LOS ANGELES (Gamer.no): Det er kanskje blitt noe sjeldnere med sanntidsstrategispill de siste årene, men dette er noe utviklerne bak Iron Harvest forsøker å gjøre noe med. Vi har prøvd spillet satt i et alternativt 1920-tall, et strategispill som allerede har hatt stor suksess på Kickstarter, og som etter alt å dømme virker svært lovende.
Ikke akkurat de glade 20-åra
Vi befinner oss altså på 1920-tallet, men det spennende tiåret fremstår noe annerledes enn det vi er vant med. Første verdenskrig endte aldri, og etter at Nichola Teslas oppfinnelser førte til enorme gjennombrudd fikk Europas militærmakter seg noen helt nye leketøy å ... ja, leke med.
Iron Harvest tilbyr et alternativt 1920-tall hvor Saxony Empire (Tyskland), Polania Republic (Polen) og Rusviet (Russland) kriger mot hverandre med enorme mech-krigere. I beste steampunk-stil utfyller de diverse oppgaver som for eksempel biler og stridsvogner nok kunne tatt av seg på en eller annen måte, men det er jo naturligvis mye kulere med en krigsmaskin som minner om en vandrende, rusten brusboks med gevær og medfølgende bajonett i hendene. Og det er ikke kødd engang.
Stilmessig og ved første øyekast minner Iron Harvest relativt mye om Company of Heroes, med natur og områder fra Europa, med sandsekker, kaserner og piggtrådgjerder, men man merker snart at ting ikke er så normalt som de pleier grunnet, vel, enorme dampdrevne-transformers. Kartene er vakkert utformet med taktiske muligheter rundt hver flis. Viktige kontrollområder som oljefelt og utposter kan imidlertid utelukkende overtas av infanteri og andre bakkesoldater, og menneskene utgjør faktisk en meget viktig rolle til tross for at de teknologiske beistene herjer rundt dem.
Mange taktiske muligheter
Ingeniører er for eksempel en svært viktig enhet du trenger for å komme seirende ut av slagene. Disse enhetene gjør seg ikke like godt som krigere som infanteriet selv om de kan utgjøre noe skade med pistolene sine, men det de gjør aller best er å bygge. Du trenger en ordentlig base for å knuse fienden, med bygg som produserer både infanteri og tyngre skyts. Bunkere for å forsvare basen når soldatene dine er ute på tur er også viktig, men de klarer nok ikke å hamle opp med metallbeistene om de skulle finne på å ta turen bort.
I tillegg til å kunne overta baser kan infanteri også finne og benytte seg av artilleri og lignende våpen de skulle komme over rundt på kartet. Dette gjør infanteriet til en potensielt svært variert klasse som kan åpne for spillemuligheter man kanskje ikke hadde sett for seg ellers.
Ressurser utgjør en viktig del av Iron Harvest, og man trenger blant annet olje for å sette sammen nye mechs. Som kontrollpostene finnes disse spredd rundt omkring på kartet, og igjen er det bare infanteri som kan ta over slike utposter. Hvor mange enheter man kan rekruttere om gangen er også avhengig av en befolkningsressurs som heldigvis kan ekspanderes via konstruksjonen av de riktige bygningene.
Fokus på kampanjene
Hvis vi ser bort fra hvor kule de store robotene er bare ved å være seg selv, er det også spennende å se hvilke taktiske muligheter som åpner seg når man benytter litt tyngre skyts. Bygninger kan ødelegges bit for bit i Iron Harvest, som gjør at mechsene kan skape åpninger for videre skyts, skyte tønner som kan skape en større eksplosjon, og noen kan gå inn i en stasjonær modus som gjør dem til en slags steampunk-versjon av en valslynge. Dette var rett og slett kule saker, og noe jeg gjerne skulle brukt mer tid på.
Det var relativt lite info å få om enspillerkampanjens detaljer, men i det store og hele vil Iron Harvest tilby tre forskjellige kampanjer knyttet til de tre fraksjonene i spillet. Vi ble fortalt at det blir lagt stor vekt på kampanjene, og at spillet blant annet får musikken skapt av en av hovedkomponistene bak The Witcher-lydsporene. Det lover veldig godt, men det er også fint å høre at Iron Harvest vil tilby flerspillmuligheter om man skulle foretrekke det.
Konklusjon
Iron Harvest har vært i utvikling en god stund, og det er godt å se at ting endelig begynner å komme sammen. Enhetene er detaljrike, de taktiske mulighetene mange og mech-robotene stilige. En skikkelig kampanje som binder det hele sammen kan forhåpentligvis tilføre spillet en dybde og en sjel bare de aller beste strategispillene har, og enn så lenge er det nettopp dette vi ønsker oss aller mest.
