The Legend of Zelda har vært en hjørnestein i spillmediet i over 35 år, og i løpet av de årene har spillene blitt en inngangsportal for flere generasjoner av spillere - og ikke minst spillutviklere.
Nylanserte Tunic er bygget på en uttrykkelig forkjærlighet for Nintendos grønnkledde helt som merkes fra første sekund, og den blir bare tydeligere med tiden. Tunic er på mange måter som å spille et todimensjonalt Zelda-spill, men det tilfører også egne ideer i blandingen. Resultatet er intet mindre enn et nydelig og imponerende spill med vanskelige utfordringer og en herlig, undrende eventyrfølelse.
Var det noen som sa Zelda?
Tunic begynner med at du våkner opp på en strand. Du får ikke hverken videosekvenser eller tekstbokser til å sette deg i gang, så her er det bare å begynne å traske fremover. Du spiller som en unavngitt rev i noe som kan minne om et Link-kostyme, og spillet foregår fra et isometrisk perspektiv.
Det første steget er å begynne å utforske åpningsområdet, og til å begynne med har du ganske begrensede muligheter. Pausemenyen viser at du har et utstyrssystem med mange ledige plasser, og lite indikasjon på hva som er hva. Etter litt trasking kan du finne en pinne som fungerer som ditt første våpen, selv om denne rimelig kjapt kan byttes ut med sverd og skjold.
Du kan finne lagringspunkter som fungerer omtrent på samme måte som de gjør i Dark Souls. Hvis du bruker et lagringspunkt får du tilbake helsepoeng og helsegjenstander du mangler, men til gjengjeld våkner alle fiendene på kartet utenom sjefsfiender til live. En annen likhet det deler med From Software sine spill er at du mister penger når du dør, med muligheten til å hente dem inn igjen hvis du kommer deg tilbake til samme sted.
Til sammenligning er effekten av å dø i Tunic er en god del mildere. Du mister bare en liten andel av pengene dine, og det er ikke noe problem å hente seg inn igjen hvis du er uheldig. Kjernen i kampsystemet er den grønne staminamåleren, som du til enhver tid må følge med på. Hvis du bruker den helt opp forsvinner muligheten til å rulle og blokkere angrep, og er det noe du ikke vil miste muligheten til i en sjefskamp så er det rulling og blokkering.
Jeg var forberedt på at spillet ville være en solid utfordring, men kampene i spillet er rett og slett beintøffe. Du kan gjøre ting litt lettere ved å finne oppgraderingsmaterialer og hamstre gjenstander, men for å ha en sjanse mot de senere sjefsfiendene er det ingen vei unna å måtte lære seg kampsystemet. Det er ingen vanskelighetsgrader å justere på (med untatt av en tilgjengelighetsmodus som lar deg spille gjennom historien uten å måtte tenke på å dø i det hele tatt). Kampene består av en velkjent kombinasjon av slåing, rulling, blokkering og bruk av gjenstander, men til tross for et relativt enkelt oppsett er det vanskelig å mestre.
Minimalistisk, mystisk og vanskelig
Tunic er så og si strippet for dialog, og det bruker hverken tekst eller tale til å formidle det som skjer. Likvel er det en slags historie å spore i sømmene av det som skjer. Små hint ligger spredt i omverdenen, og sammen med musikken og nivådesignet føles det litt som å bli dratt gjennom en historie som er der, men som man ikke har hele grunnlaget til å forstå. Den nærmeste parallellen jeg kan komme på er å spille sitt første nedarvede rollespill uten å kunne et kløyva ord engelsk.
Den grafiske stilen er ganske enkel, men utrolig effektiv. Både verdenen og figurene består av sparsommelig brukte polygoner som likevel klarer å få frem masse personlighet. Men polygoner er ikke alt, og det som imponerer mest med det visuelle for meg er den nydelige bruken av belysning, som særlig kommer frem inne i grotter og hus. Det ser tidvis skikkelig pent ut på en måte jeg ikke var forberedt på.
Musikken var heller ikke helt det jeg forventet, men den fungerer kjempebra på sin måte. Selv om alt ser ganske Zelda-aktig ut, så er det ikke dermed sagt at alt høres ut som Zelda. Faktisk vil jeg påstå at musikken ligger nærmere den kjente undervannsmusikken i Donkey Kong Country, av alle ting. Det meste av musikken kan beskrives som beroligende elektronisk bakgrunnsmusikk, med noen treffende pianoinnslag der det passer. Hvert område har sine egne unike melodier.
En kobling til fortida
En av de unike ideene til Tunic er hvordan all informasjonen om spillet presenteres gjennom en instruksjonsmanual. Gjennom spillet finner du sider av manualen som viser nye detaljer av spillet, og som gradvis avslører hvordan verdenen henger sammen. Det bidrar til den underliggende følelsen av mystikk, og at det finnes masse å utforske ute i verdenen.
Det er nesten som om spillet har en innebygget guide i samme gate som det man kunne finne i spillblader på 80- og 90-tallet. Flere av mekanikkene i spillet er faktisk tilgjengelig lenge før du får vite om dem i manualen, så jeg fikk flere overraskelser av typen «hæ, kunne jeg gjort dette hele tiden?!» Tegningene i manualen bygger godt opp under den lengtende nostalgien til gamle spillopplevelser som stråler fra hele Tunic, men den er også helt essensiell for å vite hvor du skal gå. Enkelte ord i manualen er på engelsk, mens resten skrevet på et runespråk du ikke kan forstå.
Måten hele spillet er bygget rundt denne instruksjonsmanualen, med et nærmest totalt fravær av dialog fungerer så utrolig mye bedre enn jeg hadde forventet i starten. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende i andre spill, men det er en skikkelig kul måte å designe spill på. Kombinasjonen av den sjarmerende verdenen, den minimalistiske historiefortellingen og det overraskende dype kampsystemet gjør Tunic til en Zeldaklone av de sjeldne, med et spilldesign som går rett i strupen på Nintendo. Det er i det hele tatt et skikkelig solid actioneventyrspill.
Konklusjon
Jeg er mektig imponert over spillet Andrew Shouldice har klart å sette sammen, og det blir ikke mindre imponerende når man tenker på at han har gjort store deler av det helt på egen hånd. Tunic er et skikkelig kosespill som bare blir bedre jo lengre man spiller. Det fanger mye av det som gjorde spill som A Link to the Past så oppslukende i sin tid, men slår det sammen med sine egne designelementer (og litt Dark Souls).
Med Elden Ring ferskt i minnet var jeg usikker på om jeg orket å bryne meg på enda et Souls-aktig spill så kjapt, men Tunic dro meg rett inn og nektet å slippe taket før den siste sjefsfienden var beseiret. Selv om jeg har trukket mange linjer til Zelda i anmeldelsen er det heller ikke sånn at man må ha et forhold til disse spillene for å sette pris på arbeidet her. Det snakker mer enn godt nok for seg selv.
Det sjarmerende førsteinntrykket lurer deg kanskje inn, men bak fasaden ligger det et givende kampsystem, et strålende nivådesign og en helt uforglemmelig spillopplevelse.
Tunic er ute nå til Xbox Series X/S, Xbox One, og PC. Det er inkludert som en del av Xbox Game Pass fra dag én. Anmeldelsen er basert på Xbox Series X-utgaven.
