Dying Light fra 2015 var et ganske tradisjonelt åpen verden-spill som skilte seg ut med en unik, parkourfokusert spillestil. Det var ikke en feilfri spillopplevelse, men bevegelsesfriheten gjorde at det tydelig utmerket seg fra de andre zombiespillene på markedet, med et potensial for å gjøre mer med konseptet.
7 år senere har vi fått oppfølgeren, i form av Dying Light 2: Stay Human. Som forventet er det fortsatt moro å løpe rundt på hustak, men dessverre snubler spillet på flere andre områder.
Postapokalyptisk pilgrimsferd
Vi befinner oss i den fiksjonelle byen Villedor, og året er 2036. Verden er nå 15 år inne i zombieapokalypsen som startet med virusutbruddet vi hørte om i det første spillet. Menneskene i Villedor har med tiden lært å leve med zombietrusselen og bygget en slags sivilisasjon rundt elendigheten. Størsteparten av menneskeheten er for lengst utryddet, men de overlevende har funnet ut at de kan beskytte seg mot viruset med jevnlig eksponering for UV-lys.
Historien begynner med at hovedpersonen Aiden ankommer utkanten av Villedor. Aiden er en omreisende enstøing som er medlem av en pilgrimgruppe, og på leting etter sin bortkomne lillesøster. Kort tid etter ankomsten i byen blir han dratt inn i en pågående konflikt. De rivaliserende gruppene «Peace Keepers» og «Survivors» er midt i en langvarig splid, og det eneste naturlige å gjøre er naturligvis å blande seg i spetakkelet så fort som mulig. Du blir fort satt i arbeid av en av gruppene, og må ta livet av fiender og løse små og store problemer i bytte mot informasjon.
Dying Light 2 har absolutt alle elementene du forventer fra et moderne sandkasse-spill. Det inkluderer fiendtlige baser som kan beleires, tårn som kan klatres i, og en usansynlig mengde store og små sideoppdrag. Riktignok kan sideaktivitetene for det meste oversees fullstendig om du heller vil suse gjennom historiedelen uavbrutt, men det er altså mer enn nok innhold å bryne seg på her.
Villedor er en imponerende spillverden med mye å oppdage. Med god drahjelp fra en oppdatert spillmotor ser spillet tidvis latterlig pent ut, og den store variasjonen i både væreffekter og miljøtyper gjør det til en skikkelig godt realisert åpen verden.
Likevel er det kanskje parkoursystemet som er stjerna i showet. Du kan løpe, klatre, svinge deg i ting, og til og med sveve gjennom luften med paraglider. Det tar ganske lang tid før det fulle potensialet i miljønavigasjonen viser seg, men det er utvilsomt dette som fungerer best i spillet. Gatene og hustakene er som en stor, sammenhengende hinderløype, og det fungerer enda bedre her enn det gjorde i det første spillet.
Vandøde med dårlig døgnrytme
Den åpne verdenen kan utforskes av hjertens lyst mellom oppdrag, og belønningen for gå å utenfor allfarevei er som regel nye gjenstander, oppgraderinger eller utstyr. Spillet har en dag/natt-syklus, og den har en stor innvirkning på hvordan det er å utforske omverdenen.
Om dagen søker flesteparten av zombiene dekning i forlatte bygninger, og ligger i dvale til det er mørkt igjen. Noen fiender kommer du selvsagt fortsatt over, men hvis du holder deg i høyden kan du for det meste komme deg fra A til B uforstyrret. Om natten er derimot gatene overbefolket av farlige fiender. Noen gjenstander er kun mulig å skaffe etter solen har gått ned, så spillet oppfordrer til å våge seg ut på nattestid. Det er en unik vri som jeg ikke kan huske å ha sett fra andre spillserier. Hvis du får for mange fiender etter deg på nattestid kommer det store horder av fiender om gangen, og da er det ikke annet å gjøre enn å ta beina fatt.
Når det kommer til historien er dessverre inntrykket mer på den negative siden. Reisen til Aiden har sine opp-og-nedturer, men denne gangen er den overordnede historien hverken velskrevet eller spennende. Rollegalleriet inneholder ikke en eneste minneverdig figur, og da blir det så vanskelig å engasjere seg i konfliktene som utspiller seg. Stemmeskuespillet varierer fra midt på treet til ganske underlegent (med unntak av Rosaria Dawson, som gjør en god jobb med det hun fikk tildelt), og det trekker det helhetlige inntrykket enda et hakk ned.
Vi blir på ingen måte kjent med Aiden, hva slags verdier han har, eller hvordan han er som person. Vi vet at målet er å finne søsteren, Mia, men det er alt. Spillhistorier har kommet lengre enn «finn person x fordi person x er borte» for lengst, og jeg savner noe som driver handlingen videre, annet enn at det dukker opp flere ikoner på kartet. Hvis ikke jeg skulle anmeldt spillet tror jeg faktisk jeg heller hadde hoppet over mange av samtalene.
Jeg sitter med en gnagende følelse av at store historiedeler kunne ha vært trimmet bort uten å ta noe nevneverdig fra historiefortellingen. På den ene siden har jeg spilt mange andre åpen-verden-spill hvor historien ikke har vært spesielt spennende, men som regel har de i det minste en knagg eller to jeg klarer å henge interessen i.
Det samme kan jeg egentlig ikke si om Dying Light 2. Hvis bare det man gjorde i spillet hadde klart å holde seg interessant i seg selv hadde det ikke egentlig vært noen stor sak, men det man gjør i spillet har dessverre også sine dårlige sider.
Mangler litt slagkraft
Et av elementene jeg gjerne ville se forbedret fra det første spillet var det småtrege, hånd-til-hånd-fokuserte kampsystemet. Det fungerte greit i det første spillet, men ble ensformig etter noen timers spilletid. I all hovedsak er kampsystemet ganske likt denne gangen. Du låser opp spesialferdigheter som gir deg flere valgmuligheter, som å kaste fiender på hverandre, eller sprette på hodene deres. Dessverre gir det ikke nok variasjon til å holde kampene underholdende gjennom spillet.
Det er vanskelig å komme unna at de aller fleste kampene går ut på å vekselvis slå zombier eller mennesker med et arsenal av hjemmelagde våpen på akkurat den samme måten. Det er artig av og til, men blir ensformig alt for fort her også. Ferdighetstreet krever dessuten at du gjør en del sideaktiviteter og jakter på gjenstander for å låse opp alt. Hvis du bare vil spille historien må du derfor regne med å vente i lang tid på å låse opp de nyttige kampegenskapene.
Kombinasjonen av historien og kampsystemet gir en overhengede følelse av manglende fremgang. Det eneste skikkelig bra i Dying Light 2: Stay Human er fortsatt det gjennomførte parkoursystemet, og det er ikke nok til å bære et helt spill for meg.
Konklusjon
Det tar kanskje 500 timer å se alt Dying Light 2 har å tilby, men for min del begynte moroa å avta lenge før jeg nådde rulleteksten. Det er noen lyspunkter å spore. Parkour-navigasjonen fungerer veldig fint som en måte å komme seg gjennom byen, verdenen i seg selv er veldig flott, og noen av sideoppdragene er faktisk ganske gode.
Villedor kan være en nokså stemningsrik by å utforske, og spesielt om natten. Men det blir for langt mellom de skikkelige høyepunktene til å engasjere i lengden. Techland fortjener skryt for å ha skrudd sammen et velfungerende og godt flytende spill, som attpåtil er helt fritt for mikrotransaksjoner og annet tull. Det er bare synd at ikke spillet i seg selv er morsommere å spille.
Hvis man ser helt bort fra historien og bare vil ha et avslappende og velfungerende åpen verden-spill med mye å gjøre i, så tror jeg parkourdelen av spillet kan treffe noen. For min del blir det litt for tynt til å kunne anbefale spillet uten forbehold.
Hvis du fortsatt ikke er lei av zombier kan det være verdt å snuse på fjorårets Back 4 Blood. Dersom du foretrekker en mer historiedrevet postapokalypse kan vi varmt anbefale The Last of Us Part II.
Dying Light 2: Stay Human er ute nå til PlayStation 4 og 5 (testet), Xbox Series X/S, Xbox One og PC.
