Anmeldelse

Europa Universalis III

Stormannsgal? Da bør Europa Universalis III bli din neste erobring på vei mot verdensherredømme.

1: No title
2: New page

Hvis jeg hadde fått en anstendig timebetaling for å spille Europa Universalis II, hadde jeg vært millionær den dag i dag. Nå er oppfølgeren endelig her, og de 24 timene som skaper ett døgn strekker bare ikke til – jeg vil ha mer!

Europa Universalis III er et strategispill i stor skala, det gjelder både tid og utstrekning. I perioden 1453-1789 står du fritt til å velge ditt favorittland, og forme det etter dine ønsker og behov. Du kan endelig få gleden av å erobre Sverige med kongeriket Norge, eller ta over verdensherredømme med storheter som England og Frankrike. Krig, handel, diplomati og religion – Europa Universalis III har alt.

Gå i deg selv

Før du fyrer opp en ny kampanje, bør du tenke på hva slags hersker du er. Hvis du liker krig og erobringer er det neppe smart å velge for eksempel Norge. Et slikt land bør satse på handel og diplomati, og kanskje en invasjon av Sverige et par hundre år frem i tid. Små land er tålmodighetsprøver, koselige tålmodighetsprøver. Hvis du vil ha action velger du land som er mektig nok til å støtte store militære styrker. Frankrike er et slikt land, og de kriger også i øst og vest med et mylder av fiender.

Burgunderne er også spennende, og du vil før eller senere komme i konflikt med din franske storebror. Sentral-Europa er i det hele tatt svært interessant, og uhyre hektisk. Min favorittkampanje i Europa Universalis III så langt er med disse burgunderne, her er det aldri et kjedelig øyeblikk. Du plasseres midt i mellom mengder av bark og ved, og du får testet samtlige av spillets mange funksjoner i løpet av ganske kort tid.

I hjerte av Europa er det viktig med en slagkraftig hær om du vil hevde deg. Du kan enten rekruttere leiesoldater eller ale opp dine egne avdelinger fra innbyggerne i ditt rike. Du har til enhver tid et antall mennesker som er tilgjengelige for militær tjeneste, og disse bidrar også til å forsterke reduserte avdelinger automatisk - noe som er nytt i Europa Universalis III. Når det blir "tomt" for mennesker må du over til leiesoldater. Disse er dyre og har langt dårligere moral enn egenproduserte soldater. Fordelen er at leiesoldater blir tilgjengelig umiddelbart, slik sett er de en god nødløsning. Enhetsvariasjonen blir etter hvert god, og du kan rekruttere nye enhetstyper om du okkuperer land med en annen kultur.

Høneflokk

En hær bør ha en leder, hvis ikke blir dine soldater en gjeng hodeløse høns på slagmarken. For en neve penger kan du hanke inn generaler til guttene dine. Disse utvikler seg til gode ledere i takt med hvor ofte du kjemper (og vinner). Jo mer du kriger, jo bedre blir dine militære styrker. Skipsenheter er bygd opp på samme måte, og styres av admiraler. Kamper avgjøres ofte om du har gode ledere, sammen med størrelsen på styrken, terreng og værforhold. Hvis du okkuperer en provins må du være forberedt på at det vil ta tid å beleire byen, og troppene dine mister stadig folk til sykdom og desertering.

Hvis du vil utforske ukjente land- og havområder, må du sette en såkalt "explorer" i ledelse for skip og en "conquistador" som sjef for en hærstyrke. Hvis du finner et passende område kan du sende spesialenheter for å kolonisere provinsen. Du må sende mange slike før det blir en by av det, og lokalbefolkningen er ikke alltid like vennlig. Likevel er det veldig spennende å oppdage og kolonisere nye verdener.

Krig er også spennende, men i Europa Universalis III er det ikke så lurt å angripe tilfeldige fiender i utide. Du må nemlig ha en grunn til å krige, en casus belli. En slik krigsgrunn kan være enten historisk eller diplomatisk forankret, i tillegg kan du provosere fiender til å angripe deg. Hvis du angriper uten grunn, eller et land med for eksempel samme religion, reduseres nemlig stabiliteten i ditt rike kraftig. Når stabiliteten synker, vil blant annet risikoen for opprør i dine provinser øke, innbyggerne yter mindre og skatteinntektene synker. Hvis du vil oppleve fremgang er det med andre ord viktig å holde stabiliteten høy.

Provinser som du nylig har overtatt, er mest utsatt for opprør. De første årene bør du stasjonere en mindre styrke her, selv om du liker å krige på alle fronter. Hvis innbyggerne er av en annen etnisk rase enn din egen, kan det raskt oppstå gnisninger. Enda verre blir det hvis dere har ulik religion. Da er det godt å vite at du har misjonærer i spillerstallen. Disse kan sendes til slike regioner, og sette hedningene på den "rette" vei. Da synker lysten til opprør, og folket vil etter hvert godta at de er en del av din nasjon.

Hvis du er av typen som elsker fredsduer og hvite flagg, er diplomatene dine gode å ha. Disse kan du bruke til å pleie forholdet til naboland, og bygge allianser som sikrer at du får bygg og bo i fred. Diplomatene er også hendige for krigshissere, og uten dem får du ikke erklært krig. Spioner kan gjøre en invasjon enklere, disse er nemlig eksperter med sin onde tunge og saboteringsevner. Både spionene og dimplomatene har et bredere handlingsregister enn i forgjengeren, noe som er gledelig. Hånd i hånd kan ditt diplomatikorps og dine spioner gjøre underverker, men det koster flesk.

1: No title
2: New page

Siste fra forsiden