Man styrer en lysstråle som trekker en ball. Denne ballen skal man lede gjennom diverse hindringer for å komme gjennom hvert brett. Høres det spennende ut? Det synes åpenbart ikke utvikler Ivolgamus, som på omslaget velger å formulere spillets konsept slik (min oversettelse):

«Profetiens tid er inne. Ondskap er i gjære og den slemme Master Gardal har planer om å innta portene til det berømte Himmelske Slott - festningen bygget for å beskytte verden fra mørkets krefter. For å ødelegge portene må Gardal ofre den rene sjelen til Erwin, en ung gutt nevnt i en tusen år gammel profeti.» Og så videre.

Problemet er bare at spillet ikke handler om dette. Det handler om å styre en lysstråle som trekker en ball gjennom diverse hindringer for å komme gjennom hvert brett. Innimellom får man noen tegninger som antakelig forestiller historien - men uten tekst eller lyd. Er man interessert i historien får man vær så god sette seg ned og lese den.

Sakte i svingene

Dette er bare ett av en rekke merkelige designvalg utvikleren har foretatt med gåtespillet Fading Shadows. Ivolgamus skriver på sin hjemmeside at foretaket spesialiserer seg på «super-casual»-spill med ubegrenset nedslagsfelt samt smale nisjetitler, og vi får tro at Fading Shadows hører hjemme i sistnevnte kategori. Med andre ord: Spillets appell slår ikke undertegnede som å være noe videre bred.

Fading Shadows er et utpreget sakte spill. Det går tregt i svingene, og det tilbakelente lydlandskapet bidrar ikke akkurat til å høyne spenningsnivået. I og for seg er det selvsagt ikke noe galt i å lage et avslappende spill. Alle utgivelser behøver slett ikke basere seg på høyt stressnivå. Problemet er bare at Fading Shadows sikter seg inn mot «sakte som en måneskinnssonate», men ender veldig ofte opp med «sakte som en svaksynt pensjonist foran deg i køen på butikken». Man skal ha tålmodighet med eldre; ikke nødvendigvis med transportetapper i spill. Etter hvert som de førti enspillerbrettene utfolder seg er det mer og mer de banale oppgavene man vil ha fortgang i: flytte kula, laste inn brett, gjette hvilke hindringer man kan forsere, hvilke som blokkerer og hva som bare er pynt.

Som sagt handler Fading Shadows om å lede en kule gjennom en hinderløype. Kulen kan ha tre forskjellige former med forskjellige egenskaper: glasskulen er lett og kan forsere hindere de andre vil ødelegge. Den knuser også lett. Metallkulen tåler hva det skal være, og den kan gjøre et lite byks, for eksempel for å klatre opp en trapp, men den ruster bort i vann. Trekulen flyter, men kan fort ta fyr når varmen blir for sterk. Man kan endre til glassform når som helst, mens man må finne dedikerte brytere for å endre tilbake til tre eller metall.

Magnetisk

Man styrer ikke ballen direkte; i stedet styrer man en lysstråle som peker ned fra himmelen, og som av en eller annen grunn har en magnetisk effekt på kula. Ved hjelp av kryss- og kvadrattastene kan man fokusere inn og ut. En smal, fokusert stråle vil ha sterk magnetisk effekt, men blir i varmeste laget for kulene (bortsett fra metallformen). Og motsatt vil en bredere stråle ha svakere trekkraft men også avgi svakere varme.

Noen spillidéer er av en slik art at de kanskje høres litt prosaiske ut på papiret, men først når man får forsøke dem i praksis ser vi hvor elegante de er. Fading Shadows er dessverre ikke en slik idé. Spillets hovedutfordring ligger riktignok i gåteløsning, men den tekniske utfordringen dreier seg i hovedsak om å forsøke å kompensere for spillets innebygde presisjonsmangel: når man styrer ei kule med magnetkraft går den ikke dit vi vil når vi vil det, men har i stedet en innlagt forsinkelse. Det blir sjelden frustrerende vanskelig, men irriterer nok til at den riktig gode spillfølelsen uteblir.

Gåtene er stort sett gjennomtenkte og fine, dog uten å være spesielt nyskapende. De fungerer best når de utnytter spillets kjernemekanismer (forskjellige former på kula og strålen), og dårligst når de ber oss gjette obskure tegnsekvenser eller forsøker seg med en og annen hoppeseksjon. Fading Shadows er etter sigende spesialdesignet for PSP, og derfor er det litt rart at noen av løsningene nærmest krever at vi bruker lupe på skjermen. En del av oppgavene fører også til at vilkårlig eksperimentering gir oss løsningen før vi ser et klart mønster i det vi burde gjøre, noe som ikke føles særlig tilfredsstillende.

Avslappende stemning

Grafisk sett er brettene forseggjorte og pene, og musikken bidrar til en behagelig og avslappende stemning. Derimot er lastetidene rett og slett forferdelige. Hvert brett - og det er ikke snakk om veldig store brett - innledes med nesten ett minutts svart lasteskjerm. Fading Shadows er som kjent ikke det eneste PSP-spillet med dette problemet, men vi har etter hvert sett nok moteksempler til å vite at det ikke behøver å være slik.

I motsetning til de fleste «puzzle»-spill inneholder Fading Shadows ingen tidsbegrensninger, og registrerer ei heller tidspoeng. Man har med andre ord få - om noen - muligheter til å konkurrere med seg selv, og ingen motiv til å øve og bli bedre. Igjen, et noe merkelig designvalg. Derimot har man en begrensning i form av antall kuler man har til rådighet på hvert brett. Dette forekommer meg fullstendig tilfeldig, spesielt siden den eneste konsekvensen av å få «game over» er en lang lasteskjerm som bringer oss tilbake til hovedmenyen med en påfølgende like lang lasteskjerm når vi skal tilbake for å prøve på nytt.

Konklusjon

Fading Shadows er et originalt konsept som er spesiallaget for PSP. En gang, for ikke alt for lenge siden, ville det vært nok. Men det er gode tider for PSP-eiere, og Fading Shadows evner ikke å forsvare en anbefaling uten sterke forbehold i dagens landskap. Historien som spillet reklamerer med på omslaget grenser til villedende markedsføring, og spillmekanikken forutsetter at man er utstyrt med en god porsjon tålmodighet.

For dem som etterlyser et tilbakelent spill med hovedvekt på de små grå og som kan utstå lastetidene kan man derimot helt sikkert begå værre bomkjøp enn dette. Musikken og grafikken er stilsikkert gjennomført og en del av gåtene er svært engasjerende. Hvis bare ikke reisen mellom disse hadde vært så uutsigelig treg.