Andre sysler
Visceral Games’ nye hjertebarn er mer enn slåssing. Du skal også være akrobatisk og glad i gåteløsing om du vil komme deg til Helvetes niende sirkel. Overraskende mye av Dante’s Infero går faktisk med til klatring. Greit nok at du skal nedover, men klatringen kunne i hvert fall vært kuttet ned til det halve. Da er det litt mer interessant at du kan bruke tau og ljåen din til å navigere rundt i til tider slående landskaper. Hindringer som flammer og vind underveis gjør det ekstra spennende å slenge seg rundt tusenvis av meter over avgrunnen.
Brettdesignet lider likevel av for mange stilleperioder, transportetapper om du vil. Selv om du blir godt belønnet underveis har designet også åpninger for å straffe deg uten at du kan gjøre noe som helst med det før du faktisk har sett hva som skjer. Slike designløsninger er graverende og frustrerende. Takk høyere makter for korte lastetider og hyppig lagring.
Selv om de aldri blir spesielt vanskelige, vil jeg gjerne gi litt ros for at man bryter opp det øvrige gameplayet med et par gåter innimellom – ja, det burde faktisk vært flere av dem. Enten du skal flytte på bokser, gå over en isbro med visse strukturelle svakheter eller dra i ulike spaker er det greit å få en pause fra den øvrige totalslakten. Nå kunne man som nevnt vært enda mer kreative med disse gåtene, da hadde hvileskjærene blitt enda morsommere.
Dante’s Inferno er ikke et epos når det kommer til historien, men den har i hvert fall såpass med driv at man ser frem til sekvenser der du kan bli bedre kjent med hovedpersonen og verdenen rundt deg. Jeg liker spesielt godt tilbakeblikkene på Dantes dager som korsfarer, det gir en flott bakgrunn som gjør at du i større grad makter å putte føttene dine i hans sko. Personene du møter kan du lese mer om i spillets journal, noe som også gir en god oversikt over din fremgang i spillet. Helvete kunne imidlertid vært rikere, det samme kunne fokuset på hovedpersonene vært – men det er vel kanskje slike forbedringer man har oppfølgere til?
Smågodt
Spillet har imidlertid én akilleshæl som peker seg spesielt godt ut. Det er så altfor kort. Når det kombineres med enkelte repeterende spillelementer blir man litt lang i maska når det hele er over på under sju timer ved middels vanskelighetsgrad. Dette kan plastres litt over ved å bruke den øverste vanskelighetsgraden, samt at man har muligheten til å spille gjennom på nytt i en enda vanskeligere modus – med den samme (oppgraderte) Dante du brukte ved første gjennomspilling. Likevel, jeg hadde gjerne sett at spillet var noe mer kjøttfullt. Bølgemodusen «Gates of Hell», der du kun skal slakte ned fiender, klarer dessverre ikke å feite opp spillet i veldig stor grad.
Visceral lever opp til navnet når det gjelder det grafiske inntrykket i Dante’s Inferno. Enkelte av miljøene er rett og slett slående, både i skala og detaljrikdom. Animasjonene under kamp er også svært tilfredsstillende, og som vi har nevnt bidrar disse til god flyt når man slåss.
Volden er forresten uhyre rå og synlig i dette spillet, det kommer vel ikke som noen stor overraskelse. Her har man virkelig gjort seg fortjent til 18-årsgrensen! Likevel synes jeg det er et parodisk snev over nesten all vold i spillet. Selv når du dreper udøpte spedbarn med knivblad istedenfor armer går det ikke nevneverdig inn på deg, man klarer liksom ikke å ta volden helt seriøst.
Kameraføringen kan forresten ikke manipuleres, den følger deg dynamisk rundt i verdenen. Stort sett fungerer dette helt kurant, selv om jeg opplevde et par svært ugunstige vinkler under demonslakting. I et slikt spill er det uansett en stor fordel å slippe å tenke på kameraet, og heller bruke høyre stikke til å komme deg unna aggressive fiender.
Selv om persongalleriet i Dante’s Inferno er noe begrenset har man i hvert fall gjort en ordentlig jobb med stemmeskuespillet. Noe teatralsk blir det, da spesielt med tanke på Dante, men de småpompøse dialogene passer ganske bra inn i Helvete. Dette støttes opp av et begrenset, men stemningsfylt, lydspor. Noe av musikken i dette spillet er så mørk at du nesten frykter at ørene dine skal omvende seg til svært innpåslitende satanister.
Flerspiller kan du bare glemme med det første, men det er verdt å nevne at det jobbes med en nedlastbar pakke som vil åpne opp for en samarbeidsmodus over nett. Den kan faktisk bli veldig underholdende om man får til den samme driven som i enspillerdelen. Dessuten vil man få tilgang på et eget redigeringsverktøy der man kan lage sine egne brett i spillet, og få tilbakemeldinger fra spillere på nett. Pakken slippes 29. april.
Konklusjon
Dante’s Inferno revolusjonerer på ingen måte sin sjanger, Visceral Games har snarere latt seg inspirere tungt av sine mer berømte forgjengere, da først og fremst God of War. Likevel makter tittelen å stå på egne bein, mye takket være den spennende reisen vi blir tatt med på gjennom helvete og de intense og raske kampene. Da er det veldig synd at spillet er over på et blunk, mer og enda mer interessant og variert innhold hadde løftet Dante's Inferno betrakelig – og jeg er sikker på at akkurat den tilbakemeldingen vil bli tatt til etterretning før den uunngåelige oppfølgeren slippes.
