Det er på tide å børste støv av uniformen, pusse børsa og si farvel til mors kjøttkaker. Andre verdenskrig er her igjen, i hvert fall slutten på den, og det er du som har ansvaret for at fienden skal kjenne på kroppen hvorfor krig er et helvete. I Faces of War er eksplosjonene høye, skrikene hjerteskjærende og duften av død kvalmende. Midt oppe i dette kaoset er det du som må holde hodet kaldt. Du skal følge og gi ordre, samtidig som improvisasjon er nøkkelen til de store bragdene. Uansett hvor lojaliteten din ligger, hjerne og hjerte må være på plass hele tiden – hvis ikke blir dine dager som kontorstolgeneral fort en saga blott.
Tallet er tre
Det er kampanjemodusen som er kjøttet på benet til Faces of War. Her kan du spille to typer oppdrag, for tre fraksjoner. Det er med andre ord en god del strategiske avgjørelser som skal tas før kamphandlingene er over. Du kan spille som Sovjet, de allierte Vestmakter, eller Tyskland. Dette er positivt. Du får nemlig et mangesidig perspektiv på konflikten, og variasjonen sørger for økt varighet. Fokuset i spillet er på elitesoldater og andre mindre avdelinger innen hæren, dermed må du tenke taktisk for å lykkes. Her nytter det ikke alltid å sende en hel bøling brautende inn på fiendens område – det må som regel planlegges nøye.
Opplæringsmodusen er uansett din første kamp i Faces of War. Her får du undervisning i alt som tenkes kan, fra svømming til kjøring av stridsvogner. Du merker tidlig hvor detaljorientert spillet er. Du må eksempelvis fylle bensin på kjøretøy og lange ammo inn i stridsvogner. Dernest må du sørge for å utstyre din egen soldat. Forvirrende? Ja, under opplæringen blir det litt mye på én gang, men når du kommer godt i gang merker du at spillet flyter mye bedre. Enkelte ganger blir det forstyrrende å for eksempel måtte sjekke om alle soldatene dine har ammunisjon. Men siden du hele tiden kan plukke opp slike ting på bakken og av falne soldater, blir det aldri et stort problem.
Som jeg har vært inne på er det ikke store invasjons- og kampbrett i Faces of War. Spillet skildrer de mindre og mellomstore operasjoner, der hver enkelte soldat kan bli tungen på vektskålen. Det at du til stadighet utkjemper bykamper er uhyre tøft, spesielt siden de fleste strukturer på brettene kan ødelegges eller brukes som dekke for soldatene dine. Som regel styrer du et mindretall av soldatene på skjermen, ved hjelp av én lagleder. Denne laglederen kan byttes når som helst, og du kan hele tiden ta med andre datastyrte soldater i din gruppe. Dermed kan du til en viss grad bestemme antall men under din kommando, avhengig av hvilken type oppdrag du er på. Disse oppdragene er spennende og varierte, men det trekker stort ned at dine mål flere ganger er uklare og tvetydige. På flere brett blir det dermed lange tenkepauser der du må slite for å finne ut hva du egentlig skal gjøre.
Variasjon
Oppdragene i dette spillet er varierte, her får du aldri problemet med at du gjør nøyaktig det samme om og om igjen. Enkelte ganger går du inn med to ensomme kommandosoldater, og da er det viktig å holde seg i skyggene. På et annet brett er det konvensjonelle soldater som gjelder, og da blir det naturlig nok mye action for penga. Med jevne mellomrom dras actionfaktoren helt ut, med stridsvogner som et klart høydepunkt. Legg merke til at effektiv bruk av stridsvogner krever et visst antall soldater. Du kan for eksempel ikke kjøre, skyte og lade samtidig hvis det bare er én soldat i tanken. Men hvis du er ensom finnes det en rekke stasjonære våpenstasjoner på brettene, som kan brukes til din forlystelse.
Det er nesten ikke grenser for hva du kan gjøre med styrkene dine. Hvis du blir lei av strategibiten kan du med et par tastetrykk gjøre Faces of War om til et annerledes skytespill. Da kan du nemlig få temmelig like kontroller som de vi kjenner fra førstepersons skytespill. Denne kontrollen fungerer ikke optimalt, det blir mye knoting, men den er et spennende alternativ i enkelte situasjoner – du får dessuten en mer direkte kontroll over troppene dine.
Det bør nevnes at dine soldater er seiglivet, og at de er utstyrt med mengder av førstehjelpskrin. Dine trofaste menn vil med andre ord nøle lenge før de til slutt velger å dø. Så hvis du synes Faces of War blir en for lystig dans på roser, er det på tide å gjøre et bytte. Før hvert brett kan du velge mellom arkademodus (vanlig) og taktisk modus. Den første forklarer seg selv, her er det underholdning og ikke utfordring som er i førersetet. I den taktiske modusen får du derimot mer å bryne deg på. Fiendene er litt smartere, samtidig som dine soldater er svakere og skuddene dine virker mindre skarpe. Denne modusen gjør rett og slett at du må tenke mer taktisk, som navnet antyder. Action blir det like fullt, og spenningen øker faktisk er par hakk når spillet blir vanskeligere.
Den kunstige intelligensen på dine allierte og fiender er svært varierende. I det ene øyeblikk virker det som vi har med doktorgradsstipendiater å gjøre, mens i det neste oppfører soldatene seg som neandertalere. Krig gjør deg kanskje litt ustabil, men det får da være grenser. På sitt beste søker soldatene dekke, og det virker som om grupper jobber sammen som et kollektiv. I disse øyeblikkene føler du virkelig at du er med på en militær operasjon. Men plutselig drar troppene frem medlemskortet sitt fra Al-Quaidas selvmordsklubb, og stiller seg midt i kryssilden. Man feller kanskje en tåre over falne kamerater, men når de er så dumme er døden fullt fortjent. En ustabil kunstig intelligens gjør også spillopplevelsen ujevn, noe som er synd.
Ekte vare
En ting Faces of War klarer svært godt, er å fremstå autentisk i forhold til tidsepoken. Miljøene, kjøretøy, våpen og uniformer virker å være nøyaktig gjengitt. Det er for eksempel fryktinngytende å se tyskernes Tiger-stridsvogn komme rullende mot deg, samtidig som det er herlig å kunne fyre av med lisensierte våpen på dine fiender. Dessuten er det helt sentralt at uniformer og miljøet krigen foregår i stemmer overens med virkeligheten, hvis ikke mister spillet sin troverdighet. Bruken av rikosjetter høyner også realismen. Kulene flyr veggimellom i gatekamper, og gjør krigen enda mer virkelighetsnær.
Faces of War kan sammenlignes med en veldig sexy dame/gutt. Hun/han er pen å se på, men krever samtidig mye av "maskinvaren" din. Når det er mye som skjer på skjermen er det perioder der hakkingen er uholdbar, og det påvirker spillopplevelsen dramatisk. Videre er det en rekke irriterende feil med grafikkmotoren. Man kan sette sine egne soldater eller stridsvogner fullstendig fast i terrenget – gjerne på helt idiotiske plasser. Dette fører til at du må starte på nytt eller fra siste lagringspunkt, noe som er grenseløst irriterende. Videre etterlyses et kamera som kan zoomes enda lenger ut, det blir litt for tett til tider. Hvis vi ser bort fra disse feilene gjør spillet et solid visuelt inntrykk. Her spares det ikke på detaljer og fysikkmotoren gjør en grei jobb – men det er synd at de nevnte hullene ødelegger såpass mye.
Lyden er også blant de pene i klassen, og den gjør en kjempejobb med å formidle krigens intensitet og smerte. Detaljene er i fokus, alt fra miljølyder til våpeneffekter er glimrende. Du blir til tider helt overveldet når krigen er på sitt verste, lyd og bilde jobber svært godt sammen for å skape en autentisk opplevelse. Dessuten gir musikken deg gåsehud med sine beste melodier. Det eneste som skurrer er stemmegivningen. Den er kanskje ikke helt forferdelig i seg selv, men det funker dårlig når amerikanere skal fortelle historiene til Sovjet og Tyskland under briefingen. Kast innpå litt aksent, da vel – soldatene snakker nemlig sitt morsmål når krigen raser på slagmarkene.
Hvis du får nok av å krige alene er det ingenting i veien for å gå på nett eller koble sammen et LAN for ytterligere blodsutgytelse. Opptil 16 spillere kan "kose" seg sammen på brett som egner seg godt for flerspillermoro. Dessuten kan fire stykker hygge seg med samarbeidsmodusen. I utgangspunktet er Faces of War spennende sammen med andre gamere, men spillet lider også her under Hakke Hakkespett regime. Dermed forsvinner mye av flyten som er så viktig for at flerspilleropplevelsen skal bli et høydepunkt – i Faces of War blir den bare et påheng.
Konklusjon
Faces of War gir deg krigens ansikt, akkurat slik tittelen lover. Her finnes intense og varierte kamper, der dine valgmuligheter som soldat er gode. Detaljstyringen er både positiv og negativ. Den gir deg muligheter du ellers ikke ville fått, og gjør samtidig spillopplevelsen mer personlig for deg. Men så er det også slik at det enkelte ganger blir i overkant knotete å måtte passe på absolutt alt hele tiden. Jeg er tross alt ingen topptrenet soldat (kanskje derfor jeg havnet i Marinen?), men en ivrig gamer. Irriterende hakking trekker også ned, både lokalt og over nett – dessuten kan skjebnesvangre grafiske feil gjøre livet surt for deg. Faces of War er et friskt tilskudd til en stappmett sjanger, men spillet er ikke den klassikeren man kunne håpet på.
