Wii U-lanseringen nærmer seg ubønnhørlig og truer med å kaste en dødens skygge over en aldrende Wii-konsoll, som nå har lite annet å se frem til enn en tårevåt gjenforening med avdøde Nintendo-kollegaer i konsollhimmelen. En lang og humpete vei har det vært, men selv om Wii'ens lukrative casual-frieri har gått på bekostning av respekten blant den øvrige spillermassen, er ikke dødsleiet helt uten høydepunkter å se tilbake på.
Mellom alle de forhastede halvfabrikatene har maskinen nemlig også avfødt et knippe meget sterke titler, og i lite anfall av vemod tenkte jeg herved å gi den siste olje i form av en uformell gjennomgang av de Wii-spillene jeg selv mener ruver aller høyest, i ingen bestemt rekkefølge.
Super Mario Galaxy / Super Mario Galaxy 2
Å spille Super Mario Galaxy-spillene oppleves nesten som en følelsesladd, varm hjemkomst og et velgjørende svar på en ubestemmelig lengsel som oppstod på den tiden da spill fremdeles føltes rene, nye og magiske. Spill kan være mye, men Galaxy-duoen minner oss på at det også kan være ubesudlet lek, med et konsekvent og kompromissløst fokus på variasjon, overraskelse og spillmekanisk idédyrking.
Det er spill utviklet med følelse, samvittighet og erfaring, med et nivådesign elevert fra perfeksjon til poesi. Begge titlene spruter av friskhet, vitalitet, sjarm, personlighet og inspirert, lidenskapelig kreativitet. Muligens kan det kalles en slags kulminering av en langvarig, møysommelig kultivering av sjangeren som Nintendo langt på vei oppfant, med en tilnærmet fullkommen forståelse av spillmediets egenart og appell som drivkraft. Kanskje er det også derfor at Super Mario Galaxy-spillene har dette selvsikre, uanstrengte preget over seg.
Et enkelt element som spillkontrollen er utformet som om det skulle være en æressak, med det resultat at det føles som et lite privilegium bare å styre den folkekjære Nintendo-maskoten. Spillmusikk-komponisten Koji Kondo har dessuten overgått seg selv denne gangen med melodiøse, symfoniske komposisjoner som er noe av det beste spillverdenen har å by på. Lytt til Cloudy Court -og Gusty Garden-lydsporene for bevis.
Paradoksalt nok vekker Galaxy-spillene også et snev av vemod i kraft av å være så uttømmende at de tilsynelatende har nådd sjangerens siste evolusjonsstadium, men la oss inderlig håpe at det motsatte er tilfelle.
Xenoblade Chronicles
I denne bloggposten kan jeg dessverre bare pirke borti overflaten på dette pustberøvende mektige, bunnløst dype og kriminelt underprofilerte rollespilleposet. Om du så bare er deltidsfan av rollespillsjangeren, det være seg av østlig eller vestlig merke, skylder du deg selv å prøve denne tittelen. Til Wii-spill å være er Xenoblade Chronicles nesten uforsvarlig ambisiøst, men etter å ha tilbrakt 150 timer med spillet kan jeg bekrefte at det leverer alt hva det lover og at det er en slik type spill man ønsker aldri ville slutte.
Spillet er et intrikat, finstemt maskineri med en myriade av bevegelige deler, hvor alt henger sammen med alt. Det har et superstramt og nøye utarbeidet system av genuint funksjonelle konfigureringsmuligheter, oppgraderinger og aktiviteter som gjør spillet til en fryd for de tålmodige og pedantiske, samt et vanvittig givende kampsystem som fordrer både forberedelse og sanntidsstrategi. Spillet er også estetisk visjonært. Den makeløse visuelle fantasirikdommen gjør de tekniske begrensningene fullstendig irrelevante og pøser følbar atmosfære utover de langstrakte, gigantiske spillarealene.
Spillfigurene er eksentriske og levende, og historien, om enn formmessig svulstig og melodramatisk, utkrystalliserer seg som storslått, intelligent poesi om menneskets plass i universet, fri vilje og stimulerende og berikende problematiseringer av kampen mellom det gode og onde. Intet mindre. Jeg drister meg herved til å kalle Xenoblade Chronicles et av de beste rollespillene noensinne, så løp og spill.
«Let's not lose our heads though!»
Monster Hunter Tri
Det jeg liker best ved Capcoms kamporienterte actionrollespill Monster Hunter Tri er simpelthen den ferdighetsbaserte grunnmekanikken. Rommet for tilfeldigheter og flaks er effektivt minimalisert, og det eneste som står i veien for seier er forsømmelse av kamptrening, feil valg av utstyr eller ren og skjær utålmodighet. Spillfiguren er ingen superatlet, marginene er nervepirrende små og fiendene er sterke og må alltid leses nøye takket være kompliserte og varierte angreps -og bevegelsesmønstre.
Et annet velkomment aspekt ved Monster Hunter Tri er bortfallet av erfaringspoeng og «levels». Dette innebærer at det ikke er mulig å «grinde» seg forbi utfordringene ved å bygge en superfigur, slik tradisjonelle rollespill ofte muliggjør. I stedet er styrke, skill-poeng og andre egenskaper knyttet til våpen og utstyr. For å lage nye, eventuelt oppgradere, våpen og utstyr må man samle materialer fra stadig sterkere fiender, og dette systemet gjør at man hele tiden tvinges til å jobbe hardt for progresjonen. Det finnes ikke snarveier i Monster Hunter Tri; det er et spill for de lærevillige, flittige og driftige.
Siden man ikke kan oppgradere egenskapene til selve spillfiguren, blir produksjon av potions og andre hjelpemidler avgjørende. Innsamlingen av nødvendige ressurser og planleggings -og forvaltningselementet som følger med er dermed et sentralt, meningsfullt og høyst belønnende aspekt ved spillet og ikke bare tidsfordriv. Monster Hunter Tri er farlig avhengighetsdannende i ordets rette forstand og har en unik evne til å opprettholde momentet selv etter hundrevis av timer. Grafikken og animasjonen presser konsollens ytelse og får deg tidvis til å glemme at du spiller på en Wii. Anbefales!
Sin and Punishment: Successor of the Skies
Treasures mesterlige skytespill Sin and Punishment: Successor of the Skies er hundre prosent spillkonstentrat og null prosent fyllstoff. Spillet er en uavbrutt, pulserende kaskade av tilsynelatende ugjennomtrengelige prosjektilorgier som kontant og uten betenkeligheter river enhver antydning til ferdighetsmessige pretensjoner i fillebiter for så å trykke dem hardt ned i halsen din og le hånlig mens du hikster og stønner i panisk åndenød. Tilbake står en avkledd spiller uten illusjoner med ingenting annet mellom seg selv og kuleregnet enn konsentrasjon, presisjon og reaksjon. Intensiteten i Sin and Punishment grenser til det parodiske, men strekker ut en hjelpende hånd i form av kirugisk presis kontroll.
Det er et spill med respekt for spilleren som gir deg alle de riktige verktøyene for å optimalisere mestrings -og belønningsfølelsen. Det er en næringsrik, revitaliserende kost av potente spilltekniske råvarer som renser bevisstheten for all ulmende mistillit til spillmediet og masserer adrenalinkjertelen kjærlig men bestemt. Sin and Punishment er ærlig, ublandet arkadeaction som maner frem en livsbekreftende desperasjonstilstand du kun kan kjempe deg gjennom ved å pusse instinktene og refleksene før du åler deg stolt og utmattet ut på andre siden.
Dette er et av de beste skytespillene på markedet, men som såkalt "rail-shooter" kanskje også dessverre en døende rase, så sørg for å få testet det før det slukes av glemselens mørke.
