Vi lever i en verden der overambisiøs markedsføring har lært opp forbrukere til å forvente store nyheter fra absolutt alle spill. Alt skal se flottere ut og levere bedre ytelse enn det som har kommet før. Samtidig blir det stadig mindre fokus på at spill også bare kan være koselig tidsfordriv.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg noen ganger lar meg rive med av det konstante jaget etter større og bedre. Trolig var det derfor mine første timer med The Plucky Squire bar preg av lettere irritasjon rettet mot det jeg oppfattet som klønete spilldesign og en mangel på nyvinning.
Heldigvis fikk jeg ristet av meg grinebitertendensene før det var for sent – og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde. Nei, det er kanskje ikke de store nyhetene her og ja, utvikler All Possible Futures låner mange ideer fra andre spill.
Måten alle ideene er snekret sammen på er imidlertid svært så spennende, som gjør The Plucky Squire til et skikkelig kosespill.
En deilig blanding
The Plucky Squire er en opplevelse som er litt vanskelig å beskrive nøyaktig for en som ikke har spilt det. «Plattformeventyr» passer nok best, men med en grad av variasjon man ikke ser veldig ofte og som er helt nydelig.
I ett øyeblikk farter man gjennom en todimensjonal tegneserieverden. Det neste spiller man en slags Punch-Out!!-variant. Så bærer det ut i tre dimensjoner, i en sverdsvingende opplevelse som minner om fargerike Zelda-eventyr.
Etter en ganske rolig innledningssekvens begynner spillet å pøse på med variasjon. Livet til protagonisten Jot blir nemlig snudd på hodet når den onde Humgrump oppdager at de alle lever i en barnebok der alt som skjer er forutbestemt.
I et forsøk på å skrive om historien, kaster Humgrump bokstavelig talt Jot ut av boka. Brått befinner helten seg på et skrivebord i en tredimensjonal verden. Derfra må han tilegne seg nye evner, besøke flere verdener og finne en måte å beseire Humgrump på – alt mens en hyggelig fortellerstemme beskriver i litt for mye detalj hva som foregår.
Moro for hele familien
Nettopp fortelleren er nok brukt litt for hyppig, etter min smak. Han griper stadig inn for å berette hva som skjer, hva som har skjedd og hva Jot må gjøre nå. Spillet tar også veldig ofte styringen fra meg, for å vise hvor jeg skal gå eller hvilke fiender som venter.
Jeg skulle ønske at jeg fikk lov til å oppdage noen ting på egenhånd. På den annen side tror jeg dette vil funke ypperlig for yngre spillere.
Barna mine – på 13, 10 og 8 – har riktignok ikke fått testet The Plucky Squire enda. Jeg er imidlertid godt kjent med måten de spiller og for spesielt de to minste kan mengden med informasjon som spillet gir deg passe veldig bra. For 13-åringen kan det kanskje bli litt masete å få inn alt med teskje, men det betyr ikke at spillet ikke passer for de litt eldre – inkludert de av oss over 35.
Underholdningsverdien i selve spillingen er på topp. Med både minispill og ulike verdener, hver med forskjellige mekanikker, er det alltid noe nytt å gjøre. Utseendet er også upåklagelig og omgivelsene stråler i både to og tre dimensjoner.
Jeg skulle nok ønske at 3D-verdenen var litt større, med mer rom for utforsking. Heldigvis blir skrivebordet stadig ommøblert, så det er alltid noe nytt å oppdage.
Igjen er det nok ingen som vil anklage The Plucky Squire for å levere banebrytende spillopplevelser eller visuell kvalitet. Men alt funker, og det funker bra.
Spillet doserer ut nye egenskaper i akkurat passe hyppighet, som kommer veldig godt med ettersom det er en del å venne seg til her. Fra skrivebordet kan Jot etter hvert påvirke hva som skjer inne i boka i stadig større grad. Man ender opp med litt sånn 3D-sjakk, der gåter gjerne krever at man studerer problemet fra alle vinkler for å finne en løsning.
I min sniktitt på The Plucky Squire lurte jeg fælt på om spillet ville klare å holde koken hele veien til mål. Det kan jeg nå bekrefte at det gjør, med unntak av en litt langtekkelig fengselssekvens. Selv når deler av opplevelsen gjentar seg mot slutten av spillet, er det faktisk bare helt greit. Det var tross alt elementer jeg likte første gangen, så det skader ikke med et lite gjensyn.
Litt rusk
Dessverre kan jeg ikke skryte like mye av det tekniske. Spillet er direkte nydelig å se på, men i andre halvdel opplevde jeg flere feil. Jot blir sittende fast i en animasjon. Dialogsekvenser gjentar seg plutselig. Et panel jeg hadde åpnet lukket seg da jeg døde og nå vil det ikke åpne seg igjen.
Ikke noe som virkelig ødelegger, men nok til at jeg måtte skru av og på igjen med jevne mellomrom.
En såkalt «dag 1»-oppdatering er planlagt for The Plucky Squire. Akkurat hva den inneholder har jeg imidlertid ikke fått innsyn i, så jeg kan bare håpe den tar tak i noen av problemene jeg ble utsatt for. Spillet lagrer ofte, så det er sjelden man må spille gjennom mye på nytt, men det er likevel surt når sånne ting skjer.
Det er også rom for flere «quality of life»-forbedringer her. For eksempel er det litt knotete å komme seg ut og inn av hver verden og å manipulere boka fra utsiden krever ofte flere knappetrykk enn hva som tilsynelatende er meningen.
Dette er ting som trolig ikke vil prioriteres for spillets første oppdatering, men kanskje en gang i fremtiden.
Konklusjon
Ventetiden på The Plucky Squire har vært lang, men nå som den er over kan jeg trygt si at den var verdt det. Dette spillet er tvers gjennom kjempekoselig, med figurer, verdener og opplevelser som oser av sjarm.
Det er stas å få utforske både i to og tre dimensjoner, med haugevis av minispill og mekanikker å pusle med. Man kunne med fordel fått litt mer frihet til å oppdage ting selv, men The Plucky Squire hadde nok ikke gitt den samme godfølelsen uten den tidvis overivrige fortellerstemmen.
Spillet gjør kanskje ikke noe veldig nytt eller banebrytende, men det er faktisk helt greit. Ingrediensene er velkjente, men utvikler All Possible Futures har kombinert dem på mesterlig vis og resultatet bør smake godt for både yngre spillere og de som trekker på årene.
The Plucky Squire lanseres 17. september for PC (testet), PlayStation 5, Xbox Series X/S og Nintendo Switch.
