På bakken i banene finnes det også store utskytningsramper som vil slenge deg opp i været, og inn i en slags flymodus. Her gjelder det å treffe en serie av ringer, og det holder ikke å bare styre til venstre eller høyre. Svevebrett-kjøreren skal også føres opp og ned, og dette utføres ved å bøye knærne for å fly nedover, og å strekke seg på tå for å fly oppover. Når sant skal sies, så er denne delen av spillet ganske platt og kjedelig. Utviklerne kunne med hell ha gjort noe mer ut av dette, for slik det er nå gleder man seg egentlig bare til man lander på fast grunn igjen. Heldigvis viser det seg at, på samme måte som med railsene, inneholder banene lite av de skuffende spillmomentene, og mye av de gode. Ikke at det unnskylder spillets dårligere sider, men da plages man sjeldnere av kjedsommelighet og irritasjon.
Småtynt triksesystem
I et hvert svevebrett-spill med respekt for seg selv, må man kunne utføre fete triks i det man svever gjennom lufta. Det kan man i EyeToy: AntiGrav, men måten de utføres på er ikke like tilfredsstillende som animasjonene som vises på skjermen. Kort sagt: du skal vifte med armene. Ulike nyanser som høyre harm i en bue fra lavt til høyt, eller begge armene i en bue fra lavt til høyt, definerer hvilket triks du utfører. Når du er i lufta vil en serie på fire tegn, som symboliserer fire ulike triks, komme opp på bunnen av skjermen. Hvis du klarer å utføre denne kombinasjonen, vil hoverboarderen gjennomføre et spesialtriks som i ”Style” gir deg en kraftig poengsum, mens det i ”Speed” fyller opp hele Turbo-meteret. Turbo-meteret fylles opp ved å gjøre triks, og turboen utløses ved å bøye knærne. Fartsøkningen er merkbar, men ikke avgjørende. Som nevnt er triksesystemet et av de mindre imponerende aspektene ved EyeToy: AntiGrav. Utførelsen kunne ha vært mer komplisert enn frenetisk armvifting, og triksenes variasjonsbredde burde ha vært større.
Spillets flerspillermodus føles som en enkel snarvei og et hastverk som ble gjennomført før spillet ble ferdigstilt. Du og fire venner kan kjøre en bane etter tur, og deretter sammenligne tidene – det er det. Som en følge av dette, og at det rett og slett krever en del mer å sette seg inn i dette spillet enn i tidligere EyeToy-titler, så er ikke EyeToy: AntiGrav et typisk partyspill. Og det trenger det heller ikke å være, konsollen har allerede EyeToy: Play 1 og 2.
Grafikk og lyd er vel mer eller mindre uvesentlig for et spill som EyeToy: AntiGrav. Likevel har det sin innvirkning på spillopplevelsen. De som har erfaring med Harmonixs tidligere titler vil kjenne igjen det samme futuristiske preget. Banene er sterkt preget av fargesprakende omgivelser og lysshow epileptikere bør holde seg langt unna. Musikken er en syrlig blanding av techno/house-låter, og det funker rimelig godt. Men på samme måte som lydeffektene drukner musikken en del i spillopplevelsen. Alt i alt er begge deler tilfredsstillende, og et stykke over gjennomsnittet.
Konklusjon
Vi har ventet. Ventet på noe mer enn såpeboble-knusing, og opphakking av agurk. Ventet på noe mer enn halvsløve partyspill som skal være en interaktiv opplevelse for hele familien. Nå har Harmonix gitt oss det vi har ventet på: en ordentlig og fullstendig spillopplevelse til EyeToy-teknologien. Dessverre har det sine feil og mangler, for EyeToy: AntiGrav skorter noe på dybden, og mye på varigheten. Vi får bare kose oss med nyvinningen så lenge den fanger interesse, og så får vi bare vente igjen. Vente på noe enda mer innovativt og banebrytende. For hva er vel et ønske om utvikling, hvis det ikke er noe mer å vente på?
