I en artikkel fra oktober i år skriver Joachim om det obskure Apple II- og Commodore 64-spillet Evolution. Evolution var en samling enkle minispill hvor du avanserte i stadier fra amøbe i urhavet til menneske i en fremtidsverden. Med andre ord ikke helt ulikt Will Wrights evolusjonsspill Spore.
De som har spilt Spore vet at i løpet av de første to stadiene er fokuset på å utvikle skapningen din ved å skaffe nye kroppsdeler. Enten svømmer du rundt i havet som mikroorganisme og spiser, eller vandrer rundt på landjorden og jakter på andre dyrearter. Alt dette belønnes med poeng som så kan investeres i nye kroppsdeler med bedre egenskaper.
Almanic (senere kjent som Givro) var et japanske utviklerstudio som prøvde seg med et veldig likt konsept på begynnelsen av 90-tallet. Først utviklet de 4.6 Billion Year Story: The Theory of Evolution til datamaskinen NEC PC-9801, et tekstbasert spill med illustrasjoner hvor du utviklet levende organismer fra forskjellige stadier i jordens historie. Dette spillet fungerte som modell for et senere prosjekt på den klassiske 16-bits konsollen SNES, og dette prosjektet var actionspillet 4.6 Billion Year Story: To Distant Eden, kjent i Vesten som E.V.O.: Search for Eden.
I begynnelsen var ...
Som Spore bryr ikke E.V.O. seg om å skape en realistisk ramme for handlingen. I stedet har utvikler valgt et mytologisk bakteppe (vevd sammen med enkelte vitenskaplige fakta) for å fortelle en historie. Fortellingen begynner da Solen taler til sin datter Gaia, og ber henne velge et av de levende vesenene som bebor henne som partner. Hvis vedkommende kan bestå utviklingens prøve får den slippe inn i paradiset.
Valget faller på deg, men du er bare en harmløs liten fisk i urhavet. Der møter du en snakkesalig brennmanet, som forklarer de tre reglene som gjelder på Gaia: «slåss for overlevelse og mat», «se deg aldri tilbake» og «utvikl deg og bli sterk». Dette er faktisk en grei oppsummering av hva som venter deg i E.V.O. Du må gjennom fem tidsaldere (urhavet, amfibiestadiet, dinosaurenes tid, istid og tidlig moderne tid), og på din reise gjennom hav og over kontinenter skal du spise for å utvikle deg til nye og sterkere former. Ved slutten av hver alder blir du transportert til den neste, og kan ikke vende tilbake til tidligere tider.
Tidsaldrene er delt inn i brett spredt rundt på et kart. De fleste av disse brettene er svært korte, og fungerer hovedsakelig som mattrau for skapningen din. Mønsteret som gjentar seg gjennom spillet er enkelt. Du vandrer inn på et brett, møter interessante nye skapninger og spiser dem. Vegetaralternativer finnes ikke, skal du bli stor og sterk må du ete kjøtt.
Kampen for tilværelsen
Når du gafler i deg dine medskapninger får du erfaringspoeng, og disse brukes til å kjøpe nye kroppsdeler. La oss si at du befinner deg i den første tidsalderen, urhavet. Du starter som fisk uten noen spesielle fordeler eller ulemper, men er heller ikke særlig robust. Etter å ha spist et par dusin brennmaneter har du nok poeng til å investere i en fjong ny hale og et par rovdyrkjever, eller du kan øke kroppsstørrelsen din. Halen gjør deg raskere og kjevene gir et hardere biteangrep, mens større kropp betyr mer helse.
Oppgraderingene forandrer utseendet på skapningen, og du kan både gjenskape virkelige dyrearter eller konstruere fantasifoster. Hva du har tilgang på varierer i forhold til hvilken tidsalder du befinner deg i. Vinger er for eksempel ikke aktuelt før mot slutten av amfibienes alder, og vinger som faktisk lar deg fly dukker ikke opp før i dinosaurtiden. Har skapningen nådd istiden kan den ikke bli en dinosaur, men får adgang på pattedyrvariasjoner. På tampen av reisen er det mulig å utvikle seg til menneske.
Noen oppgraderinger fører også med seg ulemper. En stor kropp tåler en del juling, men er tregere og en lettere målskive for andre dyr. Mange av dem har nemlig ikke tenkt å sitte stille og la deg behandle dem som ditt personlige koldtbord. De angriper med horn, klør, hopp, syrespytt og andre ubehageligheter. På den andre siden får du vanligvis mer erfaringspoeng ved å beseire og spise tøffe rovdyr enn småtasser.
Målet med utviklingen er å overkomme hindringene som stopper deg fra å nå neste tidsalder. Disse tar enten form av lengre brett med sterke motstandere, eller sjefskamper. For å ha noen særlig sjanse mot disse bør skapningen din ha investert i et par anstendige kroppsdeler, selv om du også kan prøve deg uten å oppgradere.
E.V.O. kan anklages for å gjøre den samme feilen som Spore, nemlig å la bestemte deler være klart overlegne andre. Det hjelper ikke om du liker utseende på skapningen din når delene den består av er for dårlige. Du blir dermed ofte nødt til å kjøpe effektive deler på bekostning av de du liker. Et større problem i Spore enn i E.V.O., da førstnevnte solgte seg som et spill hvor man kunne utfolde seg kreativt. E.V.O. har også den fordelen at det faktisk er et kompetent og underholdende actionspill.
Barn av sin tid
Når jeg sier at du kan forsøke deg på sjefer uten oppgraderinger, så skal du vite at sjansene dine er veldig små. Det er sikkert mulig for et eller annet overmenneske med fantastisk øye-hånd-koordinasjon, men de fleste av oss vil nok trenge dugelig med kraftige kroppsdeler før de utfordrer sjefene. E.V.O. er nemlig et ekte barn av sin tid, og siden den tiden er tidlig 90-tall betyr det en ting: det er vanskelig. Et par treffere fra de tøffere motstanderne slår deg rett ut, og da snakker vi om en fullt oppgradert skapning med det beste innen kropp og panser.
Heldigvis er det ikke fra 80-tallet, så mulighetene til å fortsette der du slapp er rimelige. Dør skapningen blir den vekket til live igjen av Gaia (for en viss prosent av dens oppsparte poeng) og dumpet tilbake på kartet. Siden brettene er såpass korte er det en smal sak å vende tilbake til der du var.
Også på et annet punkt minner E.V.O. oss om hvilken tid det kommer fra. Spillet krever en del av det vi på godt norsk kaller «grinding», altså å utføre den samme handlingen om og om igjen for å bygge deg opp. Med mindre du besitter en del tålmodighet må skapningen din se lenge etter de beste delene, og da bør du være klar for noen ekstra tøffe kamper.
Da hjelper det på humøret at spillet har en såpass likendes framtoning. De mange artene du støter på har massevis av sjarm, takket være den tegneserielignende grafikken. I et område møter du for eksempel et par feige amfibier, som til å begynne med ser rolige og fornøye ut. Beveger du deg for nær dem får de et bekymret ansiktsuttrykk, og løper så avsted mens de kaster engstelige blikk tilbake. I tillegg får vi et fengende lydspor av Koichi Sugiyama (mannen bak musikken i Dragon Quest-serien).
Trass et par problemer er E.V.O.: Search for Eden et svært underholdende og ikke minst annerledes actionspill. Jeg kommer faktisk ikke på noe annet innen sjangeren som gjør noe lignende. Hvis du vil ha tak i et lovlig eksemplar av spillet må du nok vente en stund, for det er ikke tilgjengelig på noen nettbutikk. Obskurt som det er blir det nok en god stund før en eventuell Virtual Console-lansering på Wii.
