LOS ANGELES (Gamer.no): Å lage gode spill basert på andre medier – enten det er film, tegneserie eller bøker – er ikke alltid like lett. Det finnes likevel de som har klart det, fra det herlige filmspillet Spider-Man 2 og fjorårets Tolkien-tolkning Middle-earth: Shadow of Mordor, til Rocksteadys utgave av Batman og de bokbaserte Witcher-spillene.
Disse spillene har mange fellestrekk, men den største og viktigste er antagelig hvor mye de skiller seg fra opphavmaterialet, da via nye historier, ukjente figurer, og helt nye måter å utforske disse universene på.
Nå prøver svenske Avalanche Studios seg på den samme bragden, denne gangen med et spill basert på, men ikke direkte knyttet til, de berømte Mad Max-filmene. Med bakgrunn fra de heftige Just Cause-spillene skulle man jo tro at dette er karer som har nøyaktig det som skal til for å lage eksplosiv bilaction.
Pompøs postapokalypse
Og det begynner bra. I rollen som den titulære Max blir vi kastet inn i den brutale ødemarken som danner seriens univers, akkurat idet hovedpersonen skuer utover fremtidens post-apokalypse. Det er en grå og langstrakt ørken som venter i det fjerne. Små fjellkjeder stikker forsiktig opp her og der, mens sandbankene er sirlig dandert i vakre bølger – det er et flott skue, og utover i demonstrasjonen blir jeg stadig mer imponert over hvor øde, men samtidig slående pent spillet ter seg.
Denne utgaven av Mad Max er som sagt ikke direkte knyttet til filmene, og derfor får vi servert et nytt ansikt og nye ideer, selv om slikt som stedsnavn og underliggende stemning er tydelig inspirert av opphavet.
Vi får imidlertid ikke fundere over dette altfor lenge, for over bakketoppen kommer to kjøretøy, rykende og stinnfulle av fiender og våpen. Usikker på hva jeg skal gjøre lar jeg de komme nærmere. Jeg mener, hvor ille kan det være? Jeg er jo tross alt gærne Max!
De ser derimot ikke ut til å bry seg om hvem jeg er, men hopper i stedet nonsjalant ut av bilene sine, bleke i huden og ville i blikket. Fiendene ligner på de vi fikk se i den nyeste Mad Max-filmen, som en litt mindre sinnssyk versjon av gærningene fra Borderlands (som igjen er kraftig inspirert av de originale filmene).
Jeg er jo tross alt gærne Max!
Max lar seg likevel ikke pille på nesen, og med et par enkle knappetrykk kaster jeg fra meg med slag, spark og kontringer. Batman-sammenligningen blir nesten overflødig – dette er tross alt fra de samme utgiverne som har gitt oss fire spill i Arkham-serien, samt fjorårets Shadow of Mordor. Det er tydelig at dette er et system Warner Bros. fortsatt har tro på, og hvorfor ikke, når det som regel fungerer veldig bra?
Hvor godt det blir i Mad Max er jeg likevel fortsatt usikker på, for det føltes litt uggent den lille slåsskampen vi fikk oppleve.
Den nye religionen
Slåssingen ble uansett ikke fokuset denne gangen, og det vil antagelig ikke stå øverst på timeplanen i spillets endelige utgave heller. Nei, for tradisjon tro er det bilene som står i sentrum i Mad Max. Når samfunnet går under er det nemlig kjøretøy som blir den nye moten, og i dette ugjestmilde universet dyrkes de beste og villeste sjåførene som vaskekte halvguder.
Derfor lønner det seg å ha en fet doning i garasjen, og det er visstnok dette som er hovedfokuset når Avalanche skal tolke Mad Max. Man har én bil, sin helt egen «Magnum Opus», som på godt norsk betyr at dette er det beste av det beste. Vel, det er i hvert fall drømmen, for underveis i spillet er man nødt til å oppgradere bilen, med nye deler, våpen og det som følger med. Vi blir kjapt vist «garasjen», hvor alt fra motorer til felger kan endres på og byttes ut etter ønske – det er mye å ta inn over seg.
Det kommer likevel ikke gratis, og selv om universet er fullt av alle disse tingene, må man kjempe delene til seg. I praksis betyr dette kort og godt at Max må overleve stadige sammenstøt med de tidligere nevnte fiendene.
Disse kjører bedagelig rundt omkring i ørkenen, både som tilfeldige forbipasserende, men også som helhetlige hoved- og sideoppdrag. Et kort blikk på verdenskartet røper at det er mye å gjøre, fra verdifulle konvoier og snikskyttere som lusker omkring, til avsides landsbyer og digre festninger å besøke og overta.
Kaos i kikkerten
Følelsen av å være en del av et massivt univers griper meg flere ganger, og det å bare kjøre omkring er ikke så aller verst. Fiendebiler dukker også opp i hytt og pine, og disse tas knekken på med spillets overraskende hendige bilkampsystem.
Man kan nemlig også slå fra seg mens man kjører, og raketter, pumpehagler og harpuner er alle med i Max' digre arsenal. Én knapp sørger for å fyre løs på nærmeste forfølger, men i kampens hete sakkes tiden også ned, slik at siktemulighetene blir bedre. Med på laget har du din helt egen ledsager, enda en psykopatisk bleking, som står bakpå bilen og hjelper til der det trengs. Han står for mye av den direkte avfyringen, selv om Max også bidrar med hagla han har i førersetet.
Bilkampene er hektiske og spennende, og jeg merker at kaoset nesten truer med å overvelde meg flere ganger. I én spesifikk batalje er det en rekke motstandere som vokter over varebilen vi er ute etter – det går på helsa løs når jeg, etter bare ti minutter bak rattet, skal kombinere harpunangrep for å rive i stykker fiendens kjøretøy, boosting for å krasje inn i varebilen, samtidig som vi selv må unngå å sprenges i filler av imøtekommende bomber og granater. Heldigvis kan medhjelperen også fikse bilen mens vi kjører, da på bekostning av offensiv kraft.
Når alt kommer til stykket ender det likevel opp med en skikkelig flause, og mot slutten av konflikten må Max og co. rømme landet – svevende over skråninger, rundt småskumle bergknauser, inn i den tåkete og gråbleke solnedgangen.
Konklusjon
Så, ja, det å være Mad Max var ikke nødvendigvis den letteste jobben, men det var i det minste underholdende. I det ene øyeblikket kjører man for seg selv i spillets store, flotte univers, bergtatt av den omfattende ødemarken som ligger for hjulene ens, mens man i det neste kastes ut i heidundrende skuddvekslinger bak det virtuelle rattet.
Det er kontrastfylt og spennende, til tross for at jeg ikke rakk å bli helt komfortabel med de kaospregede bilduellene.
Slåssingen til fots er en annen sak – basert på Warner Bros.' patenterte Batman-oppskrift føles det øyeblikkelig kjent, men kanskje likevel ikke fullt så presist som den kappekledde hevneren. Nok en gang fikk vi rett og slett ikke nok tid til å få noen ordentlig grep på detaljene i Mad Max. Vi vet imidlertid at spillet kommer til å bli ganske stort, for ett blikk på oversiktskartet røpet at det var mye å utforske i ødemarken.
Og jeg håper og tror dette kan bli en verdig tolkning av Mad Max. Avalanche Studios har vist at de kan lage åpne og engasjerende spillverdener tidligere, og selv om bilkjøringen aldri var hovedfokuset i Just Cause, er det likevel lov å tro at dette kan bli riktig så bra.
Det er ikke lenge til Mad Max slippes i butikkene, men i mellomtiden er både Just Cause 2 og Batman: Arkham Knight solide alternativer til heftig action i åpne verdener.
