For to år siden revolusjonerte Monolith Productions med skytespillet F.E.A.R. Her ble elementer fra japanske skrekkfilmer (du husker kanskje Alma?) blandet med overlegen kunstig intelligens, imponerende fysikk og en nervepirrende, engasjerende handling. Resultatet var høyst vellykket. F.E.A.R. ble rost opp i skyene som et av de skumleste og mest velfungerende skytespillene noensinne. Alt dette vet du selvfølgelig allerede, derfor vil jeg ikke holde foredrag. I stedet går jeg rett på sak; F.E.A.R. Files er ute i butikkene, og byr på to tilleggspakker til trivelig pris.
Handlingen i den første tilleggspakken, Extraction Point, finner sted like etter at F.E.A.R. sluttet. Du blir satt i støvlene på helten fra originalen, og jobber med det samme teamet. Målet er å komme seg ut av storbyen, som nå kontrolleres av klonede supersoldater. I Perseus Mandate deltar du derimot i et annet F.E.A.R.-team som blir sendt inn i byen for å finne ut av hva som egentlig foregår hos våpenprodusenten Armacham. Ideen bak er det ingenting å si på, men når alt kommer til alt når verken Extraction Point eller Perseus Mandate opp til høydene vi husker fra originalen.
Gamle bragder kastes i do
Husker du F.E.A.R. på samme måte som meg, betrakter du nok handlingen som et av spillets absolutt sterkeste punkter. Veldig få skytespill gir oss så mange spørsmål å finne svar på som det F.E.A.R. gjorde. Ekle spørsmål, med uhyggelige svar man kom nærmere og nærmere jo lengre man våget seg inn i kampanjedelen. Hvem var den mystiske lille jenta som dukket opp i tide og utide, både for å hjelpe og for å skape kaos? Hva med den kannibalistiske psykopaten Paxton Fettel, mannen som kommanderte en hel hær av klonede supersoldater? Og hva var egentlig årsaken til de umenneskelige refleksene til hovedpersonen i F.E.A.R.?
Den blodige jakten på alle svarene var utvilsomt av den stilfulle sorten, med imponerende skuddvekslinger i sakte film, stemningssettende lyseffekter, og tøffe fiender som kunne sprenges i fillebiter ved hjelp av hagle og granatkaster.
Ved første øyekast kan det se ut som om de to tilleggspakkene i F.E.A.R. Files vil oppfylle alle drømmer, og by på en like gyselig og engasjerende opplevelse som det originalen gjorde. Det trodde jeg også, men der tok jeg skammelig feil; handlingen og atmosfæren i de to tilleggspakkene når ikke originalen opp til sokkelesten. Jeg har lekt meg med nye våpen som maskingevær med kikkertsikte, en minigun som spyr stål, og et høyteknologisk våpen som sender elektriske stråler rett i synet på de treffsikre superklonene som hele tiden prøver å ta meg av dage. Dessuten kan jeg skryte av å ha kjempet mot skurker jeg trodde hadde trukket sitt siste pust i originalen. Det er ikke alt som gir like god mening i de to tilleggspakkene, og noen ganger blir det svimlende.
Jeg vil på ingen måte si at F.E.A.R. noen gang har bydd på særlig mye realisme, men når ting skjer bare fordi at den som spiller skal ha noe å skyte etter, blir det rett og slett for dumt. Extraction Point ignorerer mange av de viktigste hendelsene i originalen, på tross av at handlingen er en direkte fortsettelse. I Perseus Mandate er ikke handlingen på langt nær så forvirrende som i Extraction Point, men også her har jeg hatt problemer med å bli engasjert.
En gruppe sprettende leiesoldater og zombier som drar meg ned i jorda når jeg tråkker på gjemmestedet deres er ikke nok til å holde interessen oppe. Det hjelper heller ikke at telefonsvarerne som i F.E.A.R. matet meg med høyst interessant informasjon, denne gangen byr på kjedelige meldinger fra bekymrede menn som lurer på om kona er i orden.
Soldatene som til en hver tid dukker opp, dreper jeg bare fordi de skyter etter meg, og ikke fordi jeg lengter etter å komme videre. Jo visst, jeg har både større våpen og fælere monstre i vente, men det generiske brettdesignet og den svimlende handlingen gjør at det blir vanskelig å glede seg over nyhetene. Jeg vil ikke avskrive de to tilleggspakkene som en samling med hjernedød action, men handlingen i Extraction Point og Perseus Mandate lever på ingen måte opp til forventningene man sitter med etter å ha spilt originalen.
God, gammel action
Ok, F.E.A.R. Files bommer nok litt når det gjelder handling, og er ikke så engasjerende som det burde ha vært, men treffer godt på mange andre punkter. Som i originalen vil du fortsatt oppleve elleville kamper hvor du vipper frem det ene gigantvåpenet etter det andre, før du avslutter det hele ved å aktivere sakte film, og sprenge fem klonede soldater i lufta med en granatkaster. Flere ganger får du dessuten bevitne at kameratene fra de to F.E.A.R.-teamene blir revet i stykker av djevelske krefter sendt direkte fra helvete.
I visse situasjoner er tilleggspakkene rett og slett uhyggelige, på en god måte. Du sniker deg gjennom bekmørke korridorer, mens hviskende stemmer herjer rundt inne i hodet ditt. Plutselig står du midt i et rom med lemlestede kropper på alle sider, før du innser at du egentlig har havnet i enden av korridoren, og blir beskutt av en ilter gjeng med leiesoldater. Spiller du på hardeste vanskelighetsgrad, er du død lenge før du får samlet sansene igjen. Utviklerne leker ofte med deg, og det fungerer bra – akkurat som i originalen. Ja, mange av situasjonene i F.E.A.R. Files er til å gape i begeistring av, det er selve sammenhengen som skranter.
Som nevnt tidligere, introduserer tilleggspakkene en rekke nye våpen, og skremmer deg med flere nye fiender du ikke har sett tidligere. Kjemperoboter og gjennomsiktige, spøkelsesaktige skapninger er bare noen av fiendene som har troppet opp siden forrige gang, men utrolig mye nytt stoff er det ikke å hente i noen av spillene. Flere av områdene er tatt direkte fra originalen; det samme kan sies om datamaskiner, veggtapet, knapper og biler. Grafikken har heller ikke fått noen ansiktsløftning, den er akkurat som i Xbox 360-utgaven av den aldrende originalen. Også mye av stemmearbeidet blir brukt opp igjen. I det hele tatt virker det ikke som om utviklerne har fokusert på å lage mye nytt stoff til de to tilleggspakkene, og man blir sittende igjen med et aldri så lite inntrykk av at man betaler for noe man har vært med på tidligere.
Greit tidsfordriv
Hvis de to forholdsvis korte enspillerkampanjene ikke metter behovet for action, er det fortsatt mer innhold å bruke tid på i F.E.A.R. Files. I likhet med originalen, byr spillet på en «instant action»-modus. Denne inneholder ni forskjellige brett som alle har en ting til felles; de svermer av treffsikre fiender. Målet er å komme seg raskt til enden av brettet, og samtidig være så treffsikker som overhodet mulig. Overlever du, blir du tildelt en poengsum som lastes opp til Xbox Live. Oppskriften er langt fra fersk, men vil være en gullgruve for de som ikke får nok av gameplayet i F.E.A.R.
Utviklerne har også gitt oss tilgang på en flerspillermodus. Her kjemper man på brett som ikke var tilgjengelige i originalen, og får mulighet til å ta de nye våpnene i bruk mot menneskelige motstandere. Flerspillerdelen er stort sett den samme som den vi kjenner fra tidligere, hvilket betyr at den trolig vil falle i smak hos de som enda ikke har fått nok av å knerte andre spillere i mørke områder.
Uheldigvis blir det originale F.E.A.R. og F.E.A.R. Files betraktet som to forskjellige spill på Xbox Live, noe som vil si at du ikke vil kunne spille på brettene fra det originale F.E.A.R. med F.E.A.R. Files-plata inne i konsollen. Det er heller ikke mulig å laste ned de nye brettene for de som kun eier originalen.
Konklusjon
Sammenligner du de to tilleggspakkene i F.E.A.R. Files direkte med originalen, er det stor sjanse for at skuffelsen tar deg. Hvis handlingen i det originale F.E.A.R. var en stor og saftig julekalkun, er den som møter deg i Extraction Point og Perseus Mandate en lunken tallerken med gårsdagens lapskaus. Tilleggspakkene byr på en solid dose action, og vil nok skremme de fleste spillere mer enn én gang, men ikke forvent deg å bli sugd inn i spilluniverset på samme måte som i originalen. Det er et langt stykke fra greit actionspill til fantastisk spillopplevelse, og i F.E.A.R. Files vises det godt.
