Fallout 4 har vært ute lenge nå, og kritikere og spillere har alle sagt sitt om spillet og vel så det. I likhet med alle andre var jeg kjempespent, og hadde satt av timer og dager til å spille det i etterkant av lansering. Spilling ble det jo også. I omtrent tyve timer spilte jeg, men så sa det stopp. Jeg visste det før lansering, og jeg visste det til og med underveis: Dette er et spill jeg burde like, dette er et spill jeg burde elske. Likevel ville det seg ikke. Noe hadde gått galt i forholdet vårt, og det måtte en god del tid, og en ny innfallsvinkel til før det kunne fortsette. En ting er likevel sikkert: Det var aldri spillets feil – det var min feil.
Denne opplevelsen har i det hele tatt lært meg en god del ting om at forventninger, inngang og tilnærming kan i aller høyeste grad kan farge opplevelsen man har av et spill, og at en ny gjennomspilling med en ny inngang kan være forskjellen på frustrasjon og en fornøyelig spillopplevelse.
Men la oss først gå tilbake til begynnelsen. Hva var det som egentlig gikk galt?
(Obs! Vær oppmerksom på at detaljer om Fallout 4 følger. Teksten inneholder ikke betydelige historiedetaljer.)
LES OGSÅ: Vår anmeldelse av Fallout 4 »
Jeg spilte som en hulemann
Etter omlag tyve timer, som i Bethesdas spill nesten er ingenting, la jeg altså spillet på hylla. Jeg hadde jo så mye annet å spille, tenkte jeg. Det var unnskyldningen jeg brukte, selv om den egentlige årsaken var at jeg ikke «forsto spillet».
Hvordan kan man misforstå et spill som er såpass klar på hvordan man spiller det? Jo, jeg spilte nemlig Fallout 4 som om det var Bethesdas forrige spill, The Elder Scrolls V: Skyrim. Dette til tross for at jeg hadde spilt litt av både Fallout 3 og Fallout: New Vegas tidligere. Jeg husker meget godt at jeg kjøpte Fallout 3 samtidig som et visst annet rollespill, nemlig Elder Scrolls IV: Oblivion. Av de to var det sistnevnte som vant kampen om min gunst, og derfor falt nok Fallout-universet lengre tilbake i bevisstheten til fordel for magi og sverd i Tamriel.
Når jeg sier at jeg spilte Fallout 4 som om det var Skyrim, mener jeg ikke bare at jeg tok feil av knapper på kontrolleren innledningsvis. Jeg mener at jeg prøvde å beseire alt av fiender i Fallout 4 ved å slå på dem med køller, hammere og økser. For all del, det er selvsagt fullt mulig å gjøre dette – det er derfor slike våpen er i spillet – men der Skyrim er et værhard, kupert land hvor kun tøffe, barske kvinner og menn som er gode med sverd og øks overlever vinteren, er ødemarken kjent som Commonwealth et miljø som i langt større grad krever metodikk og tålmodighet.
I motsetning til i Skyrim, er ikke spillerfiguren din i Fallout 4 tilnærmet udødelig, i hvert fall ikke før man har spilt en god del timer. Å storme inn i et rom fylt med fiender, er som regel en dårlig idé. Det er mye mer effektiv å snike, plukke vekk fiender med skarpskytter-rifle, bruke granater, og gjerne ha med en venn.
Dette visste jeg jo egentlig, men fremgangmåten jeg valgte, fungerte altså ikke. Jeg følte meg som en hulemann – som en regelrett idiot, som bak kontrolleren ble styrt av en enda større idiot. Jeg hadde ikke store sjanser mot Deathclaws, mutanter, roboter og alt det andre fæle som herjer rundt i ødemarken. Jeg klarte jo oppdragene mine til slutt, men det gikk så langsomt, og mengden Stimpaks som gikk med var langt større enn den jeg klarte å sanke. Frustrasjonen ble så stor at jeg til slutt la fra meg spillet.
LES OGSÅ: Herlige modifikasjoner som gjør Fallout 4 enda mer spennende »
Med hjelp fra YouTube
Syv-åtte måneder senere var det ganske tilfeldig at jeg snublet over en gjennomspilling av Fallout 4 på YouTube, en såkalt «Let’s Play»-serie av en videoskaper som tydeligvis var meget kjent med Fallout-universet, og i tillegg hadde «fullført» Skyrim i den grad det lar seg gjøre – også på YouTube.
Denne videoskaperen var kjempeflink i spillet; han hadde full kontroll til enhver, døde nesten aldri, og han hadde det ufattelig gøy – ganske sikkert som et resultat av at han var så innmari dyktig. Jeg ville også bli god i Fallout 4. Jeg ville mestre ødemarken på samme måten som han gjorde, men for å kunne gjøre det måte det en drastisk forandring til. Jeg måtte begynne spillet helt på nytt. Der gikk 20 timer i vasken, tenkte jeg i omtrent fem sekunder, før jeg ble skikkelig spent på å starte et helt nytt eventyr.
Det var altså en mer erfaren Fallout-spiller som gjennom YouTube viste meg hvordan dette skulle gjøres. Jeg så veldig tidlig hva jeg selv hadde gjort feil – jeg hadde investert alt for mange poeng i «Strength», og alt for få i «Perception», «Intelligence», og spesielt «Charisma». Charisma var nemlig nøkkelen, ettersom mange nok poeng i denne ferdigheten gjør at ekstra dialog åpner seg, i tillegg til at man blant annet kan flørte med og presse folk for mer penger. Med andre ord, essensielt for den fullverdige Fallout 4-opplevelsen. Med ni karisma-poeng fra starten, og med hjelp fra passive effekter fra blader, figurer og noen snasne solbriller, ble jeg omsider den mest karismatiske og uimotståelige mannen i hele Commonwealth.
I tillegg kan man med høy karisma låse opp utrolige morsomme fordeler, som for eksempel at man få fiender, både mennesker og beist, til å sloss for deg i stedet. Jeg fikk i det hele tatt så utrolig mye mer av spillet med høy karisma, og kan ikke tenkte meg å gå tilbake til en figur som ikke har like høy karisma. Jeg tok meg forøvrig bryet med å utstyre alle mine kompiser med like snasne solbriller som jeg selv hadde. Nå var vi en eneste stor, moteriktig heltebande – som Justice League – bare uten alle de trange antrekkene.
Aller best med venner
I Skyrim kunne man også ta meg seg reisekompiser, men disse føltes for det meste som bevegelige kulisser som i tide og utide spytter ut én av sine fem forhåndsprogrammerte fraser. Det var med andre ord ikke noe særlig til personlighet å spore, og det var i det hele tatt ikke noen spesiell grunn til å ikke bare ta turene alene. I Fallout 4 er det så mye mer givende å reise med andre – særlig med tanke på at man får en ny fordel hver gang en av de blir så glad i deg som de kan bli.
La meg fortelle deg om min nye virtuelle bestekompis. Han heter Hancock, han er borgermesteren av Goodneighbour, er sterkt vansiret av stråling (og kalles da for en «ghoul»), har levd i nesten 200 år, og han er rett og slett råtøff. Autoritet, urett og maktmisbruk kan ta seg en bolle ifølge Hancock, og jeg kunne ikke vært mer enig. Hancock er også et perfekt eksempel på all den ekstra moroa man får når man tar meg seg en kompis på tur.
Et minneverdig eksempel er da jeg tilfeldigvis hadde med Hancock på et tilsynelatende urelatert oppdrag. Jeg gav Emogene Cabot et ungdomsserum, som er nøkkelen til hennes ungdom og lange liv, og Hancock hadde da sitt å si om det:
«Tror du ikke en viss annen her hadde nytt bedre av serumet enn bestemor der borte?» foreslo Hancock på en tydelig snurt måte.
Jo, Hancock, du hadde nok kanskje nytt bedre av ungdomsserumet enn henne, men spillet lot meg ikke gi det til deg i stedet. Hvis jeg kunne, vet du godt hvem jeg hadde valgt. Samtidig skal Hancock ha kudos for å ikke la det faktum at jeg har fem andre "elskere" ventende på med i Sanctuary komme i veien for vårt eget forhold.
Jeg elsker at utviklerne har tatt seg bryet med å legge inn unik dialog til reisekompiser på denne måten. Det er muligens en liten detalj, men den hjelper så meget på innlevelsen, fremfor å bryte den slik følgerne i Skyrim hadde en tendens til å gjøre.
Herlige Far Harbour
Som om eventyret ikke på dette tidspunktet ikke har vært givende nok, har jeg endelig kommet meg rundt til å kjøpe ekstrainnholdet, hvorav Automatron, Far Harbour og Nuka World er innoldspakkene av betydelig størrelse. Automatron viste seg å være en herlig enkel «helt mot skurk»-historie med en fin, liten vri. Det som likevel imponerte meg mest ved Automatron, var at utviklerne hadde tenkt frem i tid og implementert unik dialog mellom deg og historiens hovedskurk – hvis man tilfeldigvis skulle finne på å gå med klærne til Silver Shroud, et kostyme man finner i løpet av grunnspillet.
Siden jeg konfronterte hovedskurken i Automatron iført dette kostymet, «rollespilte» figuren min som superhelten Silver Shroud. Jeg vandret altså rundt i Commonwealth, forkledd som en superhelt som i dette universet dukket opp i tegneserier og radioserier før bombene traff. Det faktum at det går an å lytte til radioserien om Silver Shroud samtidig, er bare toppen av kransekaka.
Så var det den virkelig store utvidelsen, nemlig Far Harbour. Det som begynner som en tilsynelatende enkel forsvinningssak for meg og Nick Valentine, endte med å bli et enormt eventyr, hvor vi ble kjent med tre nye fraksjoner: De hyggelige, dog nedslitte sjøfolkene på Far Harbour, de gærne strålingtilbederne Children of Atom, og robot-vernerne på Acadia. Som vanlig leverer Bethesda ekstrainnhold av meget høy kvalitet. Jeg simpelthen elsker den tykke, uhumske New England-atmosfæren som preger Far Harbour. Rustningen X-01, som jeg fant i løpet av Automatron, kom virkelig godt med her.
Jeg kunne ha endt Far Harbour i det jeg tror ville ha blitt et spektakulært slagsmål som hadde endt med at én eller flere av Far Harbours fraksjoner hadde blitt tilintetgjort, og selv om dette kanskje hadde vært en mer klimatisk slutt på det hele, så ville ikke den nye, forbedrede meg ha et slikt blodig utfall. Jeg var tross alt ikke den usofistikerte hulemannen fra min første gjennomspilling lenger; jeg var den pragmatiske, diplomatiske forsoneren som hadde langt flere kort enn vold å spille på, og det skulle jeg bevise ved å ende konfliktene på Far Harbour uten ytterligere tap av liv.
Derfor endte historien vår på Far Harbour uten noe særlig til fanfare og konfetti, men det var også helt greit. Summen av alt jeg, Nick og gamle Longfellow hadde opplevd på øya sammen, var mer enn nok til å rettferdiggjøre vårt lange opphold der.
Trygt hjemme igjen
Nå, trygt hjemme i Commonwealth, og med den alt for sterke X0-1-rustningen min parkert i Sanctuary, står jeg klar til å reise til fornøyelsesparken Nuka World. Jeg er på nivå 51, spiller fremdeles på vanskelighetsgraden Very Hard, og av alle mulige følgesvenner er det den mildt sagt uraffinerte mutanten Strong som har fått æren av å bli med meg dit – selv om jeg vet at det er en nokså dårlig idé. Strong og jeg skal styrke forholdet vårt, koste hva det koste vil!
Slik er altså ståa akkurat nå. Jeg har gjort ganske mye av det som kan gjøres i Fallout 4, men jeg føler meg på langt nær ferdig. Det aller viktigste er at jeg er sulten på mer. Derfor blir det nok enda en runde med brukerskapte modifikasjoner, før turen ganske sikkert går tilbake til Fallout 3 og Fallout: New Vegas.
Men først skal altså jeg og Strong på tur i fornøyelsespark.
Ikke en typisk postapokalypse
Det er en ting som slår meg hver gang jeg fyrer opp Fallout 4: dette spillet ikke er en typisk postapokalyptisk fortelling. Min opplevelse av slike fortellinger er at de skildrer en elendig verden hvor ting har gått ad undas, og hvordan folk som bor i denne elendige verdenen har det elendig – dag ut og dag inn. The Road og The Omega Man er gode referanser for slike historier på filmlerretet, mens The Last of Us gjør en rimelig fantastisk jobb med å skildre en slik elendighet gjennom vårt eget medium.
Det er likevel ikke en slik følelse jeg får når jeg spiller Fallout. Sant nok, Commonwealth er offeret for en atomkrig, og lovløshet og muterte monstre gjør regionen farlig, men folkene som bor der ser ut til å gjøre det beste ut av situasjonen – gjerne med litt mørk humor for å livne opp stemningen. Komponist Inon Zurs musikk, og spesielt kjenningsmelodien, med sine forsiktig optimistiske toner, forteller om en verden som sakte men sikkert helbredes. Slik jeg ser det handler ikke Fallout 4 om å redde sønnen vi mister i løpet av åpningssekvensen, men heller å jobbe mot fremtiden, for å finne et nytt liv for deg og vennene du møter på reisen.
I tillegg til dette har jeg lært at Fallout 4 er et glimrende spill som bare gir mer og mer av seg selv desto mer jeg selv investerer i det. Jeg har lært en gang for alle at det er langt mer som skiller Fallout-serien fra The Elder Scrolls-serien enn setting og litterær sjanger (retro sci-fi og høyfantasi henholdsvis), og at spillene da krever to ulike tilnærmingsmåter.
Det er som sagt mulig å leke hulemann med bedre suksess enn hva jeg har hatt også i Fallout 4, men for min del har det vært så mye mer givende å leke med alle skytevåpnene og modifikasjonene som er tilgjengelig. Hver gang jeg låste opp en ny fordel som lot meg bygge nye modifikasjoner, var det som en liten julaften, der jeg undersøkte og prøvde ut de nye modifikasjonene jeg hadde låst opp.
Aldri før har jeg vært såpass entusiastisk til Fallout-spillene, og derfor er jeg naturlig nok mer spent på fremtidig innhold til Fallout 4, og selvsagt nye spill i serien, enn jeg noen gang har vært før. Denne opplevelsen kommer jeg til å holde som et eksempel på at spill man ikke liker fortjener en ny sjanse. Tid og utenforstående faktorer har faktisk evnen til å endre ens mening om et spill, og det bør man absolutt ikke se på som noe negativt.
Sliter du også med å overleve i Fallout 4? Prøv vår hendige guide. Hvis du er interessert i å lære mer om Fallout-serien, bør du lese vårt tilbakeblikk på det aller første Fallout.
