46. Hitman 2: Silent Assassin (PC/Xbox/PS2, 2002)
Kent William Innholt: Dette var det første spillet jeg anmeldte for Gamer.no da jeg begynte høsten 2002, og jeg har aldri angret på karakteren jeg satte – 9/10. I rollen som den profesjonelle leiemorderen som kun går under kodenavnet «47» er det din oppgave å utføre en rekke attentater mot kjente kjeltringbaroner og dophertuger. Dine attentatmål er riktig fæle folk, den ene mer motbydelig enn den neste, og slik sikres en slags koksgrå moralsk kode – du er kanskje en kaldblodig morder, men menneskene du tar av dage er det verste avskummet planeten har sett.
Hvilket av Hitman-spillene man setter høyest blir litt smak og behag; det nyeste spillet i serien, Hitman: Blood Money, er kanskje det spillteknisk beste av de fire, men personlig har jeg kanskje aller størst sans for Hitman 2. Her byttet IO Interactive ut møkkete synthlandskap med fantastiske, overdådige orkesterkomposisjoner, og denne pompøsiteten gir en helt særegen atmosfære til den verdensomspennende drapssagaen. I løpet av spillet besøker vi alt fra Sicilia til Singapore, og IOs stilsikre hånd leder oss inn i en filminspirert verden hvor det ultimate målet er å være skyggen ingen kan huske å ha sett – en sann «Silent Assassin», en drapsmann uten ansikt.
45. Castlevania: Circle of the Moon (GBA, 2001)
Redaksjonen: Dette var det aller første Castlevania-spillet til Nintendos Game Boy Advance, og av mange er det beskrevet som et av de aller beste i serien. Som Nathan Graves går du på vampyrjakt i det som viser seg å være et gigantisk slott fylt med vandøde. Kampene er i seg selv interessante, men når vi i tillegg får et sterkt rollespillelement blir man raskt oppslukt i handlingen.
Utfordrende er det også, uten at det frustrerer. Denne magiske balansegangen er viktig for å gjøre Castlevania: Circle of the Moon til en klassiker. Så får det heller være at man nesten må spille i mørket for å kunne se hva som foregår på den lille skjermen. Hvem jager vel Dracula i dagslys, uansett?
44. Final Fantasy X (PS2, 2002)
Øystein Furevik: Av ein eller annan grunn er det mange som ikkje likar Final Fantasy X. Humbug seier eg. Humbug og kjetteri. Denne guddommelege perla av eit spel har gitt meg sterke minner eg sit igjen med den dag i dag. På spontane tidspunkt tek eg meg sjølv i å seie «Kimahri Ronso, of the Ronso Tribe», og dette førte etter kvart til at eg punga ut med godt over tusen spenn for ein massiv skulptur av den den maskuline kattefyren.
Persongalleriet i Final Fantasy X er direkte magisk, og det heng ved meg den dag i dag. Kvar gong eg høyrer pianomusikken frå Zanarkand får eg tårer i auga, og dette er sannnsynlegvis det spelet eg oftast har lyst til å trekke fram igjen. Ein vakker dag skal eg få tid.
43. Dead Rising (Xbox 360, 2006)
Eirik Mortensen: Om innholdet i elleville Dead Rising på noen som helst måte vitner om tankegangen til utviklerne hos japanske Capcom, har vi god grunn til å lovprise det faktum at vi holder til her i det kalde nord. Selv om likhetene med den klassiske zombiefilmen Dawn of the Dead trolig ikke kan telles på en hånd, smurte gjengen bak Dead Rising kraftig på, og kom frem til et sluttprodukt som ikke var feilfritt, men likevel usedvanlig underholdende.
Spillet var mildt sagt hysterisk, og satte deg i rollen som en småegoistisk fotojournalist fanget på et kjøpesenter invadert av råtnende, menneskespisende skapninger. At spillet ikke bare drev deg til slakt av tusenvis av zombier, men også straffet deg om du ikke tok deg av en bøling enda farligere psykopater, gjorde Dead Rising til en utrolig dynamisk opplevelse fylt med blod, gørr og en herlig skrudd form for humor. For den som er sulten på mer, er oppfølgeren like rundt hjørnet.
42. Thief II: The Metal Age (PC, 2000)
Kent William Innholt: Det er en haug grunner til at Thief-serien er av mine aller største favoritter, og det er vanskelig å vite hvor man skal starte. Du låner skoene til den trivelige, sarkastiske antihelten Garrett, som gir farge og skråblikk til verdenen rundt ham. Og hvilken verden; en underlig steampunkvirkelighet hvor religiøse ordener og fakkelfylte fengsler deler planet med roboter og elektriske gatelykter – og en verden hvor mørke krefter som vanlig kjemper om verdens skjebne.
Mer enn noe annet er det imidlertid selve den fleksible, spenstige snikeopplevelsen som gjør disse spillene magiske, og Thief II er kanskje seriens høydepunkt i så måte. Mye av moroa kommer av at ditt verktøysett og din personlighet passer så sømløst sammen med det å skape en spennende opplevelse – enten du bruker rep-piler for å skape nye ruter gjennom brettene, legger din egen rute til målet over hustakene i fantastiske «Life of the Party», eller skaper forvirring blant vaktene med litt velplassert bråk. Sniking blir knapt bedre enn Thief, og selv om det tredje spillet i serien er en herlig opplevelse, får Thief II: The Metal Age mitt hjerte for ambisiøsiteten og fleksibliteten.
41. FlatOut 2 (PC/Xbox/PS2, 2006)
Mats Lindh: Det er få spill som har kommet seg opp på nivået av samme entusiasme i kameratgjengen som det FlatOut 2 klarte i 2006. Med knusbare omgivelser, et utvalg av biler med forskjellige egenskaper og opptil åtte spillere samtidig over det verdensomspennende internettet tok det ikke mange dagene før arkaderacing med høyt galskapsnivå var en kveldsvane på lik linje med nattasang og tannpuss.
Banene er enkle nok til at de lar seg lære i løpet av et par runder, men avanserte nok til at det alltid er mulig å variere taktikk og finne nye måter å utnytte fiendene sine på. Spillet kan også skryte av å være et av de best balanserte bilspillene, der catch-up fungerer på en fornuftig måte og sørger for at en god sjåfør kommer først til mål - men aldri blir hindret av en enkelt feil.
Bugbear bør snarest få fart i utviklerkverna borte i Finland og få ut en skikkelig oppfølger, slik at vi ikke går på veggen hver gang noen snakker om FO3 - og mener Fallout 3.
De neste ti spillene på listen presenteres førstkommende fredag.
