Barbarer, barbarer og flere barbarer
Som du kan tenke deg er det å møte barbariske horder ingen spøk, og i EU:R snakker vi virkelig om horder. Det er store deler av kartet, spesielt i Nord- og Sentral-Europa, som ikke er siviliserte. For at disse skal kunne bli tatt opp som provinser må de sakte men sikkert koloniseres. Alle provinser som ikke er koloniserte har en viss sjanse til å fremkalle barbarer, og jevnt og trutt flommer de uvaskede, hårete og gryntende hordene inn over dine stakkars undersåtter.
Det er viktig å sette av relativt store styrker til å ta seg av eventuelle barbarinvasjoner, selv om det kan virke fristende å sende alt en har av legioner for å knuse en kranglevoren fiende, så kan du forsikre deg om at dynger og lass av barbarer vil falle deg i ryggen så snart de får sjansen. Hvis du likevel skulle miste en provins til barbarene trenger det ikke være en fullstendig katastrofe, det kan hende du slipper unna med å betale dem eller du kan la dem opprette en ny nasjon i provinsen som da blir din allierte.
Selv om EU:R er et velfungerende strategispill med flere gode sider, har det også sine åpenbare mangler. Krig har en større rolle i EU:R enn i flere andre Paradox-spill. En kan ha svært store styrker til rådighet og trenger mange hærer med forskjellige oppgaver. Derfor blir krigsaspektet slik at jeg gjerne skulle ønske å ha sett det utviklet enda bedre i dette spillet. Rent taktisk kan krig i EU:R ikke måle seg med krig i Hearts of Iron II (Paradox sitt siste spill om andre verdenskrig), og dette må sees på som en svakhet når krigføring er en så viktig faktor i EU:R.
Teknologi fungerer noe også underlig i EU:R etter min mening. Forskning styres av at spilleren velger en leder for hvert forskningsfelt, men har deretter ingen mulighet til å velge hvilke teknologier en vil fokusere på. På denne måten blir selve forskningen ganske passiv og fremgang blir bare notert ved at man med jevne mellomrom får beskjed om hvilke nye teknologiske nivåer som blir nådd og hva disse kan bringe med seg.
Vae Victis
Dette er en utvidelsespakke som fyller EU:R med enda mer innhold og detaljer, slik som et forbedret menysystem og flere morsomme muligheter innen administrasjon som gjør spillet dypere. Skal du nå styre republikker som Roma eller Kartago får du også et senat du må hanskes med i tillegg. Her sitter viktige medlemmer av samfunnet inndelt etter politiske partier. Hvert parti har forskjellig fokus, som krigføring, religion, handel og så videre. Hvilket parti nasjonens øverste leder er fra avgjør hva slags bonuser han bringer med seg.
Hvis du er upopulær i senatet eller hvis partibalansen ikke er i din politikks favør, kan senatet raskt bli et blylodd rundt beinet ditt, men hvis de fleste av dets medlemmer deler dine syn kan senatet være en velsignelse. Det kan være spesielt irriterende når senatet nekter deg å slutte fred med en eller flere fiender, når kampene ser som mørkest ut, fordi senatorene ikke liker nasjonene du er i krig med.
Det er i stedet mye hyggeligere å se de negative konsekvensene drastisk minke hvis du erklærer krig mot en nasjon du ikke har ”Casus Belli” mot, hvis de fleste senatorene ikke liker denne nasjonen. En virkelig god ny mekanikk er at senatet kan gi deg oppdrag. Disse kan hjelpe deg å finne ut hva du skal prioritere i en komplisert verden, og de gir deg fine belønninger hvis du lykkes.
Alle spillets viktige personer, som guvernører, hærførere, administratorer eller forskere tilhører nå de politiske partiene du finner i senatet. Personene og deres relasjoner med hverandre og med deg som leder, har blitt gjort betraktelig mer detaljerte, og du må nå ofte avgjøre hvem du skal bestikke, forfremme, putte i fengsel, gi titler eller snikmyrde for å holde ditt rike sammen og unngå borgerkrig.
Flere av spillets sider har blitt justert ved utgivelsen av Vae Victis. Det kryr fortsatt av barbarer, men det virker på meg som både hyppigheten og styrken på deres angrep har blitt redusert. Pirater er det nå i stedet flust av, og du må belage deg på å jage vekk disse med jevne mellomrom for at de ikke skal fullstendig infisere dine farvann. Hvor mange soldater hver side taper i krig har blitt trappet opp, slik at kriger nå i større grad avgjøres av færre og større slag, og minsker irritasjonsmomentet det var å jage fiendens styrker i lange perioder.
Det finnes uheldigvis ingen manual for Vae Victis ennå, og flere av de mulighetene og nyvinningene du finner i utvidelsen er relativt kompliserte og vanskelige å forstå. Selv om de nye menyene gir deg mer informasjon enn noen gang før, er det ikke alltid lett å fullt ut forstå de konsekvensene dine handlinger fører med seg, og siden Vae Victis øker vanskelighetsgraden på et allerede komplisert spill, ville mer kunnskap om mekanikken bak det meste være svært velkommen.
Konklusjon
Detaljer, hendelser og fremtoning gjør at EU:R ligner mer på et innviklet brettspill enn et strategispill utgitt for PC i 2008. Hele spillet er som en lang interaktiv historieforelesning, hvor en selv kan forandre historiens gang. Det er nesten umulig å anmelde EU:R uten å basere mye av anmeldelsen på sammenligninger med andre spill fra Paradox. Det er en avgrunn mellom de fleste andre strategispill som utgis i dag og de som utgis av Paradox Interactive – de store forskjellene ligger ikke i kvalitet men i fremgangsmetode. For at du skal like dette spillet bør du være tålmodig, historieinteressert, detaljfokusert og ikke opphengt i grafikk.
Selv om EU:R ikke har Hearts of Iron II sin militærtaktikk eller forskning, Europa Universalis III sitt diplomati eller Victoria sin grad av detaljer har det likevel tonnevis med egen sjarm. Alle spillets detaljer får det til å føles som om du virkelig styrer et rike, og hvilken strategientusiast ønsker vel ikke å prøve seg som romersk keiser? Selv om spillet har momenter du kan ergre deg over og sider du gjerne skulle sett bedre utviklet, er det et spill spesielt interesserte strateger kan komme tilbake til igjen og igjen.
Det er en helt spesiell følelse å spille Paradox-spill – nydelig klassisk musikk og skjebnesvangre historiske øyeblikk gjør spillene storslagne og episke, og EU:R føyer seg inn i rekken som nok en god historiesimulering fra våre svenske naboer i Paradox.
Vae Victis forbedrer mye av spillet og åpner for flere muligheter og mer dybde. Det er likevel en relativt liten utvidelse og forandrer ikke vesentlig på hva jeg mener er EU:R sine største mangler, som lite taktikk i kamp og få valgmuligheter for forskning. Vae Vicits gjør spillet bedre for ivrige fans, men øker også vanskelighetsgraden for nybegynnere.
Merk: Europa Universalis: Rome får samme karakter, både med og uten Vae Victis-pakken.
