Du kan også bruke handelsmennene til å transportere handelsstyrke fra et handelssenter til det neste, og på den måten lage lange handelskjeder, eksempelvis fra Brasil, via den afrikanske vest-kyst og til Sevilla. Jeg opplever handelssystemet som mer komplisert og tidkrevende enn jeg setter pris på. Det er svært mye som spiller inn, og handelen blir, som i det forrige spillet i serien, noe som jeg ikke klarer å engasjere meg i.
Jeg synes også det å tjene penger på tollavgifter innebærer veldig mye mikrostyring. Man må konstant beskytte sjøsonene med mengder av skip for å forhindre banditter, og selv med automatiserte patruljer blir det etter hvert svært mye arbeid for å dra inn pengene. Det er ikke denne delen av spillet jeg ønsker å fokusere tiden min på.
Administrasjon, diplomati og krigføring
Det er nemlig utviklingen av nasjonen din som er moro. Europa Universalis IV introduserer et system hvor du til en hver tid opptjener deg poeng innenfor de tre kategoriene administrasjon, diplomati, og krigføring. Disse brukes hver gang du tar avgjørelser innenfor de ulike feltene, samtidig som det også er disse man bruker for å utvikle ny teknologi. Man har også innført et idésystem som tidvis lar deg plukke en spesifikk idé for hvordan du ønsker å utvikle din nasjon.
Styrer du Portugal er det naturlig å satse på idéer om sjøfart, handel, og oversjøisk ekspansjon, men for Østerrike er kanskje administrasjon og et dyktig militære nyttigere retninger å satse på. Ved å bruke av de oppsamlede poengene kan man låse opp flere trinn på idéstigen som gir ulike bonuser.
Jeg ble svært begeistret for hele konseptet med oppsamlingen av poengene, og hvordan man må vekte de ulike behovene opp mot hverandre. Dersom den sittende lederen av nasjonen er dyktig vil han generere flere poeng som igjen gir et større handlingsrom. Jeg opplever at dette systemet er godt balansert, og jeg koser meg hver gang jeg kjøper meg et nytt idétrinn, eller en ny teknologi. Dette fungerer rett og slett strålende.
Realisme på godt og vondt
Som historiker er det utrolig flott å oppleve spill som i så stor grad satser på å levere korrekt data. Ønsker du å lære deg om de store utviklingslinjene i europeisk historie fra tidlig moderne tid og frem til 1800-tallet finnes det få metoder med høyere underholdningsverdi enn å spille Europa Universalis.
Det fjerde spillet viderefører den glimrende tradisjonen som Paradox har opprettholdt gjennom flere strategiserier som Hearts of Iron, Victoria, og Crusader Kings. Flere utviklere av strategispill har satt mer fokus på å gjøre ting historisk korrekt, men der de fleste andre leverer et pent pyntet kakestykke, gir Paradox deg hele den deilige kaka.
Muligheten til å kontrollere hvilken nasjon du ønsker til hvilken tid du ønsker gir spilleren en frihet som fortjener ros. Man kan dermed selv plukke sine egne scenarier ut fra verdenshistorien. Fra et underholdningsmessig perspektiv kan imidlertid være en utfordring at historien følger en viss utvikling, så med mindre du spesifikt går inn for å sette kjepper i hjulene for den, blir enkelte elementer åpenbart nok ganske repeterende.
Ønsker du eksempelvis å styre en liten nasjon i Vest-Europa finnes det én ubarmhjertig sannhet. Frankrike kommer til å bli samlet, og når den franske armeen får organisert seg er det svært lite som kan stoppe den. Er du ikke på godfot med herskeren i Versailles kan du bare glemme selvstyret ditt. I beste fall kan du håpe på å ta del i en svær koalisjon mot franskmennene slik at deres styrker får mer å tenke på enn lille deg. Dette er bare et eksempel, men det viser at selv om spillet gir deg muligheten til å kontrollere hvilken som helst nasjon, setter historien en del begrensninger på hvilke det er morsomt å spille.
Konklusjon
Paradox har nærmest oppfunnet en egen sjanger – storstrategi. Denne hersker de med stødig hånd, og Europa Universalis IV står støtt på det fundamentet som de svenske utviklerne tidligere har bygget opp. Fokuset på historiske fakta og valgfrihet for spilleren gjør at dette spillet må anbefales til alle som liker strategispill.
Graden av kompleksitet er alltid et diskusjonsmoment, og på enkelte områder som eksempelvis handel og økonomi, kan nok denne verdenssimulatoren bli litt i overkant kompleks for en del spillere. Den ekstra tiden det tar å sette seg inn i spillet får du godt betalt for gjennom hundrevis av timer med politiske intriger. Sammenlignet med de andre strategispillene til Paradox vil jeg også understreke at dette er det spillet med lavest inngangsterskel, og minst mikrostyring.
Europa Universalis IV leverer en strategiopplevelse som klarer å være intens, fascinerende og oppslukende time etter time. De fleste nyvinningene i spillet tar serien i riktig retning, og utvikleren er i kjent stil allerede i gang med å pumpe ut utvidelsespakker som fyller opp spillet med enda flere historiske hendelser. Det forrige spillet i serien har underholdt meg i godt over seks år, og jeg er ikke i tvil om at årets utgave vil holde minst like lenge.
