Spillet har flere store baner med mange små oppdrag som sørger for at du hele tiden har noe å gjøre. Et arsenal som ville fått militæret til å blekne er det som skal hjelpe deg helskinnet gjennom alt sammen. La oss gjennomføre et lite innblikk i en gal, gal verden, så vi kan se hva vi har i vente.
Drap, drap og atter drap
I likhet med filmene kan vel neppe dette spillet anklages for å ha noe spesielt god historie. Drep noen fiender, drep noen flere fiender, og drep enda noen fiender. Det er stort sett dette spillet går ut på. At du selv skal overleve er selvsagt også et mål, som indirekte blir løst når hovedmålet blir utført. Det er masse fiender, og masse våpen, og du blir derfor nødt til å enten løpe, eller dra fram en spade eller andre våpen som ikke trenger ammunisjon. Om du dog er typen som klarer å underholde deg selv med å bare drepe fiender kommer spillet til å være midt i blinken.
Vår venn Ash, spillets hovedkarakter, kan bruke to våpen på en gang. To hender betyr to våpen. Her er det ikke snakk om å holde haglen med begge hender. Dette gir deg enkelte fordeler over de stakkars fiendene, som for det meste går rundt bevæpnet med et par hender og en munn. Hvis du blir tygd for mye på, segner du om på stedet og turen ender i de evige jaktmarker. For å unngå dette kan du finne førstehjelpskrin rundt om i byen, eller en liten helse-oppgradering på enkelte av fiendene du dreper. Et absolutt must for en drapsmaskin som Ash. Enkelte ganger holder det dessverre ikke engang med et helt sykehus, og vår helt stuper ned mot asfalten. Du kan finne små token som gir deg muligheten til å lagre, nesten som i Resident Evil. Forskjellen her er at du ikke trenger noe skrivemaskin. Kunsten å lagre når du trenger det er en særdeles god egenskap å ha, når du har begrenset med muligheter for å lagre. Noen mennesker har nok hjernekapasitet til å enda være i live, men ser ikke ut til å ha vett nok igjen til å pelle seg vekk derfra. Du kan derfor få både oppdrag og belønninger til disse. Noen er dog bare i veien, og smaker gjerne motorsagen din.
Digitalt blod har kommet for å bli
Dette bringer oss inn på enda en sak. Grand Theft Auto III og Postal 2 er jo allerede to spill som begge har skapt store diskusjoner rundt om i landet vårt. Begge disse spillene kan forsvares med det faktum at du ikke nødvendigvis må utøve masse blind vold for å komme gjennom spillet. Du kan godt spille begge spillene og ikke gjøre en flue fortred. I ED er dette noe verre, for her blir du angrepet enten du vil det eller ikke. Det du dreper er riktignok ikke fullstendig levende lenger, men både ser og oppfører seg som vanlige mennesker. I alle fall prøver de så godt de kan, selv om det forståelig nok kan være vanskelig å gå pent med bare en fot. Spillet kommer nok med en anbefalt aldersgrense på minimum 15, om ikke 18 år. Vi blir aldri kvitt voldelige spill. Det er ofte de spillene som gir deg frihet til å gjøre det du vil som er de beste. Du trenger ikke være voldelig, men som i virkeligheten ligger muligheten der. Disse spillene kan sakte, men sikkert, viske ut grensene mellom rett og galt hos noen av oss. ED ligger i en helt annen klasse, og blir forhåpentligvis utelukket sett på som humor. De som ikke deler denne humoren trenger selvsagt heller ikke å ta del i den, ganske enkelt ved å holde seg unna spillet.
