Maktdemonstrasjon
Når spillet går over i sin sanntidsmodus begynner virkelig maskineriet å jobbe. Slagmarkene er nydelig animerte og detaljrike, og til tross for at det «bare» er et strategispill, krever det som sin forgjenger sin gamp for å kjøre tilfredsstillende. Når store geværkompanier, kavaleri og kanoner braker sammen, er det tusentalls enheter tilstede, og det krever en stødig og iskald hånd ved roret.
I Napoleon: Total War merker jeg meg først og fremst at Creative Assembly har blitt mye flinkere på å ta i bruk topografiske kart. Det har vært tilstede før også, men det er flere interessante miljø med uttørkede bekkedaler og flanker som er vanskelig å forsvare.
I likhet med i den turbaserte delen av spillet, har det også i sanntidsdelen blitt en god del færre feil enn det var i Empire. Enhetene har også fått større relativ styrkeforskjell med tanke på deres erfaringsnivå. De avdelingene som har sett kamp noen ganger før, har langt høyere moral og bedre stridsevne enn de ferske.
Litt mer variasjon kanskje?
Det er flere forskjellige typer enheter med i spillet, og når man kjemper mot de arabiske nasjonene i Egypt og Midtøsten må man flere ganger endre taktikk og ta sjanser. Hvem vet vel hvordan man skal slåss mot en armé kamelryttere med spyd?
Når det er sagt, så føler jeg at det kunne vært mer variasjon på denne fronten. Jeg følte at jeg hadde langt større valgmuligheter i de eldre Total War-spillene med byeskyttere, sverdmenn, lanser og lignende. Creative Assembly må jo naturligvis holde seg til tidsepoken, så det blir kanskje mer treffende å skylde på det tidlige 19. århundrets stridsredskaper.
For å skape litt variasjon og nyanseforskjeller utenom de konkrete enhetsforskjellene (kavaleri, geværmenn, kanoner) og deres godt etablerte muligheter for ulike taktikker, har også generalen i forsamlingen flere muligheter for å gjøre de andre sterkere for korte øyeblikk. Dette systemet er noe Creative Assembly kunne spunnet videre på, da det har et stort potensiale.
På bøljan blå
Selv om jeg maser om litt mer variasjon, er det jo ikke slik at utviklerne ikke har tenkt på det samme. Man må ikke glemme at i likhet med Empire, har også Napoleon en godt og ytterligere finjustert sanntidsdel på sjøen. Å lede skip mot hverandre er noe helt annet enn menn, og gjør at man må omstille sin taktiske tankegang med en gang det bærer på sjøen.
Skipene har store muligheter for individuell taktikk og styring. Man kan bestemme alt fra hvilke kanoner som skal avfyres, til hvilken ammunisjon som benyttes og hvor hardt skipene setter seil.
Det som dessverre blir litt synd i dette spillet, er at store deler av Napoleons kampanjer foregår langt unna noen havn. De store kampene mot både Østerrike, Prøyssen og Russland foregår stort sett uten skip, hvilket gjør striden med Storbritannia til den eneste til vanns.
Stopp en hal!
Hvis du ikke har lyst å føre franskmennene og Napoleon gjennom sin erobring av Europa og Egypt, kan du også ikle deg rollen som en av de som skal stoppe han. Land som Østerrike, Prøyssen, Russland og Storbritannia er spillbare.
Flerspillermulighetene som utviklerne har snakket om tidligere har kommet på plass denne gangen, og det er mulighet både for å spille i kampanjemodus eller noen av de forhåndsinnstilte slagene, som for eksempel Waterloo til lands, eller Trafalgar til vanns.
Kommunikasjonsgrensesnittet mellom de ulike spillerne fungerer fint både i lobbyen før man begynner å spille så vel som under spillingen, enten det måtte være i form av tekst eller den innebygde stemmekommunikasjonen. Hvis man ikke får nok utfordring av den særs kompetente datastyrte motstanderen, er det som i de fleste strategispill svært morsomt å spille mot andre.
Konklusjon
Napoleon: Total War er en kompetent og kvalitetsbevisst oppfølger til fjorårets beste strategispill. Det inneholder en interessant kampanjemodus som tar for seg den store general og keiser Napoleon, har en flott opplæringskurve og raffinerer og endrer på noen av de små tingene som Empire hadde problemer med.
På den andre siden er det helt umulig å ikke kritisere en oppfølger som kommer så tett og som baserer seg på det samme. Spillet havner i et grensetilfelle for hva man kan akseptere, ettersom det ikke er noen grunn til at ikke innholdet kunne kommet i en betalbar utvidelsespakke.
Hvis man derimot ikke skal tenke kroner og forbrukere, holder Napoleon: Total War den samme høye kvaliteten som serien er kjent for og tar på en flott måte for seg en stor, europeisk mann. Spillet settes umiddelbart på pensumlisten – neste gang bærer det nok tilbake til Amerika.
Napoleon: Total War kommer i salg førstkommende fredag, 26. februar.
