Wolfenstein, Doom og Quake – tre spillserier som rystet skytespillsjangeren hinsides kraftig på nittitallet. Faktisk så kraftig at vi fremdeles ser etterdønningene den dag i dag.
På mange måter var det nettopp disse spillene som etablerte førstepersons skytespill, da som en helt egen og særdeles potent spillsjanger. Men det som var nytt og spennende den gang da, er nå fast inventar i stort sett alle innslag i sjangeren.
Og da er det jo bare passende at klassikerne også får være med på dagens lek: I 2014 fikk vi en knallsterk revitalisering av Wolfenstein, og i det herrens år 2016 skal jaggu ikke Doom være noe dårligere. Tvert imot, nye Doom er et heseblesende, elegant og tvers igjennom knalltøft skytespill.
Nådeløs lekestund
Nå, som den gang, trer vi bestemt inn i skoene til en stum og anonym hovedperson; handlingen er fremtidsrettet, satt til en militærbase på overflaten av Mars. Vår helt våkner brått til live, hvorpå han i rask rekkefølge finner et skytevåpen, ikler seg en stilfull drakt, og mottar en beskjed om at demoner er i full gang med å invadere anlegget.
Fortellingen er kjent og kjær, men spillet bruker liten tid på de formelle introduksjonene. Istedet kastes man hodestups ut i skuddvekslinger med alskens ekle monstre, og fra første sekund viser spillet seg som en barsk og nådeløs opplevelse.
Som sine respektive forgjengere er Doom et skytespill av den gamle skolen. I korte trekk betyr dette at man har raske føtter og stor bevegelsesfrihet; et massivt våpenarsenal; et lass av hemmelige gjenstander å lete etter; samt en total mangel på regenererende helse. Dooms nye hovedperson kommer også utstyrt med muligheten til å gripe tak i, og klatre opp på de fleste utstikkende kanter på Mars, mens man senere får tilgang på både dobbelthopp og motorsag.
Rent spillmekanisk er det dermed lite å si på Doom. Skytingen er lett å få dreisen på, med raske bevegelser, kraftige våpen og smarte løsninger i alle bauger og kanter.
Faktisk vil jeg tørre å påstå at dette er et av de mest elegante skytespillene på aldri så lenge – det er lenge siden jeg har følt meg så i kontroll over en førstepersons spillfigur. Det var ikke mange oppgjør med iltre demoner som skulle til, før jeg virkelig merket en slags mestring over det Doom hadde å by på.
Mer enn en knallhard utfordring, ble kampene dermed til en gøyal lek mellom meg om utyskene som ravet rundt på den røde planeten – en lek hvor jeg danset rundt mine fiender, slo de til småbiter med knyttnevene, sprengte de i tusen biter med raketter og pumpehagler, og rev de fra hverandre med motorsag og drap i blikket.
Disse øyeblikkene er nøyaktig det Doom består av: Opplevelser som syder av mørk og skitten brutalitet. Lukten av brent krutt og djevelblod formelig oser ut gjennom skjermen, mens lydene av tung, industriell metall borer seg inn i øregangene. På sitt aller beste er det noe levende og organisk ved kampene i Doom, hvor man, som en vaskekte helvetesengel, har fått i oppgave å sende jævelskapen tilbake dit den kom fra.
Slike euforiske øyeblikk dukker jevnt opp utover i spillet, og i takt med stadig nye fiendetyper og et mer omfattende våpenutvalg, utvikler også de mange skuddvekslingene seg.
Noe gammelt, noe nytt
Det at spillet kun går under navnet «Doom», gjør det ganske tydelig at utvikler Id Software ønsker å vende tilbake til seriens røtter. Dette åpenbarer seg også mens man spiller, hvor alt fra våpen til fiender er som snytt ut av nesen på 1993-originalen. Veien, som går fra å plaffe ned «imps» med pumpehagle tidlig i spillet, til å kaste seg over «caco»- og «mancubus»-demoner, er derfor en velkjent, men samtidig nymotens affære.
Fiendene kommer selvfølgelig i ny og høypolert drakt, og takket være noen fantastiske animasjoner, kommer de også til live som aldri før. De flammekastende «imp»-fiendene er for eksempel like deler smidige og småredde, der de klatrer oppetter vegger, hopper i strupen på deg, før de like raskt løper avgårde mens de kaster ildkuler over skulderen.
Tilsvarende har også spillets omgivelser flere spennende personlighetstrekk, enten det er de blodige gangene på innsiden av militærbasen; de oransje fjellsidene som strekker seg over Mars' overflate; eller de utrolig kule katakombene man får besøke i helvete.
Stemningen er til å ta og føle på, og uhyggelige lyder, enten det er surklende stønning og boblende lava, omgir spilleren stort sett hele tiden.
For forutsigbart, for langt
Og slik går no dagan, med en historie som strekker seg til helvete og tilbake. Handlingen har et konstant driv, og spillets indre logikk – årsakene til at man gjør det man gjør – er det ingenting å si på.
Jeg skulle likevel ønske at Dooms kampanjedel tok flere sjanser underveis, og halvveis ut i spillet har man egentlig sett det meste opplevelsen kommer til å by på.
Stedene man besøker, og de bataljene man gjennomgår der, er fremdeles like spennende, men det blir hakket for repetitivt i lengden. Spillet forsøker å bøte på dette med utfordringer og sideaktiviteter i alle regnbuens farger, men dette legger likevel ikke skjul på at kampanjen varer litt for lenge, og da spesielt i forhold til hvor lite tid som vies til historien underveis.
Kampen for å stoppe demonene og lukke helvetesportalen er liksom grei nok å forstå seg på, men jeg skulle ønske vi fikk et dypere innblikk i spillets univers på veien dit. Hovedkjeltring Olivia Pierce viser seg knapt en håndfull ganger i løpet av fortellingen, og det lille som er av sjefsfiender og unike kamper skrapes sløvt sammen i en haug mot slutten av spillet.
Istedet byr Doom på den samme kampsekvensen, bare større og heftigere, igjen og igjen, og når rulleteksten lister seg over skjermen etter drøyt ti timer, er man egentlig mer enn mett på enspillerdelen.
Flerspiller og SnapMap
Da er det enda godt at Doom har flere triks i ermet. Disse triksene kommer i flere former, men det nok spillets flerspillerdel som er den viktigste. Her får man leke seg som marinesoldat i lag på seks spillere, og modusene er akkurat så oppfinnsomme som man kan forvente av et moderne skytespill.
«Team Deathmatch», «Domination» og en utgave av «Kill Confirmed» dukker aller opp her, mens «Warpath» vrir litt om på formelen ved å introdusere bevegelige soner som spillerne må kjempe for å kontrollere.
De herlige mekanikkene fra enspillerdelen overføres elegant til flerspillermodusen, og bataljene er både raske og lekne i sin natur. Muligheten til å dobbelthoppe og klatre kommer godt med også her, og brettene er flott dandert, slik at man alltid har en grunn til å holde seg i bevegelse.
Selv har jeg fullstendig latt meg sjarmere av de klassiske nivåene, og de høyoktane skuddvekslingene passer meg egentlig helt ypperlig. Det å løpe rundt med favorittvåpnene på slep (pumpehagle og knyttnever) er da lett som en lek, og flere av de klassiske flerspillerelementene – deriblant portaler, trampoliner og supervåpen som dukker opp omkring på brettene – gjør hver kamp spennende og interessant.
Dooms tredje bestanddel, SnapMap, er tilsvarende interessant. Denne merkelig titulerte modusen er kort og godt en skapelsesplattform, hvor man får utdelt mange av de samme verktøyene som ble brukt for å lage spillets enspillerdel. Med disse kan man da, hvis man legger riktige mengder tid og innsats i det, skape unike og merkelige spillopplevelser for en eller flere spillere.
Selv prøvde jeg meg litt på opplæringsdelen, og fikk gjort akkurat nok til å vite at dette antagelig ikke er noe for meg.
Mer kreative sjeler vil nok derimot lage mye spennende i SnapMap, og jeg kommer helt klart til å vende nesa tilbake for å prøve de mest interessante kreasjonene hvis anledningen byr seg.
Konklusjon
Sett over ett er nye Doom et fantastisk stykke skytespill. Det begynner knallsterkt i spillets kampanjedel, hvor man som nyoppvåknet marinesoldat skal drepe det som måtte komme i sin vei – altså alt og alle på tvers av den gudsforlatte fremtidsbasen.
Mer spesifikt er det demoner man skal til livs, og til hjelp har man en rekke spennende våpen – det aller meste er som snytt ut av originalspillene, og stort sett føler jeg derfor at denne utgaven av Doom gjør en solid jobb med å ivareta det som har definert tidligere spill i serien.
Det samme gjelder også for hovedpersonens bevegelsesmønster, som er raskt, lekent og lett. Man trenger ikke mange skuddvekslinger under beltet før mekanikkene virkelig sitter som støpt, og dette er med på å gjøre Doom til et av de mest finslipte skytespillene på aldri så lenge.
Opplevelsen er likevel ikke perfekt, og jeg føler at historien er både for lang, og for forutsigbar. De mange solide – ja, nærmest euforiske – øyeblikkene til tross, så blir det litt for mye av det gode. Da burde handlingen enten være langt mer utbrodert, eller hakket kortere, for å virkelig være det helt store.
På sidelinjen står en svært god flerspillerdel og den litt merkelige SnapMap. Sistnevnte virker som et solid, men litt malplassert tilskudd til spillet, og personlig har jeg ingen som helst interesse av å lage baner eller utfordringer her.
Helheten er likevel svært solid i nye Doom, og med mindre helvete fryser over, er det ingen grunn til å ikke gi dette en sjanse.
For andre spennende skytespill, se gjerne nærmere på Wolfenstein: The New Order og Uncharted 4: A Thief's End.
