PlayStation Classic

OSLO (Gamer.no): «DSSSSJWIAAIIIIIIING-bjååååååååååång».

Den velkjente PlayStation-lyden (ja, det var det jeg prøvde på her), er det første som møter deg når du skrur på PlayStation Classic – den lille mikrokonsollen som antageligvis er Sonys nostalgi-ess for julegaver myntet på 30-ish-åringer i år.

I hælene på Nintendos braksuksess med de to knøttevariantene av Nintendo og Super Nintendo følger nemlig PlayStation opp med sin egen lilleputt i år. Og nå har vi fått tilbringe et par timer med den.

LES OGSÅ: Vi spile på verdens sjeldneste konsoll: Nintendo PlayStation »

Bitteliten

Ved første øyekast virker PlayStation Classic som om den er akkurat det den skal være: en liten plastisk variant av Sonys første skikkelige inntog i konsollverdenen, som er om lag en fjerdedel av størrelsen til storebror. Konsollen er lett og minimal, med kun tre knapper: en av-og-på-knapp, en resetknapp som tar deg ut av spill og tilbake til hovedmenyen, og en falsk «åpne-knapp» som lar deg «skifte» CD-er i spill som strekker seg over flere plater. Siden alt er bakt inn er dette selvfølgelig bare en heldigital lasteløsning der konsollen laster en ny fil, men det er en fiffig variant som jeg ikke var helt forberedt på. Og nei, plate-området åpner seg ikke – det er støpt inn i resten av formen.

Konseptet er ikke det eneste PlayStation Classic deler med sine mini-Nintendo-brødre. I likhet med dem får konsollen strøm via en mikro-USB-inngang, og sender video ut via HDMI. Kontrollerne kobles till gjennom vanlige USB-innganger på fronten, der kontrollerportene er plassert på en vanlig PlayStation.

Det er for øvrig ingen andre innganger eller wifi-tilkobling, så dersom Sony mot formodning ønsker å åpne for salg av flere spill tror jeg det blir vanskelig. Det eneste jeg kan se for meg er en løsning der man bruker USB-inngangene på fronten for å overføre data, men det virker klønete. Mest sannsynlig er det disse spillene du får – basta.

Lite flashy operativsystem

Det første som møter deg når du skrur på konsollen (etter den lyden jeg prøvde å representere overfor) er en sirkelmeny med de 20 spillene du har å velge i. Overraskende nok er valgmulighetene her rimelig spartanske – det er ingen grafikkfiltre å velge i, eller muligheter til å sette skjermforholdene til noe annet enn et 4:3-format med svarte kanter rundt. Greit nok det, siden det sjelden ser bra ut å gjengi spillene i noen annen skjermratio.

Hvert spill har sitt eget virtuelle Memory Card, som gjør at man kan lagre på akkurat samme måte som på den opprinnelige konsollen. I tillegg har man – som man som regel har i slike emulator-konsoller – muligheten til å fortsette der man slapp da man skrudde av spillet, en slags hurtiglagring. I motsetning til Nintendos varianter er det dog kun én slik lagringsfil her.

LES OGSÅ: Vår test av SNES-mini »

Noe gull, noe gråstein

Så er det spillutvalget, da. Det er noen skikkelige godbiter å finne her, samt obskure titler som kan treffe dem som ikke har prøvd dem før, men hullet etter spill som Gran Turismo, Crash Bandicoot, Tomb Raider, WipEout og Spyro har ikke blitt fylt. Det er heller ikke til å stikke under stol at PlayStation-eraen – særlig tidlig – var preget av en del famling i overgangen fra to til tre dimensjoner, og ikke alt har holdt seg så godt.

Emuleringen virker stort sett grei, og jeg tror (men er ikke helt sikker) at konsollen bruker en eller annen form for mild utjevning slik at oppløsningen ikke resulterer i et for kantete bilde. Vi får se mer på det når vi får testet konsollen skikkelig. Litt mer underlig er det at Sony har valgt å bruke Europa-versjonen av enkelte spill men den amerikanske versjonen av andre spill. Uten å ha litt mer tid med konsollen er det vanskelig å vite om det har noen betydning utover valg av språk, men i verste fall kan det hende at de europeiske variantene kjører noen hakk saktere på grunn av forskjeller mellom hvordan TV-er i PAL-regionen og NTSC-regionen viste bilder. Igjen, vi får se senere.

Med konsollen følger det interessant nok to kontrollere. Disse er av typen som ble lansert sammen med PlayStation da den først kom på markedet i 1994. Det betyr at kontrollerne ikke har de analoge stikkene, men kun har d-pad og de vante fjes- og skulderknappene. Dette vil nok føles uvant for de fleste, særlig fordi kontrollerne er lette og mindre enn DualShock-variantene som fulgte etter. Kontrollene føles uansett helt like som de klassiske variantene.

Ledningslengden er på om lag 1,5 meter, noe som er på lengde med mini-Super Nintendos ledninger. Det kan være i korteste laget om man helst vil ha den stående i TV-benken. Samtidig er det noe fysisk fikling med knapper som tilsier at man gjerne kan ha konsollen litt nærmere, men jeg skjønner at det kan være et problem.

Konklusjon

PlayStation er en ikonisk milepæl i spillhistorien som for alvor har endret industrien, og fortjener å huskes som det. Sonys mikrovariant virker å kunne treffe godt for dem som vil ha et gjensyn, og konsollskaperen skal ha skryt for å gjøre det tilgjengelig og enkelt.

Spillutvalget kunne derimot ha vært litt mer jevnt. Det er noen skikkelige klassikere i bunken, men det er for mange ikoniske spill som mangler til at det er vanskelig å ikke nevne det. I tillegg er det en smule bekymringsverdig at konsollen veksler mellom å kjøre amerikanske og europeiske varianter fra spill til spill. Det er ikke en veldig stor detalj, og det kan til og med argumenteres for at de europeiske (ofte tregere) spillene er bedre representasjoner av opplevelsen vi hadde her til lands, men PAL-problematikken er likevel litt snedig

Når PlayStation Classic lanseres 3. desember – nøyaktig 24 år etter den første lanseringen av PlayStation – får vi svaret på de siste spørsmålene.

LES OGSÅ: Nintendo Classic Mini er fin, men én ting ødelegger litt »