Pathfinder: Kingmaker var et av de beste spillene i 2017. Det var en ekstremt imponerende debut for spillserien, og er fortsatt et av de beste spillene som er laget i rollespill-sjangeren.
Det har naturlig nok ført til adskillig høyere forventninger til Pathfinder: Wrath of the Righteous (WotR), som endelig ble sluppet for en drøy måned siden nå. Jeg har gledet meg veldig, og etter å ha brukt mere tid på å lage figuren min i dette spillet enn det tar å runde mange andre satt jeg i gang med det neste eventyret fra spillutviklerne i Owlcat Games.
Overveldende mye
Først litt tilbake til nevnte figur, og hvordan det er å lage det i WotR. I likhet med det forrige spillet, og som forventet, er dette også et komplisert spill. Det er systemer oppå systemer, det er «feats» som påvirker nær- og avstandskamp, du får bonuser til AC her og minuser der. For uerfarne i sjangeren, eller uerfarne til rollespill i det store og hele så er dette helt sikkert en overveldende start.
Det var det for meg, og jeg kjente til en god del av regelsettet fra før av. Utviklerne har heldigvis laget flere «ferdige» spillfigurer du kan spille med, uten av du går glipp av stort. Men det er et eller annet med å knote sammen en figur som ser ut som du vil, som bruker det våpenet du vil og som er akkurat den klassen du vil.
I WotR har du 25 klasser å velge mellom, hver med 5 underklasser. I tillegg har du andre klassevalg du tar underveis, uten å si altfor mye om det. Du har 12 raser, en hel haug med bakgrunnshistorier og andre valg der mange av valgene gir deg bonuser på en eller flere ulike måter. Å si at det er mye å velge mellom er en underdrivelse av dimensjoner. Jeg er helt på grensen til å synes at det er litt vel i overkant, og at Owlcat Games godt kunne justert ned valgmulighetene litt her. Men samtidig er dette basert på Pathfinder-regelsettet, og alt blir hentet derfra.
I tillegg til dette blir stort sett alt av regler og mekanikker forklart underveis med guider og pop-ups, hva alle valgene du tar gjør og hva de innebærer. Dette gjelder ikke bare under figurbyggingen, men gjennom hele spillet. Er det en figur som trenger en «feat» for å treffe bedre med magi, så kommer det opp som et tips. Finnes det andre gode måter å gjør figurene bedre på så forteller spillet deg det også. Gjennom hele spillet så er det lag på lag med mekanikker, regelsett, bonuser, «feats» og egenskaper som spiller sammen og mot hverandre, og jeg synes det er uhyre gøy å prøve å lære meg alt sammen.
Samtidig er det også her overveldende mye, og balanserer helt på grensen av hva som egentlig trengs av valgmuligheter og kompleksitet. Hadde det ikke vært for de svært omfattende valgene du kan ta i forhold til vanskelighetsgrad, hva du vil automatisere av nær sagt alle aspekter av spillet så hadde det vært for mye. Men akkurat her skal utviklerne ha mye skryt, for det skorter overhodet ikke på tilpasningsmuligheter. Her kan andre utviklere lære av Owlcat, det er et solid stykke arbeid lagt ned akkurat her, og det er nydelig.
Historie i stor skala
Etter timevis med figurbygging kastes du mer eller mindre rett inn i sentrum av historien, og derfra dras du gjennom en veldig god, velskrevet historie. Det er store utfordringer du skal igjennom, og hele verden står på spill, men til tross for dette finnes det mye gull også i de små øyeblikkene. Oftest mellom deg og en av de mange gode kompanjongene du får i løpet av spillet. Det er et imponerende figurgalleri i spillet, både med tanke på de litt mer uvanlige klassene, men også personlighet og historier som fortelles og utfoldes gjennom spillet.
Man får selvsagt sine favoritter, og alle er kanskje ikke like mekanisk sterke, men jeg byttet ofte på laget mitt rett og slett for å få mest mulig variasjon, og se hvordan de utviklet seg sammen med meg. Du får mange av dem i løpet av de første timene i spillet, men også senere kommer det flere som vil slutte seg til korstoget ditt. Alt i alt så er jeg veldig fornøyd med retningen og tempoet i hovedhistorien, selv om det kan dra ut litt vel mye til tider. Det er stort og episk, og du raser gjennom flotte og grusomme omgivelser om hverandre. I et øyeblikk er det vakre skogsomgivelser, i det neste regner det blod og demoner prøver å spise deg.
Kort etter det første området, der du etter hvert blir kommandør for hærstyrkene så åpner spillet opp modusen der du styrer korstoget og dets tropper. Dette innebærer et sidespill litt i samme stil som Heroes of Might & Magic der du styrer troppene på et rutenett og kjemper mot fiendene. Du må også rekruttere både nye tropper og generaler, som gir troppene bonuser og har egne angrep. Dette er uten tvil den delen av spillet jeg liker minst. Den tar opp altfor mye tid, og det å se at mine 450 soldater runde etter runde tar livet av 7 av fiendens 150, og at vi må stå der å gjøre det til tallet blir 0 er rett og slett kjedelig. Det burde vært mer intuitivt enn som så, og akkurat denne delen av spillet kunne jeg godt vært foruten. Heldigvis kan tidligere nevnte tilpasningsmuligheter gjøre akkurat dette, og du kan sette hele «Crusade»-modusen på auto, og aldri trenge å tenke på den igjen.
Og så er det alle småfeilene og bugsene som dukker opp. Det er litt for mye av det, og de er litt for påtrengende og ødeleggende til at det ikke burde nevnes. Jeg har måttet laste inn gamle lagrinslokasjoner litt vel ofte fordi et event ikke har trigget, figurene har stoppet opp i kamp eller lignende. Å kjempe på et ridedyr er et sjansespill der du aldri helt vet hva som skjer eller om noe skjer i det hele tatt, og «Charge» treffer kanskje 20 prosent av tiden. Det er mye småfeil, og mye kommer sikkert til å bli rettet opp med patching underveis. Men det er litt vel mye uansett, og det trekker ned et totalinntrykk av spillet.
For når man koker det hele ned, og når alt fuingerer som det skal, så er det innmari kult. Kampsystemet er forbedret, det flyter bedre og den kunstige intelligensen er bedre. Det at du fritt kan velge mellom turbasert eller sanntid akkurat når du vil er helt suverent, og det gjør at du kan mose ned alle småfiender kjapt, mens du bytter over til turbasert når sjefskampen kommer. Kampene er herlig balansert, og selv på «vanlig» vanskelighetsgrad kan det by på utfordringer. Det er mange minneverdige kamper og fiender, og utviklerne har finpusset kampsystemet slik at det aldri blir kjedelig. Sammen med alle tipsene du får underveis, både i og utenfor kamp, så er det hele tiden en læringsprosess her. Du blir godt kjent med regelsettet, til tross for at det er både stort og komplekst også i kamp.
Konklusjon
Pathfinder: Wrath of the Righteous er et sabla bra spill. Historien er god, den er velskrevet og det er mange kule øyeblikk. Den er også omfattende, nesten på grensen til for mye, og du må regne med 90-100 timer med spilling før du ser slutten av spillet. Og det gjør ingenting, det er veldig lite av den tiden jeg har kjedet meg.
Men det er heller ikke perfekt. «Crusade»-delen, der du styrer troppene dine i kamp, blir fort kjedelig og bortkastet tid jeg heller vil gjøre andre ting i spillet. Det kjennes ut som denne er slengt på, og ikke fått nok kjøtt på beinet sammenlignet med andre elementer i spillet. Det er også en god del bugs som er inntrengende og ødeleggende, og som flere ganger tvang meg til å laste inn lagringer tilbake i tid.
Men totalt sett sitter vi enda en gang igjen med et meget bra spill. Owlcat Games kan det de gjør, de har gjort gode, smarte endringer fra Kingmaker, samtidig som de har lagt til masse nytt. Det er et enormt spill, med enormt mye valg- og tilpasningsmuligheter, og du kan nesten gjøre som du vil. Figuren din, og dine kompanjonger, utvikler seg gjennom hele spillets gang, og det er uhyre gøy å se figuren bli så sterk (eller ikke) som du håpet på for 100 timer siden.
Feilfritt er det ikke, men dæven steike så moro uansett da.
