Muligens er det bare jeg som har blitt mer sentimental med årene, men jeg klarte rett og slett ikke være en drittsekk i dette spillet. Til tross for utdaterte og gjenbrukte ansiktsanimasjoner og til tider daft stemmeskuespill klarer karakterene fremstå som troverdige, ektefølte personer.
Derfor gikk jeg nesten alltid inn for å være så snill og rettferdig som mulig. Da var det enda mer opprivende at New Vegas har et ekstremt nyansert syn på moral og etikk, hva som er rett og galt å gjøre. Ingenting er hverken svart eller hvitt, og jeg måtte ta mange vanskelige valg underveis i spillet, valg som jeg ennå er i tvil om.
Spillet er som sin forgjenger altoppslukende, og til tider umulig å legge fra seg. Dette skyldes i stor grad fortellingen, og valgene. På andre områder er det lite nytt som har skjedd siden sist i det atomkrigherjede USA.
Å være, eller ikke være skytespill – det er spørsmålet
Spillet lider fortsatt litt av at det er et rollespill i skytespilldrakt. Siktingen og skytingen er frustrerende klønete i utgangspunktet, og når skudd plassert midt i brystet på en fiende ikke blir registrert fordi du ikke har høy nok «skill» i det våpenet er vanskelig å ikke bli litt oppgitt over spillets tydelige identitetskrise.
Spillmekanikkene mangler fortsatt den siste finpussen og det hele blir litt for schizofrent til at spillbarheten i seg selv kan nytes i noen særlig grad.
Som i forgjengeren støttet jeg meg mer eller mindre utelukkende på VATS-systemet. Ved å bruke VATS setter du spillet på pause, slik at du i ro og mak kan plassere hodeskudd eller kanskje skade våpenarmen til fienden, eller skyte foten til et monster og hindre det i å flykte.
Dette fungerer akkurat som før og mye bedre enn den vanlige skytingen. I tillegg er det selvsagt alltid underholdende å se blod og sjokkerende store mengder gørr sprute i sakte film.
Utforskning er fortsatt en stor del av spillet, det er så mye spennende å samle på at det er fullt mulig å utvikle tvangstanker. Men selv om den bombede amerikanske ødemarken fortsatt er svært mystisk og pen å se på så føltes det aldri så friskt og oppslukende som første gang jeg snublet rundt i utenfor Vault 101 med bare en ussel liten pistol, og endelig etter flere nær-døden-opplevelser fant ly i form av den unike byen Megaton.
Konklusjon
Fallout: New Vegas er et altoppslukende og engasjerende rollespill, som vil holde deg oppe langt utover de kalde vinternettene. Vanskelig valg du i ettertid angrer på vil antakelig også gå utover nattesøvnen.
Samtidig lider spillet av akkurat de samme feilene som Fallout 3 i sin tid gjorde. Den gangen ble vi blendet av den fantastiske verdenen vi fikk utforske, og den unike atmosfæren som både var ubehagelig og koselig på samme tid.
Det er dessverre vanskeligere å overse disse problemene en andre gang.
Les også:New Vegas fylt med småfeil
Les også:Sniktitt: Rage
Les også:Fallout: New Vegas-gulrot til Xbox-eiere
(Fallout: New Vegas er ute i butikkene nå til både Xbox 360, PS3 og PC. Vi har spilt PS3-versjonen.)
