Kongen på rytmespillhaugen har alltid vært utvikleren Harmonix. Med Amplitude, Guitar Hero, Rock Band og Dance Central under beltet, er studioet nært synonymt med sjangeren.
De siste årene har de kastet plastinstrumentene på skrothaugen i likhet med resten av oss. Og etter å ha laget kanskje det eneste Kinect-spillet som fungerer skikkelig godt med Dance Central, utforsker de bevegelsessensoren på en helt annen måte i Fantasia: Music Evolved.
Trollmannens lærling
Som navnet antyder er dette et spill inspirert av musikk-og-pene-bilder-filmen med samme navn, signert Disney i 1940. Særlig er det filmens mest ikoniske aspektet som har trigget kreativiteten fra Harmonix: Mikke Mus, svøpt i en rød kappe med en spiss trollmanshatt, som dirigerer mopper, bøtter og kar i et forsøk på å vaske trolldomstårnet til sin mester, Yen Sid.
Det er nettopp denne magiske museveivingen som forsøksvis gjenskapes i Fantasia: Music Evolved. På skjermen ser du punkter som beveger seg mot et senterpunkt, og det er din jobb å matche bevegelsene i takt med instrumentene i musikken. Runde felt betyr at du skal slå neven mot kameraet, mens piler til venstre eller høyre signaliserer at du skal slå en hånd i samme retning. I noen tilfeller må du følge punktet fra start til slutt gjennom en lengre bevegelse.
Mens Dance Central plukker opp bevegelser fra hele kroppen med Kinect, fokusert Fantasia altså kun på håndbevegelser. Problemet er bare at veiveregistreringen hakket mer uforutsigbart enn det burde være.
Jevnlig gjennom min Fantasia-spilling var det enkelte rytmepunkt som ble mistet. Selv om det i begynnelsen var fristende å avskrive det hele glatt som Audun Rodem-feil, ble det vanskeligere og vanskeligere å godta den unnskyldningen etter hvert som bevegelsene mine ble tydeligere og tydeligere.
Gimme flyt, gimme fa, gimme dabatjabasa
I likhet med den følelsen av tomhet man får når man bommer på én tone i Rock Band, synker hjertet like mye når musikken i Fantasia glir inn i bakgrunnen etter å ha bommet på et rytmepunkt. Da er det ekstra surt når det ikke føles ut som din feil, og du ikke vet helt hva som gikk galt. Og det stikker kjepper i hjulene for innlevelsen.
I alle rytmespill er det særlig én ting som skaper innlevelse: flyt. Når du uavhengig av ferdighetsnivå klarer å naile løpene uten å kludre det til – det er da spilleren får følelsen av å være medvirkende i musikken. Derfor er det viktig med en tydelig signalisering til hva spilleren gjør galt, og hvorfor man straffes. Fantasia lykkes ikke med dette, nettopp på grunn av mangelen på et fysisk ledd mellom deg og Kinect.
Nok et aspekt som gjør dette et par hakk mer forvirrende er at man veksler mellom å følge rytmen til ulike instrumenter gjennom en låt. Gjennom to strofer kan man for eksempel følge vokallinjen, mens man i neste øyeblikk følger trommene. Problemet her er at særlig de tonale instrumentene ikke alltid representeres like logisk, og veksler for eksempel mellom å være on-beat og off-beat. Noen ganger tas det hensyn til synkoper, andre ganger ikke.
En litt mer imponerende bit i kaka er remiks-konseptet. Hver låt har nemlig tre ulike versjoner, og etter hvert som disse låses opp kan man veksle mellom de tre ved utvalgte punkter i låta. For eksempel kan man blande pianoet til Elton John inn med ekkotrommene i 80-tallsremiksen og dermed få en litt snodig blanding.
Avhengig av hvordan man tilnærmer seg dette kan man blande instrumenter mellom de tre remiksene, og dermed få et fnugg av kreativitet inn i spillet. Vel og merke er resultatet alltid hakket for uforutsigbart til å kunne føle at man skaper noe med samme intensjon som om man hadde et instrument – det blir litt mer som å klippe sammen forskjellige biter av låter for å se hvordan de høres ut sammen.
Til tider kan man også aktivere en slags inputmodus i sangene der man kan skape et riff selv som i prinsippet kan blandes inn i den eksisterende låta. Her byr Harmonix på akkurat nok tøyler til at det hele ikke blir en atonal kakafoni, men det hemmer også følelsen av å være en skapende part. Kan hende illusjonen brytes lettere for meg fordi jeg tross alt har en utdanning innen musikk, men for meg ble den lett gjennomskuelig.
Men jeg ønsker ikke å kaste Fantasia helt under bussen. Det er absolutt noe å hente for den musikkspillinteresserte her, og mesteparten av tiden er flyten god. Man føler seg inkludert i musikken i de øyeblikkene der alt går som smurt. De ovennevnte kritikkpunktene føles egentlig mer ut som å møte på fartsdumper på motorveien enn å bli meiet ned av en personbil.
La oss ta det fra begynnelsen
For å skape en ytterligere kontekst for hvorfor du står og veiver med hendene, slenger Harmonix inn en kampanjemodus. Du spiller som en av trollmannen Yen Sids lærlinger, og du skal puste liv i de mange fargesprakende verdenene han har skapt ved å veive deg gjennom musikk.
At Harmonix tar sikte på å inkludere de unge spillerne, skinner gjennom i det estetiske oppsettet. I kampanjemodusen florerer det av vakre verdener, bygget opp i samme ånd som de klassiske Silly Symphony-tegnefilmene til Disney, der bilder og musikk går hånd i hånd. Egentlig er dette et flott rammeverk – problemet er bare at utvikleren ikke helt tør å slippe taket på spilleren før etter om lag en time.
Læringsdelen er hakket for grundig og overbærende, og det er ikke mulig å hoppe over den i kampanjemodusen – som for øvrig ikke gjør stort mer enn å gi spilleren en kontekst for veivingen. Den er helt «ok», men det var vanskelig å føle annet en apati for det tynne plottet. En mer effektiv måte å fortelle denne historien på kunne ha vært flott. Selvfølgelig, du kan hoppe rett inn i å velge egne låter i stedet, om du føler for det, men du må låse opp en god del av de gjennom spilling.
Men gubbevares, låtutvalget er flott! Her veksles det mellom komposisjnoer fra Mozart, Vivaldi og Bach, til 70- og 80-talls storslagenhet med Elten John, Queen og David Bowie, til moderne pop og alternativ indié-musikk med The Flaming Lips, Avicii og M.I.A. Det høres kanskje eklektisk ut, men i Fantasias kontekst virker det overraskende bra. Inon Zurs egenkomponerte låter står seg også flott, og tegner på å være komponert med Harmonix' spillmekanikk i bakhodet.
Sammen med det brede sangutvalget er nok Fantasia Harmonix' mest tilgjengelige spill til nå. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette gjør det lettere å dra i gang en flerspillerrunde på neste fest der alle kan bli med, og ikke bare de som tør traktere de merkelige gitarlekene. Den enkle måten å aktivere to-spillermodus på – ved å gi hverandre et håndtrykk – er også en elegant løsning.
Konklusjon
Fantasia prøver ikke å være en dirigentsimulator, og det er et godt valg. Grunnkonseptet er egentlig et godt forsøk på å skape innlevelse og følelse av å være med i musikken, å delta i den flyten som oppstår når man er med på å spille eller skape musikk. Armveivingskonseptet er i grunn enkelt og greit, og emulerer Disney-dirigeringen fra Trollmannens lærling-filmen på en underholdende måte, men det hemmes av Kinects tidvise upresise følsomhet i ny og ne.
Kan hende lyset i rommet er feil, kan hende jeg er for nærme kameraet, kan hende jeg gjør noe grunnleggende feil – problemet er at det er umulig å vite akkurat hva som går galt, og spillet kan heller ikke fortelle meg det. Dette ødelegger igjen flyten som er det mest engasjerende med slike rytmespill.
Harmonix gjør et godt forsøk på å spillmatisere følelsen av å dirigere og regissere musikk, men dersom du ser gjennom illusjonen og føler deg hemmet av spillet mer enn at du er med på å skape noe, er det mye mer å hente for deg i lette musikk-apps som Propellerheads Figure på App Store.
Vil du leke deg med andre spennende musikkspill, er både Hatsune Miku: Project Diva f og Rocksmith 2014 Edition gode valg.
