noen av oss litt usikre på om det kunne bli plumpt. Men Sarepta greide å behandle tematikken med verdighet, og skapte en rørende og tidvis somber spillopplevelse der man får et innblikk i hverdagen til en gruppe mennesker som aldri må bli glemt av historien.
Derfor får My Child Lebensborn oppmerksomhet her – en idé som lett kunne ha gått galt, men som endte opp med å treffe blink. Mest av alt skyldes det ideen og motet til studioet. Vi applauderer Sarepta for å tørre å ta for seg noe som kan være både vondt og vanskelig, og samtidig greie det på en bra måte.
God of War
Tilgjengelig på PlayStation 4.
På sølvlerretet ser man ofte scener, eller i noen tilfeller hele filmer, som ikke klipper mellom kameravinkler. Store sekvenser spiller seg ut mens ett enkelt kamera følger det som skjer – noe som ofte krever enormt med planlegging for å gjennomføre. Bare tanken på hvor mye tilrettelegging som skal til for å få til noe lignende i et spill så ambisiøst og narrativt tungt som God of War, er nok til å bli både skeptisk og nysgjerrig.
I de tidligere God of War-spillene var det vanlig at kameraet tok seg en tur langt vekk fra Kratos for å vise den fulle størrelsen på en massiv fiende, eller at filmkutt klippet fra sted til sted, eller tilbake i tid. Denne gangen følger du Kratos hvert eneste skritt på veien. Hvert skritt, hver tunge stund, hver blodige ytre og indre kamp, på tvers av den enorme verdenen Santa Monica har skapt.
Effekten av dette er slående: Det blir tungt å ro hele den lange veien hjem når Atreus kollapser, hvorpå fortidens spøkelser hjemsøker Kratos på båten, og du må være med hele den lange, smertefulle veien mot et valg Kratos håpet han aldri måtte ta. Det blir heftig adrenalinfylt når du blir overfalt av Balder på Midgards tak, og en kampsekvens tar deg i fritt fall ned fjellet, gjennom riket på en drage og med et smell inn i Helheim. Kombinert med en spennende verden, tviholdte den sammenhengende kameraføringen i God of War på spilleren hvert bidige sekund av veien. Og vi ble gladelig med på reisen.
