De to første The Crew-spillene kunne slå seg kraftig på brystet takket være sin omfattende gjengivelse av hele fastlands-USA. Spillene var massive og enormt ambisiøse, og leverte stort sett på løftene om skattejakt, oppdagelsesreise og uanstrengt samarbeid med andre spillere.
Det nyeste tilskuddet i serien, The Crew Motorfest, gjør ting litt annerledes. Her skoftes store deler av Nord-Amerika til fordel for en mer detaljert reise til hjertet av Hawaii. Det viser seg å være en overgang på både godt og vondt.
Forza opp av dage
I motsetning til de to foregående spillene, er det nærmest ingen handling å vise til i The Crew Motorfest. I stedet gjør spillet som Forza Horizon og baserer seg utelukkende på en fargesprakende og livlig bilfestival. Denne gangen er eventyret satt til det visuelt unike ferieparadiset Oahu, hvor man får ta del i en rekke unike løp og utfordringer.
Den store nyvinningen denne gangen er fokuset på såkalte «Playlists», spillelister basert på unike temaer, biltyper og stemningsbilder. Én spilleliste tar for eksempel for seg «offroad»-kjøring og kaster deg løs på motorsykler og firhjulinger langt utenfor allfarvei; den neste er et eneste stort kjærlighetsbrev til det historiske bilmerket Porsche 911; mens man også har egne spillelister dedikert til muskelbiler, «drifting» og elektriske superbiler.
Disse byr på mange forskjellige måter å spille på, og det er forfriskende at det ikke alltid handler om å vinne: I det ene øyeblikket trenger man kun å ta innover seg omgivelsene i den bedagelige «Hawaii Scenic Tour», mens man i det neste må legge ut på skattejakt uten hverken GPS eller nitro i den gammelmodige «Vintage Garage».
Alt i alt skulle jeg likevel ønske at det var enda større variasjon mellom de forskjellige spillelistene. Utviklerne prøver seg for all del på mange fiffige ting – slik som hvordan vind og vær påvirker løp til havs og luften og hvordan man må følge med på dekkslitasje og utføre depotstopp i «Motorsports» – men jeg savner enda større bredde.
Da er det antageligvis mange muligheter for mer unikt innhold i tiden framover. Flere av spillelistene endrer på både verdenen og spillets regler med god effekt, slik at det mest sannsynlig kun er fantasien som setter grenser for hva Ivory Tower kan finne på.
Size matters
Det komprimerte universet utgjør en spennende lekeplass, og store deler av tiden tilbringer man enten omkranset av tett jungel, i inaktive vulkaner med god utsikt over spektakulære fjellkjeder eller badende i solskinn langs lekre strandpromenader.
Spillet er lekkert og er audiovisuelt sterkt takket være solid fargebruk, variert musikk og særs pene lyseffekter.
Likevel er det umulig å ikke poengtere at det mangler en del av de åpenbare trekkplastrene som fylte de foregående spillene. USA er langstrakt og fylt med severdigheter man har sett og lært om opp gjennom – til sammenligning fremstår Hawaii litt fattig på ting å lete etter og oppdage. Det er som sagt svært pent, men med unntak av Honolulu, flyvraket fra Lost og et og annet tempel, er det få ting her jeg føler jeg må se.
De mange «aha»-øyeblikkene fra 2014 uteblir, og jeg finner heller ikke like mange naturlige muligheter for samarbeid som det jeg fant i 2018.
Særlig sistnevnte er ganske skuffende – de Journey-aktige sekvensene, hvor jeg bare møtte en annen spiller og slo følge på tvers av verdenskartet, sto for flere genuint fine øyeblikk den gang. Riktignok føles verdenen i The Crew Motorfest hakket mer befolket, men det er nok hovedsakelig på grunn av at det er mindre plass for spillere å boltre seg på.
I tillegg er det aller fleste gjennomsiktige spøkelser som flyr forbi i 300 kilometer i timen. Det er som kjent vanskelig å etablere meningsfulle relasjoner i sånne hastigheter, samme hvor postkortlekre omgivelsene er.
Fart og flyt
Fartsfølelsen er heldigvis noe spillet treffer godt på, og både biler, båter og fly er forholdsvis lette å kontrollere. Jeg synes fortsatt det er besynderlig at fysikken ved kollisjoner er så svak, og den totale mangelen på skademodell gjør at spillet mangler en viss tyngde og realisme, men selve kjøringen er mer enn god nok.
Det er uansett lekende lett å veksle mellom de tre kjøretøytypene, og flyten er som vanlig upåklagelig. Her kaster man seg uanstrengt fra spilleliste til spilleliste, mens man langs veien plukker opp både fotomuligheter, gatekunst, kjører slalåm og setter fartsrekorder.
Litt av flyten hindres riktignok av det at en del av spillelistene er låst bak kjøp av enkeltbiler. Noen av disse er i overkant dyre, og det faktum at man kan kjøpe brorparten av kjøretøyene i spillet via mikrotransaksjoner føles direkte spekulativt.
Interessante flerspillermoduser gir deg heldigvis flere pusterom underveis, enten man deltar i den «battle royale»-aktige «Demolition Royale»-modusen eller begir seg ut på omfattende, tilfeldig genererte billøp mot 27 andre spillere i «Grand Race».
Konklusjon
The Crew Motorfest byr på en komprimert utgave av det serien har gjort tidligere, og det på både godt og vondt. Spillets univers er betraktelig mindre enn det vi har fått servert før, noe som betyr større detaljrikdom og bedre tilrettelagte utfordringer. Det skader heller ikke at spillet er nydelig store deler av tiden, med lekre doninger, spennende natur og helt suveren bruk av lys og mørke.
Noe av det som faller vekk med denne avkortede verdenen er utforskertrangen, oppdagelsene og variasjonen. Jeg er for all del interessert i Hawaii – både som kultur og feriemål – men det blir raskt tydelig at det er langt færre landemerker å besøke, og det er begrenset hvor mange strender og jungler man kan se før ting begynner å bli litt ensformige.
Et par virkelig kule flerspillermoduser og god bruk av spillelister gjør at opplevelsen likevel holder seg frisk og spennende i lang tid, og har du likt de to foregående spillene i serien – eller Forza Horizon – er dette et sikkert kjøp.
The Crew Motorfest er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S, Windows og Amazon Luna.
