"Training"-modusen er vel nesten selvforklarende. En kan enten spille med en allerede definert kortstokk, eller lage sin egen. I tillegg velger man motstander selv. Det som skiller denne modusen fra de andre er at ingenting skjer med "ratingen" ved å spille denne. Poenget med flerspilleren i Etherlords II er at alt du foretar deg påvirker en spillrating serveren bruker for å matche deg med motspillere, slik at en får mest mulig jevnbyrdige motstandere. Dette fungerer jevnt over ganske bra, men det hender også at det er for få spillere som er klar til å spille, og dermed ender man opp med noen på et radikalt annet nivå enn en selv. Ratingen brukes både i ”Duel mode”, ”Blind mode” og ”Round Table mode”. Førstnevnte fungerer noenlunde som treningsmodusen, bortsett fra at serveren finner en motstander til deg basert på ratingen.
”Blind mode” foregår som duell-modusen, bortsett fra at sammensetningen av kortstokken er basert på et litt innviklet regelsystem. ”Round Table mode” er laget for åtte spillere. Dette er en turneringsvariant hvor første runde består av fire kamper. De fire spillerne som taper ryker ut, mens de fire som vinner går videre til neste runde. Slik fortsetter det til en har vunnet.
I tillegg har spillet også en ”Hot Seat”-modus hvor to kan spille mot hverandre på én PC. Denne er bortimot identisk med duell-modusen, og hver enkelt gjør sine trekk før det blir neste spillers tur.
Lever vi fortsatt i 1999?
Lyden i spillet er veldig fin. Effektene når en bruker forskjellige trylleformularer matcher grafikken bra, og musikken er både variert og stemningsfylt. Stemmeskuespillerne har derimot gjort en ganske dårlig jobb. Aksentene er overdrevne og følelsene kommuniseres helt feil. Overspilling er nok det mest dekkende ordet for skuespillernes jobb i dette spillet, og det dårlige håndtverket bidrar sterkt til forflatningen og karikeringen av figurene.
Grafikken i spillet er todelt i likhet med spillopplevelsen. På kamparenaen er grafikken flott. Monsterne er detaljerte og morsomme, de visuelle effektene storslåtte og bakgrunnen er gjengitt på en levende og organisk måte. Når en derimot rir rundt mellom kampene blir en henstilt til en grafisk standard som hører forrige millennium til. Det både ser ut og føles som en dårlig utgave av et gammelt WarCraft-spill. Grafikken er kjedelig og urealistisk, og kontrollene over hovedperson og kamera er unøyaktige. Synsvinklene er ofte (bokstavlig talt) helt på jordet og vanskelige å justere. I tillegg beveger hovedpersonen seg veldig hakkete. Kartet er så uoversiktlig at spilleren må klikke, klikke og klikke for å angi hvor han skal. Dette motvirker ikke akkurat musesyke i allerede slitne og svake gamer-armer.
Konklusjon
Etherlords II er et spill som er vanskelig å si om er bra eller dårlig. Detaljrikdommen i kamp-elementene er så stor og de taktiske mulighetene så deilige at denne delen av spillet blir strålende, mens historiene som skal binde det hele sammen rett og slett ikke holder mål. Spillopplevelsen mellom kampene er såpass dårlig at dette trekker karakteren på spillet kraftig ned. Anbefalingen blir å spille bittelitt kampanje for å få grep om hva spillet dreier seg om, for deretter å kaste seg på flerspillerkarusellen så fort som mulig. Det er i flerspiller at spillet glimter til, og det er her potensialet for mange nattetimer ligger, ikke i den haltende kampanje-delen.
