The Last of Us Part II lanseres i dag, og selv om spillet til tider er til forveksling lik originalspillet fra 2013, er det også enormt mye nytt å sette seg inn i for de som ikke har fulgt med siden spillets annonsering. Ikke bare spiller man som en eldre og mer erfaren utgave av ungjenta Ellie, men i tillegg kastes man ut på et postapokalyptisk eventyr som er ganske annerledes det som har kommet tidligere.
Det har også skjedd svært mye innad i spillbransjen og i verden generelt siden 2013, noe som betyr at det er flere nyvinninger og masse teknisk moro å sette seg inn i i løpet av de drøyt 25 timene det tar å fullføre spillet. For å gjøre opplevelsen så behagelig som mulig, anbefaler vi derfor at du får med deg disse velmenende rådene før du legger ut på hevntokt. Det kan vel ikke skade.
LES OGSÅ: Vår anmeldelse av The Last of Us Part II »
Juster vanskelighetsgraden
De fleste spill lar deg velge og endre vanskelighetsgrad både i begynnelsen av og midt i spillet, og dette gjelder selvfølgelig også for The Last of Us Part II. Det som derimot skiller dette spillet fra røkla, er det faktum at man når om helst kan finstille en rekke av spillets parametere for å justere opplevelsen til å passe mer med den type spill man vil ha.
Dette betyr at man for eksempel kan sørge for at fiender gjør ekstra mye skade på deg; man kan gjøre spillets sniking lettere hvis man ofte blir oppdaget; eller man kan la medhjelperne dine være ekstra aggressive i kampens hete.
Selv var jeg ekstra begeistret for muligheten til å endre hvor lett tilgjengelige spillets ressurser var. Særlig utover i spillet kan man nemlig risikere å bygge seg opp et ganske så stort arsenal av ammunisjon og helsegjenstander i perioder, og da er det fenomenalt at man kan endre hvor mye man snubler over når man utforsker ødemarken.
Det aller beste med den justerbare vanskelighetsgraden i The Last of Us Part II er imidlertid hvordan man står fritt til å endre de forskjellige parametrene helt uavhengig av hverandre, slik at det til slutt blir en opplevelse som er hundre prosent tilpasset deg og dine preferanser. At spillet heller ikke sier at noen av vanskelighetsgradene er «feil» ved å unngå å ha trofeer knyttet til vanskelighetsgrad, er også et stort pluss.
Vær tålmodig
Jeg har skrevet to slike artikler tidligere (for henholdsvis Red Dead Redemption 2 og Death Stranding), og hver gang har jeg tatt med dette punktet. For det er noe med forseggjorte enspillerspill som fører til at det tar litt ekstra tid å komme i gang. Akkurat her er The Last of Us Part II intet unntak: Det tar en god stund før man ankommer Seattle og spillets historie virkelig tar fart.
Men selv da benytter spillet seg av en ganske så tilforlatelig og gradvis utvikling, og ofte er de stille øyeblikkene vel så viktige som de hissige skyte- og snikeoppdragene.
Tålmodighet kommer også svært godt med når man er ute på tur. The Last of Us Part II er et snikespill fra ende til annen, og da lønner det seg selvfølgelig å bruke god tid på å observere fiender, lære seg hvordan de kommuniserer med hverandre og kalkulere hvordan man best skal klare å kare seg forbi motstanderne.
Det faktum at spillet har en skikkelig smart og uforutsigbar kunstig intelligens gjør dette til noe som er enklere sagt enn gjort, og ofte går ting på tverke når det passer som dårligst. Da er det desto viktigere at man klarer å holde hodet kaldt for å benytte spillets mange verktøy til sin fordel.
Utforsk alt
En viktig del av det å låse opp Ellies mange forskjellige verktøy, er det å utforske absolutt alt spillet har å by. The Last of Us Part II er kraftig opptatt av «loot». Dette dukker ikke bare opp som smådeler man kan kombinere for å lage eksplosiver og pilspisser, men også i form av oppgraderinger og skruer og muttere du kan bruke for å finslipe våpnene dine.
Det er begrenset hvor mye man kan finne av disse delene i hver gjennomspilling, og det er derfor svært viktig å holde øyne og ører åpne når muligheten først byr seg. Vær spesielt på utkikk etter verktøybenker og sikringsskap – sistnevnte krever at man utforsker områder i nærheten for å snuse seg fram til koder i notater og den slags, men byr til gjengjeld på svært etterlengtede godsaker.
Et annet aspekt ved det å utforske alt, er det at spillet ikke bare handler om Ellie og figurene hun har direkte tilknytning til. The Last of Us Part II bruker også svært mye tid på å etablere hva som har skjedd i dette universet siden verden gikk til hundene den gang da. Som et resultat er det flere spennende og gripende fortellinger man kan oppdage ved å finkjemme omgivelsene på leting etter hemmeligheter.
Tenk høyt (og lavt)
Med på å gjøre disse omgivelsene så interessante å utforske, er spillets nye fokus på vertikalitet. The Last of Us Part II går både høyere og lavere enn det originalspillet noensinne drømte om å gjøre, og dette kommer svært godt med når man skal overleve verdens undergang.
Det er én ting at man nå kan hoppe og klatre høyere og friere enn det Joel noensinne klarte i 2013, men det er enda deiligere at spillet denne gangen også lar deg krype langs bakken. Dette er viktig flere steder i løpet av reisen, og det er utrolig hvor enkelt og behagelig det er å kaste seg ned i høyt gress hvis du plutselig ser en fiende i nærheten.
Jeg setter også skikkelig pris på hvor flott gresset ser ut. Det er tykt og levende – klart preget av hvordan naturen har tatt tilbake byene etter at menneskeheten gikk dukken – og for en sjelden gangs skyld gir det virkelig mening at fiendene ikke ser deg når du søker dekning blant tustene.
LES OGSÅ: Vårt actionfokuserte førsteinntrykk »
Ha et åpent sinn
Allerede før spillets lansering har det vært mye furore knyttet til The Last of Us Part II. Enkelte har fra første stund mislikt det faktum at Ellie er åpenbart tiltrukket av det samme kjønn, mens andre har slukt lekkasjene rått og gitt spillets historie det glatte lag uten noen som helst form for kontekst eller ettertanke.
Jeg vil ikke utdype hvorvidt lekkasjene stemmer eller om haterne har rett i sine mistanker – den slags usmakelig diskurs prøver jeg å holde meg for god til – men jeg ber i det minste alle som faktisk har tenkt til å spille The Last of Us Part II om å ha et åpent sinn.
Spillet tar en del dristige valg, valg som vil fremstå som rare og ubehagelige for enkelte, men gi det tid. Spillet bruker som sagt god tid på å fortelle sin historie, og enkelte veivalg gir først mening et stykke etter at de forekommer.
Først da kan du begynne å snakke om hva du synes om spillets historie og komme med meninger. Men prøv for guds skyld – om enn bare litt – å tenke deg om og ta hensyn til andre når du deler dem.
Vær forberedt på dårlig stemning
Helt til slutt vil jeg understreke at The Last of Us Part II er det lengste du kommer fra en solskinnshistorie. Tvert imot er dette til tider noe av det mest brutale og nitriste jeg noensinne har spilt – det er et spill som får deg til å syde av følelser og tanker, og de færreste er av det hyggelige slaget.
Dette er likevel meningen, og utviklerne vet å utnytte denne ulykka for å skape en helt unik stemning og et meget engasjerende univers. For noen kan det helt klart komme til å bli i overkant. Det er ikke som om resten av verden er i så god stand om dagen heller, så hvis du hovedsakelig spiller for å flykte fra virkelighetens kjas og mas, er dette kanskje ikke spillet du bør ta et dypdykk i akkurat nå.
Samtidig er The Last of Us Part II et spill som stadig forsøker å vende sitt eget mørke til noe positivt. Det er en opplevelse som føles troverdig og virkelig på en måte som er de fleste andre spill forunt, og når alt er sagt og gjort, føles det som om jeg har fått ta del i en dypt personlig historie som virkelig betyr noe.
Nøyaktig hva den betyr vil nok variere fra person til person, men det er noe ekte og håndfast her som man egentlig bare er nødt til å oppleve selv.
Har du noen tips til andre spillere? Del dem i kommentarfeltet nedenfor.
