Det er ingen tvil om at spillet lever opp til navnet sitt. I spillets mørkeste stunder er det ikke bare figuren på skjermen som kommer til å bli grepet av skrekk, og et plutselig tap av forstanden. Etter å bli utsatt for mørke, onde makter og ufattelig galskap i lengre tid, vil jeg nærmest garantere deg at du kommer til å se ned kjellertrappen to ganger før du stiger ned i skyggene der nede. Plutselig vil stillheten i huset, når du endelig er alene, ikke være altfor velkommen lenger. Og plutselig vil strømregningen fyke i været, ganske enkelt fordi lysene kommer til å stå på i hele huset, natt som dag. Om du ikke har forstått det enda; spillet rører ved psyken din.
Mørket kommer
Verden er ikke som du tror. I hvertfall ikke hvis man skal tro hendelsene i Eternal Darkness. Lenge før menneskeheten fant sitt hvile her på planeten, bodde det en eldgammel rase på jorden, som verken var bundet til fysikk, natur, mening eller etikk. Pågrunn av tidens fremgang, og den urokkelige invasjonen av is, de kontinentale platene og av andre uransakelige grunner, reiste denne gamle rasen dypt inn i det innerste av vår klode. Blindet av ønsker for dominans, og ledet av håpet om å komme på godsiden til denne rasen, prøver ulike menneskelige organisasjoner å gjennopprette dens tidligere storhet. I årtusener har disse lagt planer i mørket, og forsøkt å bringe disse onde entitetene inn i vår verden ved bruk av gammel magi - blodsritualer, tilbedelse og ofringer.
Slik beskriver i hvertfall utviklerne bak Eternal Darkness vår verdens nåværende situasjon, men påpeker at det enda finnes et håp. Menneskets skjebne ligger på skulderne til noen ytterst få, gjennomsnittlige mennesker. Uvitende om deres egen skjebne er det disse menneskene som kan forandre tidens retning. Uten problemer er det ikke, ettersom disse menneskene vil bli drevet til galskapens rand, og bli torturert av denne ondskapens ekstreme terror. Spillet vil også sette spørsmålstegn ved hvordan vi som mennesker har lært vår egen historie, og om de hendelsene vi har lært om, egentlig har hendt. Ble virkelig første verdenskrig et uheldig utfall av et vellykket attentat mot den Østerrike-Ungarske tronarvingen, Ferdinand? Er hele historien om den serbiske nasjonalisten som visstnok skal ha myrdet ham, usann? Kanskje det hele er en dekkhistorie, vevet av denne underliggende ondskapen for å leke med vår tanker, og legge til rette for deres tilbakekomst?
Før man i det hele tatt kan få satt slike spørsmål i perspektiv, begynner historien i Eternal Darkness ganske nøkternt. Du inntar rollen som Alex Roivas, og spillet begynner temmelig rett på. Du våkner opp i et rom, omringet av zombier og kun ei hagle å redde deg med. Heldigvis var det hele var en vond drøm. Et enkelt mareritt, noe du kommer til å måtte leve side om side med. Roivas blir ringt opp av politiet, og de ber henne komme til bestefarens villa på Rhode Island, USA. Bestefaren er blitt myrdet på en grusom måte. De må ha noen til å identifisere ham, for tannlegejournaler kan de bare glemme. For å kunne sjekke opp i slikt må nemlig offeret ha et hode. Stakkars Alex blir naturligvis syk og fornærmet av synet som møter henne, og ber politiet finne den skyldige omgående.
Dessverre står politiet uten bevis, og Alex finner selv ut at for å oppklare denne stygge drapssaken må hun ta opp etterforskningen selv. Kvelden siger på, og Alex befinner seg alene i bestefarens enorme residens. Her lukter det gammelt, og bildene på veggen av mennesker fra en annen tid, mange av dem flere hundre år gamle, gjør det ikke akkurat hjemmekoslig. Det er her spillet virkelig begynner, og det er du som tilsynelatende må oppklare denne drapssaken. Dette er forøvrig mer enn en drapssak, og om ikke lenge finner Alex frem til et hemmelig rom i huset. Det var visstnok her bestefaren hennes utførte mesteparten av arbeidet sitt, og artifakter fra alle verdens hjørner hviler på gulv og vegger, sammen med støv og smuss. Det er da Alex finner en mystisk bok; "the Tome of Eternal Darkness". Etter å ha lest første kapittel i boken, finner Alex ut at resten mangler. Dette resulterer i et naturlig søk etter de manglende kapitlene. Og det er ikke rent få plasser å lete heller. Hvordan kunne noen bo her alene?
