Det er noe helt spesielt med puslespill som finner opp nye måter å utfordre deg på. Da jeg anmeldte The Witness i 2016 ble jeg fascinert over den mentale gymnastikken jeg ble tvunget til å utføre for å komme meg gjennom utfordringene. Manifold Garden er nok det nærmeste man kommer 2016s mesterverk, og byr på et på samme tid lite – og uendelig – vakkert og mystisk univers.
Universet med det samme i
Det er noe umiddelbart fengslende med Manifold Gardens visuelle stil. På ett tidspunkt befinner vi oss i en lys, endeløs verden hvor tårn strekker seg opp fra et umulig fundament, og strekker seg opp i et grenseløst tak. I et annet øyeblikk faller du gjennom et massivt bunnløs rom. Manifold Garden manifesterer seg som en evighetens katedral, en dimensjon adskilt fra vår egen, skapt av et vesen utenfor vår forståelse. Det mektige og ofte moderne-møter-klassisk-designet gjør mye for innlevelsen, og gjør at Manifold Gardens verden fremstår som både eldgammel og futuristisk.
Man skal heller ikke glemme musikken, som ofte gir en eksistensiell, verdensrom-aktig følelse.
Manifold Garden gir et sterkt førsteinntrykk grunnet dets uvanlige, stilrene utseende, men det er ikke bare det visuelle som overrasker. Manifold Garden er i det hele tatt et puslespill hvor du skal plassere bokser på utpekte plasser slik at spillets svar på strøm blir ført videre, som igjen åpner dører og andre mekanismer. Så langt så greit.
De første utfordringene var veldig greie; klikk en knapp her og bær en boks dit. Men Manifold Garden lar deg også endre på gravitasjonen ved å la deg gå på vegger og tak, og rett og slett endre, i praksis, på hvor «opp» og «ned» er.
Verden åpner seg først når man forlater rommene i det første «tårnet» man begynner i. Snart får du en boks du skal plassere på andre siden av et stort gap. Du kan ikke hoppe, og du kan ikke kaste boksen over. Så hvordan kommer vi oss til den andre siden?
Det tok noe tid, men Manifold Garden åpnet seg etter at jeg valgte å gi slipp på alt, og hoppe utenfor stupet. Etter det gikk det nemlig opp for meg at bunnen ikke var noe sted å finne – tårnene jeg så rundt meg, i tillegg til det jeg stod på, var å se i uendelighet – og jeg kunne bevege meg litt og litt rundt omkring i luften. Dermed kom jeg meg til andre siden ved å stupe og etterhvert lande på det samme stedet som jeg ønsket å havne på – bare et utall antall meter lenger nede. Det hadde dermed ikke noe å si at jeg hadde beveget meg i rom, for så lenge jeg havnet på stedet som lignet på dit jeg skulle, hadde jeg kommet til rett plass. Det er det en enorm frihetsfølelse i.
Gøy med perspektiv
I Manifold Garden finnes det egentlig to typer puslespill. Det er det åpenbare, som går ut på å bevege bokser fra ett sted til et annet, og det litt mer abstrakte, som har å gjøre med utnyttelsen av perspektiver. Boksene følger nemlig sine egne gravitasjonsregler, som betyr at de for eksempel bare holder seg til ett perspektiv – uavhengig av hvor mye du tuller med perspektivet ditt – som medfører at du bare kan bevege boksene når du befinner deg i perspektivet som samsvarer med boksens gravitasjonsretning. Når man så må bevege disse boksene til steder de egentlige ikke skal kunne nå (og det er her puslespillbiten kommer inn), møtes bokse-flyttingen og perspektiv-skiftningen. Det begynner enkelt nok, men blir vanskeligere og mer komplisert, og det blir viktig å holde tunga rett i munn. For når du kan gå på vegger, falle uendelig, og bevege bokser opp og ned, blir det desto viktigere å huske at ned ikke nødvendigvis er ned, og at opp kanskje er retningen du egentlig skal falle gjennom.
Det er mye jeg likte – og som overrasket – med disse mekanismene. Få, om ingen andre opplevelser har gjort det å endre måten man ser på til en så innebygget del av spillopplevelsen. Dette er også det beste ved Manifold Garden, måten det bruker uendelige rom og perspektivendringer til å både utfordre og bringe deg videre. For meg ga boksebevegelsene litt av den motsatte følelsen. For selv om de står for mange av utfordringene, fjerner det litt av den mystiske og utenomjordiske opplevelsen resten av spillet gjør så ufattelig bra. Jeg skulle ønske Manifold Garden hadde basert brorparten av utfordringene på annet enn bokser, for selv om de er gode, og ofte krever en god del tenkning, fremstår de ikke så fantastiske og så kreativt utformet som resten av spillet. Heldigvis tar spillet også i bruk andre mekanismer som kan manipuleres gjennom boksene, slik at utfordringene, i det minste i spillets senere områder, blir mangesidige.
Konklusjon
Manifold Garden er et overraskende og usedvanlig stilig puslespill som treffer på overraskende mye. Spillet har skapt en slags uendelig verden i en relativt liten pakke, hvor man må utøve mental og fysisk gymnastikk for å komme seg forbi utfordringene i ens vei. At mange av problemstillingene baserer seg på å flytte bokser tilføyer spillopplevelsen en mindre abstrakt side, men blir først ordentlig gode når man må tenke på mer enn bare å flytte bokser (som for eksempel å bruke bokser til å manipulere retninger vann renner i og lignende). Manifold Garden er på sitt aller beste når man står stille i et uendelig rom, måper over den uendelige, umenneskelige og umulige arkitekturen, og undrer seg over hvordan man i huleste skal komme seg til det ene tilsynelatende uoppnåelige punktet langt, langt der borte.
