Så lenge du klarer å sikte inn figuren din mot nærmeste fiende, og så bare virrer høyrestikka tilfeldig rundt til fienden er død, har du det som trengs for å pløye rett gjennom spillet. Det er meget mulig at det finnes andre taktiske aspekter, og at det store våpenutvalget har noe å si da. For meg ga det uansett klart best resultater bare å velge det våpenet spillet sa ifra om at var best til enhver tid, og så virre løs på spakene.
Det er så klart veldig enkelt og greit, men det er også fullstendig dørgende kjedelig. Kabal krever mer strategisk tenking enn dette. Utviklerne har lagt opp til at du kan spille sammen med inntil tre andre spillere samtidig, men med mindre du er ute etter å være kjip mot vennene dine har det ingenting å si.
Bestemor, så irriterende bosskamper du har
Og så kommer vi til det som virkelig, virkelig har fått meg til å mislike Fairytale Fights. Etter at du er ferdig med ett av de altfor lange og uvarierte brettene, kommer det en boss. Se om du klarer å gjette hva jeg misliker med bossene ved at jeg forteller deg følgende: På tredje brett døde jeg to ganger på selve brettet. Etter at jeg hadde tatt bossen kunne spillet fortelle meg at jeg hadde dødd 87 ganger totalt på det brettet.
Vanlige angrep senker livmåleren din litt, men hvis du ikke er helt bortreist klarer du deg som regel og kan finne en trylledrikk som gjenoppliver deg. Det som virkelig suger siste rest av moro ut av Fairytale Fights er dødsfellene. Det finnes en hel del på hvert brett, men de fleste bossene har flere forskjellige angrep som fører til umiddelbar død. Og når du gjenopplives, kan du dø igjen umiddelbart.
Ikke at det gjør så mye, da. Det eneste som skjer når du dør, er at du mister noen av pengene du har samlet opp. Det ligger millioner av kroner strødd rundt overalt, men det eneste du kan bruke dem på er en statue av deg selv på torget i byen du returnerer til mellom brettene. Så: Det har ingenting å si at du dør hele tida, bortsett fra at det gjør spillet både utrolig simpelt og utrolig frustrerende.
Snipp, snapp, snute
Jeg vet egentlig ikke hva mer jeg skal si. Joda, Fairytale Fights har sjarmerende grafikk, og det er artig å se den latterlig overdrevne blodspruten. I sånn cirka ti minutter. I løpet av de ti minuttene har du i grunn sett alt Fairytale Fights har å by på, og det føles ikke så veldig fristende å starte det opp igjen etter at du har spilt det en gang.
Rene slåssespill kan by på mye moro, og hvis man kobler en solid slåsseopplevelse med litt ekstra fiksfakseri blir resultatet ofte riktig så bra. Fairytale Fights har ingen av delene; det består av en grunn og hjernedød mekanikk som er teipet fast til litt søt grafikk i håp om at resultatet skulle bli festlig.
Uansett hva meningen bak dette var, har det ingenting å si. Resultatet er omtrent like fristende som å spise konfekt fylt med rå blodpudding. Fairytale Fights vil neppe bli husket av spesielt mange om noen få uker, og – når alt kommer til alt – har vel egentlig det også ingenting å si.
