Det har snart gått fire år siden The Witcher tok Netflix med storm, og serien har foreløpig ikke klart å leve opp til den engasjerende første sesongen. Det var for all del ting å like i sesong to, men introduksjonen av en rekke intetsigende bifigurer ødela mye for moroa.
Dette er et problem som dessverre går igjen også i den seneste, tredje sesongen, og det er skuffende at serieskaperne satser stadig hardere på Game of Thrones-aktig maktspill til fordel for noe av det som fungerte aller best i de foregående sesongene.
Figurer man kan bry seg om
Vi vender nok en gang tilbake til The Continent, et voksent og komplisert fantasy-univers hvor mektig magi og ulykksalige profetier skaper trøbbel for heltene våre. Etter handlingen i forrige sesong virker det som om absolutt alt og alle er ute etter prinsesse Ciri og hennes magiske evner, og dette er med på å holde tempoet høyt i denne nyeste sesongen.
Eventyret sparkes i gang mens Geralt og Yennefer drasser ungjenta med seg land og strand rundt for å søke tilflukt fra røvere, trollmenn og det som verre er, men det viser seg å være alt annet enn enkelt å beskytte henne. Det hjelper heller ikke at forholdet mellom Geralt og Yennefer er skadeskutt etter sistnevntes handling i sesong to, og mye av dynamikken i den første delen av sesongen ligger i samspillet mellom disse to.
Nå som sist er det lett å like det sentrale trekløveret: Figurene har gjennomgående god kjemi med hverandre, og det er noe litt vakkert ved den merkelige familiedynamikken som oppstår underveis. Jeg merker at jeg oppriktig bryr meg om disse figurene, og deler av samhandlingen dem imellom byr på genuint engasjerende dialog og tilløp til veldig god karakterutvikling.
Som alltid lar jeg meg begeistre for Cavill og hvordan han uanstrengt glir inn i rollen som Geralt. Den firskårne skuespilleren skuespilleren har en helt uimotståelig tilstedeværelse, og jeg kan ikke annet enn å la meg imponere over hvordan han trakterer rollen. Geralt er stadig ikke den mest snakkesalige kniven i skuffen, men det er tydelig at tiden sammen med Yennefer og Ciri har endret ham. Sekvenser hvor han omgås andre figurer og blir mer «seg selv» er desto mer fornøyelige, og jeg blir aldri lei av å se hvordan Cavill håndterer både ukvemsord og utfall med sverdet.
De to andre hovedpersonene gjør også gode figurer, og både Anya Chalotra og Freya Allan leverer solid i rollene som henholdsvis Yennefer og Ciri. Sistnevnte har vokst ytterligere siden sist, og er nå på vei mot et skjæringspunkt hvor hun må lære seg å mestre både monsterjakt og magi. Opplæringsmontasjer er fortsatt ikke blant de mest interessante virkemidlene, og figuren virker litt korttenkt i perioder, men Allan henter seg fint inn mot slutten av denne første halvdelen av sesongen.
Hvem?
De største problemene oppstår først når vi vender fokuset vekk fra trekløveret vårt, og dessverre er dette noe denne sesongen gjør i enda større grad enn tidligere. Her må vi nok en gang lide oss gjennom langdryge sekvenser hvor alver, magikere og konger klager og konspirerer, og det meste av dette er ganske kjedelige greier.
Brorparten av disse figurene er rett og slett for dårlig skrevet, med diffuse personligheter, svak dialog og kleine forsøk på humor. En del av dette stammer helt klart fra den forrige sesongen, hvor flere av figurene var svært lite minneverdige. Faktisk var noen av de så lite engasjerende at jeg knapt kjente dem igjen når de dukket opp i denne sesongen.
Filavandrel kan for eksempel vært hvilken som helst alv fra hvilket som helst fantasy-stykke som noensinne er skrevet; selv ikke Netflix' oppsummering av sesong to klarte å forklare hvorfor Fringilla er døddrukken i et fangehull; og hvem i huleste er egentlig kronidioten Vizimir? Hvor kommer han fra, er han viktig, og var han virkelig med i forrige sesong?
Men det trengte ikke være slik – Game of Thrones, og nå nylig House of the Dragon, er knallgode eksempler på hvordan kompleks fantasy kan fungere meget godt i serieformat. Og det med et enda større og mer omfattende rollegalleri – den store forskjellen er at figurene i HBO-seriene for det meste er langt bedre skrevet, med klare målsettinger, dynamiske personligheter og tonnevis av dybde.
Til sammenligning føles The Witcher mer og mer som en blek kopi, og derfor er det ekstra synd at det er denne veien serien er på vei – kanskje Andrzej Sapkowskis hardføre fantasy-bøker rett og slett viste seg å være vanskeligere å adaptere enn først antatt?
Det tar seg opp
Når de mange intrigene tar mer og mer plass, blir det også stadig mindre tid til det The Witcher opprinnelig var så god på: monstre, slåssing og tid til ettertanke.
En del av disse elementene dukker fortsatt opp med ujevne mellomrom, og sesongen er langt fra blottet for spenning og moro. Tvert imot koser jeg meg faktisk en del underveis, og jo lenger ut i denne første halvdelen man kommer, jo flere ting er det å bli begeistret for. Ilter fekting og munter allsang er selvskrevne innslag, forholdet mellom Geralt og Yennefer har med seg en del filosofisk bagasje, og et par skikkelig sjuskete beist gjør mye for å sette sitt preg på sesongen.
Det blir likevel litt snaut; en del av løsningene serieskaperne lener seg på føles veldig lettvinte; og det er en del logiske brister underveis som det er vanskelig å se bort ifra.
Heldigvis for fortsettelsen avsluttes volum 1 på en formtopp, hvor enkel action, gåteløsning og solid dialog kombineres med et friskt stilistisk grep. La oss inderlig håpe de siste tre episodene av sesongen blir desto bedre.
En foreløpig konklusjon
Den første delen av The Witchers tredje sesong byr på svært ujevn underholdning, og jeg synes det er litt betenkelig at serieskaperne ikke har lært mer av det som gikk galt i forrige sesong.
Med et stadig større rollegalleri fylt med gråsoner og diffuse personligheter, begynner det å bli ganske vanskelig å følge med på hva som egentlig foregår til enhver tid. Dette er likevel ikke en unnskyldning, for særlig Game of Thrones har vist at karakterdrevet fantasy kan fungere i dette formatet. Da må ting imidlertid fungere langt bedre enn det det gjør her, og særlig manuset burde vært mye bedre.
Det er likevel håp, for den første akten av sesong tre avsluttes på en slags formtopp – hvis de siste tre episodene fortsetter på det samme nivået kan det fortsatt være liv laga av The Witcher på Netflix.
Dette er et førsteinntrykk basert på fem av åtte episoder i den tredje sesongen av The Witcher. De siste tre episodene slippes den 27. juli – vi kommer tilbake med en endelig anmeldelse og karakter. Serien kan strømmes på Netflix.
