Det har blitt en aldri så litentradisjon at undertegnede er først ut med å teste nye Call of Duty-spill for redaksjonen. For like sikkert som nyttårsaften og 17. mai, er det også at vi får et nytt Call of Duty hvert år, med tilhørende åpen beta og alfa. Og da er jammen meg ikke jeg vond å be.
Det er riktignok mange år siden jeg virkelig lot meg bergta av skytespillserien – da må vi vel helt tilbake til Modern Warfare 3 – men jeg koser meg likevel med disse testperiodene hvert eneste år.
Litt fart og spenning blir det alltid når man spiller Call of Duty, og et par velfungerende designvalg er med på å gjøre også Call of Duty: Vanguard til noe mange kan komme til å sette pris på.
Med støvlene på
Årets innslag i den 18 år lange rekken vender nok en gang nesen mot andre verdenskrig. Mye er fortsatt ved det samme, og med knapt fire år siden forrige gang vi maltrakterte nazister, er det følgelig ikke enormt stor forskjell fra WWII.
Nå som den gang, er det Sledgehammer Games som står som hovedutvikler, og det merker man. Ikke bare er tidsperioden den samme, men følelsen man sitter med mens man holder på er også forholdsvis lik. Dette kommer selvfølgelig til dels av at karttyper, våpenutvalg og visuelle kjennetegn ikke kan endre seg for mye fra ett andre verdenskrig-spill til det neste, men viser seg også i måten spillet ter seg. Dette er god, gammeldags Call of Duty, og så og si alt er ekstremt «boots on the ground».
Dette innebærer gjørmete, snøtunge og blodige skuddvekslinger i østblokken, langs palmedekte strender og i mørklagte europeiske hovedsteder, og det utspiller seg omtrent som forventet.
Våpnene er tunge, med kraft i hvert eneste skudd, masse rekyl og relativt lang ladetid. To lag med fotsoldater løper fram og tilbake på passe små kart, hvor man veksler mellom å overrumple, bli overrumplet og av og til får en jevn og god skuddveksling. Tempoet er skyhøyt, og sikrer like deler frustrasjon, glede og kontinuerlig adrenalin.
Det fungerer rett og slett som bestilt, og jeg kjenner gjentatte ganger at det kribler godt i Call of Duty-magen når ting går min vei og jeg får god flyt. Spillet får også masse bonuspoeng for hvordan det fanger tidsepoken, og skiller seg med det positivt fra det som for meg ble en litt for anonym tolkning av den kalde krigen i fjorårets innslag.
Nytt og spennende
Utvalget av moduser er også ganske alminnelig, med typiske varianter av «team deathmatch» og «domination» hvor lag bytter på å knive om poeng og områder. Også dette er noe som bare fungerer, og det er vanskelig å se for seg et Call of Duty uten disse sedvanlige modusene.
Noe nytt er det også her, med den relativt unike Champion Hill-modusen som noe ganske utenom det vanlige. Her deles spillere opp i åtte par som får utdelt 12 liv hver. Alle spillere kan så kjøpe seg ulike bonuser i butikken – ikke ulikt Counter Strike – før de sendes ut i duell med ett annet lag av gangen.
Her er målet enkelt og greit å drepe motstanderlaget så mange ganger man kan før tiden går ut, uten å miste for mange av sine egne liv. Så rulleres man videre, møter andre lag og kjøper nye bonuser. Og slik går no dagan, helt til det bare står ett lag igjen som vinner.
Med en bestemt mengde liv å ta fra, blir disse skuddvekslingene øyeblikkelig mer alvorstynget, og godt lagarbeid og fingerferdigheter belønnes i langt større grad enn i de «vanlige» modusene. Jeg liker også svært godt hvordan Champion Hill-kartet er satt sammen, med én sentral plattform hvor lag kan kjøpe seg bonuser, med fire unike kampområder spredt rundt omkring denne. Slik kan man både høre og se skuddvekslinger som foregår rundt en, og det minner meg litt om hvordan man kan «spectate» dueller i Warzones «gulag».
Alt i alt er Champion Hill dermed et meget spennende innslag, og kanskje det som frister aller mest til innkjøp av Vanguard når november kommer om halvannen måned.
Kuler og lynild
Spillets utvalg av kart kan også komme til å være et trekkplaster. Som sagt liker jeg stilen og måten utviklerne representerer andre verdenskrig på, og omgivelsene ser ikke så aller verst ut på PlayStation 5. Her brukes lys og farger på spennende måter, og særlig spennende er det hvordan omgivelsene formes og preges av de stadige skuddvekslingene.
Enkelte vegger kan nemlig skytes i stykker og ødelegges helt eller delvis, og dette åpner for interessante taktiske muligheter. Med langdistanserifle kan man for eksempel lage små hull i vegger og skodder for å skape utsiktspunkter man kan skyte fra, mens andre vegger kan sprenges helt for å åpne nye veier og rom man kan utforske.
Det er stadig ikke all verden til frihetsfølelse, og sammenlignet med for eksempel Battlefield-serien er dette veldig lite imponerende, men sett i kontekst av Call of Duty-serien er det likevel grunn til å la seg begeistre. De visuelle ødeleggelsene er også med på å sette stemningen, og det er kult å se hvor herjet de forskjellige omgivelsene ender opp med å bli etter ti minutter med kontinuerlige skuddvekslinger.
I alt er det fire kart tilgjengelig i den åpne betaperioden vi har testet, og variasjonen og realismen er det heller ingenting å si på. Noen områder blir litt store og tomme for de minste modusene, mens andre igjen er fantastisk designet, med action og moro fra start til slutt.
Konklusjon
Flerspillerdelen i Call of Duty: Vanguard fremstår som en enkel og trofast videreføring av ting som har fungert tidligere, med et par velrettede designvalg som er med på å «spice» det hele litt opp. Mer interaktivitet i hver bane, med vegger som faller fra hverandre, veier som låses opp og permanente endringer utover i hver kamp, gir opplevelsen øyeblikkelig en ekstra dimensjon.
Om alle brett holder et like høyt nivå i det endelige spillet er det selvfølgelig vanskelig å vite, men utvalget i den åpne betaperioden hadde altså masse spennende å by på. To av de fire banene virket riktignok litt store for sitt eget beste, mens de to gjenværende til gjengjeld var nydelig designet med masse knalltøffe oppgjør.
Særlig imponert ble jeg over et nivå satt på tvers av en takterasse med bar, heissjakter og utsikt til Eiffel-tårnet, hvor både planløsning og visuelt design sto sterkt. Den nye Champion Hill-modusen er også et meget friskt pust, med klare og velvalgte inspirasjonskilder som sikrer mang en intens skuddveksling.
Når skytingen da fungerer like godt som alltid, med solid våpenfølelse og et passe stort arsenal å velge fra, kan det jammen meg bli gøy å spille Call of Duty også i år. Mest interessant blir det nok kanskje for de som vet hva de går til.
Call of Duty: Vanguard lanseres den 5. november på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S og Windows.
