Eva Cash: D.I.R.T. Project har en veldig kul eske. Coverbildet er trykket med en teknikk som på engelsk kalles «lenticular printing», som gir bildet en tredimensjonal følelse. Dessuten forandrer bildet seg når du vender på coveret, noe som alene sikkert kan tilby flere timers god underholdning (avhengig av hvor lett du lar deg imponere av slikt). Sannsynligvis har man brukt denne teknikken for å få spillet til å skille seg ut i butikken, og jeg er sikker på at den kommer til å funke. Dessverre.
Prosjekt S.K.I.T.T.
Saken er nemlig at Eva Cash er et rimelig dårlig spill, som egentlig ikke fortjener noen oppmerksomhet i spillbutikken. Grafikken står for det første hintet om at ikke alt er som det skal med dette spillet. Mens hovedpersonen selv ikke ser så rent dårlig ut, får omgivelsene og motstanderne enkelte Quake II-baserte spill til å se avanserte ut. Det å spille Eva Cash føles rett og slett litt surrealistisk – som om jeg skulle ha tatt en tidsmaskin fem år tilbake i tid.
Det er selvsagt ikke slik at et spill står og faller på grafikken. Det er tross alt gameplayet som teller, og her begynner for så vidt Eva Cash ganske greit. I utgangspunktet er det et standard tredjepersons actionspill hvor du styrer den skytegale tenåringsjenta Eva gjennom en rekke omgivelser fulle av folk og monstre som ikke tåler trynet hennes. Historien omhandler konspirasjoner, genetiske eksperimenter og militærledere som har gått fra vettet.
Det hele blir imidlertid mer interessant av at Eva har mange spennende egenskaper vanlige tenåringsjenter heldigvis ikke har, i alle fall utenfor TV-serien Heroes. Blant annet kan hun flytte på kasser og annet skrot ved hjelp av telekinese, eller sette fyr på brennbart materiale ved hjelp av pyrokinese. I tillegg har hun en svært hendig egenskap som lar henne kontrollere kulene hun skyter, slik at hun for eksempel kan stå på den ene siden av et hjørne og skyte en fyr som står på den andre siden av hjørnet. Veldig hendig, og faktisk ganske tilfredsstillende.
Disse egenskapene løfter det som ellers hadde vært et temmelig elendig actionspill opp på et – vel – middelmådig nivå. Det grunnleggende skytegameplayet er, om jeg skal være litt snill, ikke spesielt godt utført. Men med en gang du begynner å skyte folk med fjernstyrte kuler blir det langt mer underholdende, og faktisk også ganske engasjerende i perioder. Resultatet er at det er fullstendig mulig å spille Eva Cash uten å spy, med mindre du blir kvalm av den elendige grafikken.
Svidd kalkun
Faktisk følte jeg en periode at jeg hadde det mer moro enn spillet egentlig fortjente. Eva Cash er nemlig stappfullt av små og store irritasjonsmomenter og dårlige designvalg, men likevel var det faktisk artig å spille. Kanskje litt som Plan 9 From Outer Space er en artig film, på tross av at den er en av tidenes største kalkuner. Slik er det vanligvis ikke med dårlige spill. Vanligvis er dårlige spill helt fri for alt som kan minne om moro, men av en eller annen grunn er ikke dette tilfelle med Eva Cash.
Men det er like fullt et dårlig spill. Det er det ikke mulig å komme utenom. Fra måten spillet belønner deg for å ha reddet en sivilist når du redder livet til en tilfeldig politimann, til den litt flaue peselyden som aldri gir seg når en av spillets mange prostituerte setter seg fast i løpeanimasjonen sin, gjør Eva Cash det hele tiden klinkende klart at det ikke er i nærheten av den kvaliteten vi forventer av et butikkspill i 2007.
Disse eksemplene er selvsagt bare pyntefeil. Mer alvorlige feil inkluderer en total mangel på intelligens, både hos allierte og fiender. De tilfellene hvor du skal lede andre figurer gjennom oppdragene er ekstra frustrerende, fordi i stedet for å navigere seg sånn noenlunde fornuftig gjennom omgivelsene, beveger de seg bare i en rett linje mot deg. Om det står noe i veien, setter de seg simpelthen fast. Samtidig som de sier «saved by a girl» om og om igjen, som om den vanvittige inkompetansen deres skulle vært mindre flau om de hadde blitt reddet av en mann.
Eva Crash
Lagresystemet er også plagsomt. Kort fortalt: Du kan lagre når du vil, men når du forsøker å laste inn lagringen din igjen, ender du alltid opp i starten av oppdraget. De fleste oppdragene er heldigvis ganske korte, men noen er lange og irriterende, og spesielt plagsomme å spille flere ganger. For eksempel starter ett oppdrag med en stor skytekamp mot massevis av fiender, før du må navigere deg gjennom et langt område hvor det minste feilskjæret resulterer i en momentan død, og det hele avsluttes i en kamp mot et militært jetfly. Du har håndvåpen, flyet har missiler og allierte på bakken. Ikke artig.
Men greit, det er i alle fall litt artigere enn den forrige sjefskampen – et monster jeg først ble veldig frustrert over å måtte kjempe mot, før jeg etter hvert forstod at jeg bare kunne løpe rett forbi hele greia, og avslutte brettet uten å ha overvunnet noe som helst. Eller den neste sjefskampen, som er en dust du sannsynligvis ikke vil klare å drepe, uansett hvor mange ganger du skyter ham i trynet med hagle.
Også spesialegenskapene, som egentlig er noe av det beste med spillet, kan irritere. Telekinesen er for eksempel grusomt unøyaktig, og vil sannsynligvis aldri brukes frivillig. Selvfølgelig har utviklerne laget et par situasjoner der du ikke har noe annet valg enn å bruke telekinese for å komme videre, noe som – vel, du kan tenke selv.
Egenskapen som lar deg kontrollere kuler er noe av det beste med spillet, men også denne er problematisk. Tiden går nemlig mye langsommere når du styrer en kule mot målet sitt, men av en eller annen grunn påvirkes ikke håndgranater av dette. Når fienden skyter mot deg ser du kulene deres stå nærmest stille i luften, men når de kaster en i utgangspunktet mye langsommere håndgranat må du reagere raskt om du ikke ønsker å ende opp i tusen biter.
Jeg ønsker ikke å svartmale situasjonen helt – jeg har spilt langt dårligere spill enn Eva Cash, og det er ikke hva jeg vil kalle en fullstendig katastrofe. Problemet er bare at, vel, hadde det ikke gjort så mange ting galt, så hadde det likevel ikke vært mer enn et middelmådig spill. Og det holder rett og slett ikke.
Konklusjon
Eva Cash er et lavbudsjettspill med en arkaisk grafikkmotor og massevis av små og store irritasjonsmomenter. Det er fullstendig mulig å tyne noen timers hygge ut av spillet, om du skulle finne på å kjøpe det, men jeg kan ikke skjønne hvorfor det skulle være aktuelt å kjøpe et slikt spill når vi har så mange gode spill i denne sjangeren. Eva Cash burde egentlig aldri ha blitt lansert i butikkene – det føles rett og slett ikke riktig at et spill som dette skal stå ved siden av titler som Stranglehold og de nyeste Tomb Raider-spillene.
Kort sagt: Eva har ikke sjanse mot Lara eller de andre heltene i sjangeren. Hun er kanskje tøff i trynet, men det er også alt.
