Det er nå fire lange år siden Warhorse Studios begynte sitt suksessfulle eventyr på Kickstarter. Kingdom Come: Deliverance-prosjektet fikk økonomisk støtte av flere tusen ivrige tilhengere, og mottok over 12 millioner kroner. Kanskje er det heller ikke så rart, for premisset er spennende: lek deg som en person i middelalderens Tsjekkia, med tonnevis av realisme attpåtil. Ingen drager eller magi her, nei!
Løftene er sånn sett for det meste innfridd, men om forsøk på realisme er en utelukkende god ting for et spill, er en helt annen sak. Det er tydelig at Kingdom Come: Deliverance er et kjærlighetsprosjekt, men akkurat dette korstoget – i stil med de fleste gjennom historien – endte langt unna himmelens kongerike.
Velkommen til Böhmen
Det hellige romerske riket var aldri et fredfullt sted å bo, men områdene i dagens Tsjekkia i det Herrens år 1403 var kanskje spesielt ille. For om ikke interne konflikter mellom kongssønner truet med å splitte imperiets prinser i to leirer, gjorde trusselen fra Østens banditter det. Ungarere og kumanere – et tyrkisk folkeslag – var enhver bonde og reisende handelsmanns mareritt, og adelsmennene var heller ikke ivrige på å få besøk av de ukristelige krigerne.
Til tross for at volden gjør et stort inntrykk, er ikke Böhmen utelukkende et krigsherjet land. Nei, her er det flust av fredfulle, grønne sletter, tykke skoger og både små og store landsbyer. Å kalle noen av dem byer fullt ut er å strekke konseptet litt langt, men de største av dem byr på både kirker, smeder, torg og borger. Det er imponerende å se hva utviklerne bak Warhorse har skapt, for lite annet i spillverden kommer nær den historiske realismen i alt fra topografi til bygg og klær som vi er vitne til her. Veiene som er dekket til med sølepytter, kirkene som tilbyr nydelige kunstverk og borgtårnene som rager over landene rundt seg, er alle med på å skape områder som føles virkelige. Verdenskartet man benytter seg av er i vakker middelalderstil, og det er kjempekult hvor mye historisk informasjon som finnes i kodeksen man bygger seg opp etter hvert som man går. Den tidsriktige og fine musikken er også med på å få det hellige romerske riket enda litt nærmere.
Henry & Co
Det er i denne verdenen at Henry, sønn av en våpensmed, begynner sitt eventyr. Etter at han ble utsatt for en traumatiserende opplevelse i begynnelsen av fortellingen, bærer det ut på en reise han nok aldri hadde sett for seg. Å gå fra sønn av en våpensmed til ridder – og hva enn annet du skulle ønske å bedrive – er en såkalt big deal i middelalderen, noe han får høre oftere enn han nok kunne ønsket seg.
Selv om det merkes at Kingdom Come forsøker å skape en fortelling som kan sammenlignes med de kuleste ridder-filmene der ute, er ikke spillet i nærheten av å makte det. For om ikke Henry selv fikk meg til å gjespe, gjorde fortellingen hans det. Jeg skal ikke gå inn på noe spesielt, men det er lenge siden jeg har spilt et spill med et så til de grader klisjefylt figurgalleri og plott. Det er nesten komisk hvor åpenbare visse seksjoner ender opp med å bli, og om man ikke kan lukte hvor ting leder, er det fordi man ikke gidder å puste. Henrys fortelling var interessant nok de første to timene, før spillet begynte å trave i svært velkjente spor, vel og merke.
Ikke nok med at fortellingen skuffer, men det er heller ingen av figurene jeg har fått spesielt sansen for. Dette er det to grunner til; enten er figurene underutviklet og upersonlige – som er tilfellet for brorparten – eller så er stemmeskuespillet såpass dårlig at alt de gjør blir feil. Henrys nærmeste venner er de typiske ungdomsrebellene uten bekymringer, kjærlighetsinteressen hans er uinteressant, og fiendene likeså. Jeg mener også det er et rart designvalg av Warhorse å putte sjefsutvikler Daniel Vavra (et kjent fjes for alle som har fulgt med) inn i den viktige rollen som Sir Hanush av Leipa, ettersom synet av en person som ham trenger gjennom den fjerde veggen i et spill som har som mål å ta oss 600 år tilbake i tid.
Vakkert. Eller?
At Kingdom Come: Deliverance er pent å se på burde ikke være noen overraskelse. Utviklerne bak Warhorse Studios benytter seg av den nyeste versjonen av CryEngine, den samme teknologien brukt i blant annet det svært pene Xbox One-spillet Ryse: Son of Rome. Områder og bygninger, i tillegg til livløse ting som rustninger og klær, er det lite å klage på. Leit nok er saken en annen for figurene i spillet. Samtale-sekvensene er inspirert av mange andre rollespill der hovedfiguren står og prater med en annen, men det er merkelig hvor dårlig det ser ut her. I så godt som hver eneste samtale lurer jeg på om animasjonene er dratt rett ut av femten år gamle Star Wars: Knights of the Old Republic, for det blir ikke stivere og mer repetitivt enn dette. I 2003 var det revolusjonerende; i 2018 er det bare teit.
Kingdom Comes figurer er på sitt beste i spillets forhåndsskapte mellomsekvenser, ettersom det visuelle får et tydelig løft, og figurene faktisk ser ut som noe annet enn sjelløse dukker. Selv om Tsjekkia er flott å se på i seg selv, blir det også tydelig etter noen håndfull timer at ting virker litt vel statisk. Regn og tordenvær er like flott å følge med på som en rolig, skyfri dag, men hadde man bare fulgt med på trærne, gresset, og buskene, hadde man ikke merket værendringene. At det ikke er noen nevneverdig bevegelse i naturen gjør dermed at den føles mindre troverdig enn det den burde.
Sistnevnte er kanskje et viktigere poeng enn det det kan virke som, for selv om Böhmen er et vakkert sted, er det ikke spesielt spennende. I de første timene er det kjempekult å oppleve en så realistisk utformet verden som denne, men det ble snart klart for meg at denne gleden først og fremst handlet om å bevege seg rundt i en «ekte» verden basert på gamle plantegninger og kart. Etter at denne nyhetsfølelsen hadde lagt seg, var det liksom ikke så spennende lenger.
Hver landsby byr som oftest på de samme fasilitetene, og de ser gjerne helt like ut. De kommer kanskje i forskjellige størrelser, men etter å ha besøkt alle stedene var det liksom ikke noe jeg hadde tenkt «wow» om på samme måte som første gang. Områdene tilegner jeg de samme karakteristikkene, for naturen er så godt som identisk hvor enn man reiser. Dette er naturligvis å forvente i et spill som skal være en middelaldersimulator, men det setter spørsmål ved hvor langt man kan gå før historisk korrekthet fjerner en essensiell del av moroa man finner i spill som tar seg flere friheter. I The Elder Scrolls V: Skyrim og The Witcher III: Wild Hunt – to eventyr Warhorse Studios har elsket å sammenligne spillet sitt med – er byene vidt forskjellige hverandre, og naturen i rikenes unike hjørner likeså. Sånn sett er Kingdom Come: Deliverance mye likere Cyrodiil i The Elder Scrolls IV: Oblivion i og med at det er mange lysegrønne områder, selv om Cyrodiil nok byr på enda kulere byer og landemerker.
For realistisk for sitt eget beste?
Om det samme gjelder det unike kampsystemet, er en annen sak. I Kingdom Come kjemper du ikke som i andre spill ved å klikke en knapp for harde eller kjappe slag, men du må bruke spakene så vel som knappene for å ha sjans til å gjøre skade. En unik sikte-stjerne lar deg bestemme hvor på kroppen til motstanderen du vil hugge eller stikke, og på samme måte forsvarer du deg mot innkommende angrep. På sitt beste er det spennende, intenst og givende. Man føler seg rett og slett som en bad ass-fektemester når slagene sitter. På sitt verste, er det upresist, rigid, og frustrerende. Vanskelighetsgraden er definitivt bratt, men til tider virker ting rett og slett for underutviklet til å tilby et kampsystem som fungerer ordentlig.
Om dette kommer av at jeg har spilt PlayStation 4-versjonen der håndkontroll er pålagt er noe man kan tenke over, men at ting føles, for mangel på et bedre ord – «clunky» – virker å være et gjennomgangstema i spillet. Kanskje er en av grunne til dette at man alltid er nødt til å vente på at Henry utfører animasjoner for handlingene sine, være det åpning av dører, opplukking av gjenstander, eller hugging av sverd. Spillet virker rett og slett tungt og tregt, og det på en måte som ikke gjør noe positivt for innlevelsesfølelsen.
Jeg har stusset en del over hvorfor dette plager meg i Kingdom Come: Deliverance, når det samme var tilfellet i overlevelsesspillet Subnautica; der var det også mange animasjoner å følge med på. Forskjellen mener jeg er at Subnautica tok seg friheten til å gjøre visse animasjoner raskere enn andre, slik at det ikke bare så stilig ut, men at det også unngikk å kreve nevneverdig med tid. Warhorse har satt sine egne restriksjoner for seg selv her, men har i prosessen gjort mye for å hemme opplevelsen.
Tidssløsing
En av de aller største kildene til frustrasjon i Kingdom Come: Deliverance, handler også nettopp om det jeg mener er sløsing av spillerens tid. Vanlige handlinger som å sove eller «vente» i flere timer er utrolig nok tidkrevende, ettersom man må belage seg på å følge med på en klokke som beveger seg godt under fartsgrensen. Å sove eller vente i ti timer kan fort ta hele 30 sekunder. Det samme gjelder hurtigreise-funksjonen. Kingdom Come: Deliverance krever ofte at du reiser frem og tilbake mellom steder, og er du lei av å måtte ri eller løpe langs de samme veiene, er det naturlig nok greit å kunne reise kjapt dit du skal. Å hurtigreise er dog litt mindre hurtig enn det jeg skulle likt, for idet du begynner er du tvunget til å følge med på at Henrys ikon sakte men sikkert glir fra det ene stedet til det andre på verdenskartet. Slike sekvenser kan gjerne ta et minutt, og du kan glemme å avbryte «hurtigreisen» når du først har begynt. Det er søtt i begynnelsen, men fungerer ikke i lengden.
De aller mest hårreisende vente-opplevelsene støtet jeg imidlertid på i et fengsel og på flere oppdrag i hovedfortellingen. Å bli tatt for kriminalitet uten å kunne betale, krevde at jeg sonet ti dager i det lokale fangehullet, som tok intet mindre enn fire, virkelige og lange minutter. Alt jeg kunne gjøre var å stirre på den forbaskede klokken som snurret rundt og rundt. «Trailing missions» – oppdrag der man følger etter visse personer – er det også flere av i Kingdom Come, og det var spesielt ett oppdrag som skilte seg ut. Der skulle jeg følge en adelsmann ut til skogen for å jakte, som jeg er sikker på tok godt over fem minutter med konstant jogging etter denne figuren, med et minimum av kjedelig dialog å lytte til.
For noen rollespillelementer!
Der Kingdom Come: Deliverance heldigvis skinner, er når det kommer til rollespillmekanismene sine. Warhorse har tatt seg bryet med å gjøre alt fra utstyr til spising så ekte som mulig, og det merkes. For det første er det ikke bare en håndfull rustningsalternativer man har å leke seg med, men rundt 20 gjenstander man kan gå med på samme tid og egentilpasse er rett og slett unikt. Jeg har alltid ønsket å kunne være utrustet med bue, sverd og skjold på samme tid i spill som Elder Scrolls-serien, og nå er det endelig mulig i Kingdom Come. Dette kommer naturligvis i tillegg til å kunne ha egne plagg på seg under den tunge rustningen sin, og mikse og matche styrker og svakheter.
Noe av det mest unike med rollespillet Kingdom Come: Deliverance, er at hvordan du ser ut, oppførselen din og styrkene dine har innflytelse på hvordan andre mennesker oppfatter deg. For eksempel kan det å være skitten eller blodig etter kamper gjøre at du blir mindre karismatisk, mens finere, renere klær får innvirkning på om folk ser opp til og har respekt for deg. Dette spiller i tillegg på lag med nivåsystemet, som minner veldig om det vi har sett i Elder Scrolls-spillene. I Kingdom Come har vi en hel del ferdigheter som går opp i nivå jo mer du benytter deg av dem, samtidig som det å øke nivået ditt gir deg mulighet til å lære nye evner som får svært virkelige og praktiske følger i spillet. Mange av disse kommer også med haker, for eksempel i form av å bli dårligere i en motsatt ferdighet. Det blir det mange tøffe valg av, men som forsterker følelsen av at man bygger sin egen figur med styrker og svakheter. Å huske å sove og spise må man også, og å spise dårlig mat eller drikke for mye alkohol kan forgifte deg.
Som det realistiske spillet Kingdom Come: Deliverance forsøker å være, kommer det også med veldig mange praktiske aktiviteter som i andre spill utføres utelukkende via menyer. Skal du for eksempel slipe sverd, lirke i en lås eller brygge vidunderdrikker (ja, «potions» er med i spillet), er dette ting som må gjøres manuelt, og som krever at spilleren er god i det han eller hun driver med for å lykkes. Å klare å brygge drikker krever blant annet at man har lært seg å lese instruksjoner og oppskrifter, som igjen krever at man har funnet en som kan hjelpe deg med det. Om denne prosessen er morsom eller ikke – hele lese-opplæringen handler om å kunne lese setninger med omstokkede ord som om man lider av dysleksi – kan diskuteres, men at det er unikt er det ikke noe å si på.
Det er virkelig gøy å vite at man faktisk klarer å lirke opp en lås som er karakterisert som «very hard», og det å kunne snakke seg til lavere priser hos kjøpmennene er også gjort på en svært god måte. Slike ferdigheter sammen med lysten til å utforske, gjør også at man kan utføre oppdrag på mange forskjellige måter. Tror du at du kommer til å møte på fiender som blir vanskelige å slå, kan du ofte spørre om hjelp fra allierte. Mange av oppdragene kommer også med sideoppdrag man kan velge å fullføre eller ikke, men som i verste fall kan være tidssensitive, slik at hvis du ikke gjør dem med en gang, går muligheten tapt fullstendig. Slikt legger Kingdom Come: Deliverence opp til gjennomspillinger som kan bli svært forskjellige fra gang til gang.
O Herre, redd oss fra bugs
Ytelsen og bildefrekvensen i Kingdom Come: Deliverance er for det meste upåklagelig på PlayStation 4 Pro, men det tekniske skuffer dessverre på andre områder. Oppdragsmarkører- og endringer som feiler å fyre av, banditter som ser deg, men som ikke gjør noe som helst, å ikke kunne løpe opp selv de enkleste bakker, å bli stoppet i en trapp fordi kolisjonssytemet ikke fungerer ordentlig og å bli låst ute av et rom du har nøkkelen til, er alle frustrerende feil og bugs jeg har støtet på. Krasj har jeg også opplevd ofte nok, og at spillet har et lagringssystem som bare lagrer etter å ha sovet i en eid seng, ved viktige oppdrag eller ved å drikke spesielle drikker, gjør at jeg savner regelmessige auto-lagringer mer enn noen gang.
Disse tekniske feilene gjør at spillet føles uferdig og upolert, men de står ikke alene for denne følelsen. At Kingdom Come: Deliverance leverer oppdrag og hendelser som er blåkopier av tidligere hendelser gjør også at spillet virker som om det ble sparket ut av døren før det var klart.
Å reise langs veien, være det til fots eller via hurtig-varianten, gjør at man også kan møte på visse skikkelser, som for eksempel reisende folk, lik, eller banditter. Første gang jeg så et lik på veien, var et spennende øyeblikk. Jeg gikk bort for å sjekke hva som hadde skjedd, men plutselig kom det en person ut av skogen ved siden av og anklaget meg for mord. Jeg overbeviste vedkommende om at jeg ikke hadde noe med hendelsen å gjøre, før jeg tok til å flytte skylden på den fremmede. Det endte i slagsmål, men det var en opplevelse som virket morsom og uoversiktlig. Det var imidlertid før jeg opplevde det samme om og om igjen, med nøyaktig de samme svar-alternativene å velge mellom, og regla var identisk fra den fremmede også.
Tristest var det likevel da jeg deltok i et av Kingdom Come: Deliverances etterlengtede slagsekvenser. Jeg hadde forventet intense kamper og filmatiske slåssescener, men det jeg fikk var medsoldater som løp i regisserte kolonner, møtte en gjeng forsvarende, men tilsynelatende intetanende, banditter som sekundet etter å ha blitt obs på den innkommende styrken så seg rede til å kjempe, og nærmest gled frem og tilbake mens de hugget hit og dit. Jeg kan sverge på å ha sett kulere kamper i mange-år-gamle Mount and Blade, hvor slike ting tross alt foregår på en mye større skala. Om ikke kjedelig, var det fullstendig antiklimaks å være vitne til.
Konklusjon
Det er både rart og trist å skrive så mye negativt om et spill som lovet så mye kult, men som til sist lykkes like mye som det feilet. For det føles faktisk veldig sånn. Kingdom Come: Deliverance leverer en realistisk verden ulik noe annet der ute. Det er tydelig at utviklerne har lekt seg med detaljer og levd seg inn i verdenen, for svært lite føles avsidesliggende eller rart. Det meste passer liksom bare inn, være det de ufattelig kule rollespillelementene eller det nyskapende kampsystemet som dessverre ikke når helt til topps. At musikken og kunsten som finnes i diverse kirker er med på å heve innlevelsesfølelsen, er imidlertid helt klart.
Samtidig greier det ikke å levere en jevn og god opplevelse som blir mer og mer spennende. Fylt til randen med tekniske feil og uregelmessigheter, stive animasjoner, mye meningsløs venting og repeterende oppdrag gjør for et spill som ikke bare ser, men også føles uferdig. At slagscenene ikke lever opp til hverken trailere eller nivået fra andre spill er muligens skuffelses-rosinen i pølsa, og den klisjefylte fortellingen gjør ikke ting akkurat noe bedre. Det at man også må stille seg spørsmål ved nøyaktig hvor realisme tar over for moro er noe det virker som Warhorse Studios rett og slett ikke har tenkt på.
Det er mye nok snadder i Kingdom Come: Deliverance til å lokke de fleste historie-elskende rollespill-fanatikerne til skjermen, men mangelen på en sterk helhetsopplevelse hindrer spillet fra å kunne måle seg med de beste i sjangeren. Trist er det, for konseptet var ordentlig spennende.
Kingdom Come: Deliverance er tilgjengelig på PlayStation 4, Xbox One og PC (testet på PlayStation 4 Pro).
