The Division prøver å være mange ting på en gang. Det er et tredjepersons dekningsbasert skytespill noe i likhet med Gears of War. I tillegg har det innslag av rollespill, både i historiefortelling og måten figuren utvikler seg.
Det er også et utstyrsbasert spill à la Diablo 3, der man hele tiden håper på den neste oppgraderingen som gjør figuren en eller fire prosent sterkere. Som om ikke det er nok inneholder det også flere elementer typisk for et massivt online rollespill.
Det kunne blitt et salig rot, men Ubisoft Massive har greid å samle trådene til et spill jeg har kost meg med i over 40 timer.
En fantastisk og grusom verden
En av hovedgrunnene til at jeg har kost meg er verdenen og stemningen utviklerne har greid å skape i The Division. Detaljrikdommen i områdene man beveger seg i, variasjonen og den flotte grafikken, gjør at spillet ser imponerende bra ut. Hver eneste bakgate forteller en historie, og mye av den fortelles uten ord gjennom byen og gatene man løper i gjennom.
Historien tar fatt noen uker etter et fatalt virusutbrudd i Manhattan på Black Friday. Deler av halvøya ble avstengt for å kontrollere smitten, og innenfor dette området foregår spillet. Du er en «sovende agent» i den hemmelige organisasjonen med samme navn som spillet, og kalles inn som en del av den andre bølgen med agenter.
Men dette er jo tross alt et videospill, så ting går selvsagt ikke som planlagt. Dermed står du mer eller mindre alene igjen i kampen mot lovløsheten og gjengene som herjer på Manhattan. Måten du løser denne utfordringen på er i all hovedsak ved å gå rundt og skyte andre mennesker som overlevde katastrofen. De som i stedet velger å utnytte situasjonen til å spre frykt og utøve vold, sikrer seg makt på bekostning av uskyldige menneskers liv.
Jeg må berømme Ubisoft som tør å både beskrive og vise en rå og brutal verden. De sparer virkelig ikke på inntrykkene, og flere ganger har spillet satt en støkk i meg. Det er spesielt gjennom mange av de ulike sidehistoriene man får et skikkelig innblikk i hvor desperat situasjonen er for de som rammes.
Disse finner man som en av flere ulike typer samlegjenstander spredt rundt i byen. Det er for eksempel korte telefonsamtaler, hendelsesrapporter eller det spillet kaller et «ECHO», der man får se en interaktiv scene av fortiden. Mange av de snubler man bare over på vei til noe annet, mens andre må man aktivt oppsøke. Flere av virkemidlene som blir brukt for å fortelle fortiden fungerer veldig godt, og gir denne versjonen av New York en følelse av liv.
Litt kronglete historie
Hovedhistorien forløper seg som en rekke ulike oppdrag med video- eller lydklipp som driver den videre. Den kan være litt vanskelig å følge, siden man ofte får dialog som blir avbrutt av annen dialog, eller man får det på et tidspunkt der man ikke nødvendigvis får fulgt med. Historien slutter heller ikke på en måte som er særlig tilfredsstillende; man får løst opp i noen tråder, mens mange av de store spørsmålene rett og slett forblir ubesvart slik spillet står i dag.
Jeg forstår at de gjør dette fordi dette er et nettspill, og mer innhold skal komme i løpet av de neste årene. Men historien de formidler i The Division er kanskje enda mer åpen en da man begynte etter at man har gjort gjort ferdig alle historieoppdragene, noe som er litt skuffende.
De ulike stedene man besøker underveis er varierte og byr på gode utfordringer. Kampsystemet er den andre hovedgrunnen til at jeg fortsatt ikke får nok av The Division. Skytingen i spillet fungerer veldig godt. Den kjennes litt tyngre ut sammenlignet med for eksempel Destiny, noe jeg synes passer godt til et dekningsbasert tredjepersonsspill. Det er en markert forskjell mellom de ulike våpentypene, og alle passer til sitt bruk.
Dekningsmekanikken fungerer også meget bra, og det eneste problemet jeg har hatt er at synsvinkelen noen ganger ikke stemmer helt når man står bak et dekke. Utover dette er det velfungerende og intuitivt.
I tillegg til våpenene finnes det også talenter og egenskaper som gjør figuren enda sterkere i kamper. Disse er alt fra å lege seg selv eller lagkameratene, sende ut granater som oppsøker fiendene automatisk eller ha med et mobilt skjold for å ta imot kuleregnet fra fiender.
Talentfulle agenter
Egenskapene og talentene skaffer man seg ved å utvide basen. De tre ulike delene låser opp egenskaper i de tre ulike talenttrærne. Som nevnt i førsteinntrykket ser det ved første øyekast ganske simpelt ut, men det er stor variasjon i hva man kan finne på her. Spesielt etter at man har nådd nivå 30, som per i dag er det høyeste, kan man begynne å leke med ulike spillestiler og roller i en gruppe.
The Division er, som veldig mange andre spill, på sitt aller beste når man spiller sammen med andre. Gode verktøy i spillet gjør at det aldri, uansett hva man skulle ønske å gjøre, er vanskelig å finne en gruppe. Jeg har ennå til gode å vente mer enn ett minutt på å finne andre å spille sammen med. Alle oppdrag, både historie eller sideoppdrag kan gjøre med opp til tre andre spillere. Spillet skalerer også vanskelighetsgraden opp alt etter hvor mange man er, slik at man alltid utfordres.
En ting jeg savner i den flotte byen er muligheten til å tilfeldigvis møte på en annen spiller ute i den åpne verdenen, uten å være i en gruppe sammen først. Sett bort fra de ulike tilholdsstedene som finnes i hver enkelt sone er det ingen andre spillere i din versjon av Manhattan. Det hadde krydret opplevelsen å i det minste ha muligheten til å se en annen agent kjempe mot flammekaster-fyrene, og selv avgjøre om jeg vil hjelpe til eller ei.
Gi meg mer
Fiendene man møter på, og da spesielt sent i spillet, er smarte og kan virkelig være nådeløse til tider. Noen av de tåler mer enn en liten trøkk, og det kan til og med hende at de flanker deg hvis du står for lenge bak et dekke uten å bevege deg. Det gjelder å være på vakt, det er ikke alle som løper tomsing mot deg og skriker i dette spillet.
Samtidig håper jeg utviklerne greier å variere fiendene i enda større grad i innholdet som kommer i løpet av året. Litt vel mange av de blir bare såkalte «kulesvamper», som ikke byr på mange andre utfordringer enn at de tåler usannsynlig mye skade. La meg i stedet bruke hodet, og tving meg til å spille smart samtidig som fiendene gjør det samme. Det blir ikke mer vanskelig bare fordi fiendene har mye mer helse, men at man faktisk må koordinere og samarbeide for å løse en kamp.
Når man endelig når nivå 30 tar rolle- og gjenstandsspillelementene over i The Division. Repetisjonen er nøkkelen til suksess, og det eneste man da gjør er å jakte på nytt og bedre utstyr. Da kjører man historieoppdragene på nytt, med høyere vanskelighetsgrad, for å få litt bedre utstyr. Når man har fått bra nok utstyr kan man gjøre det på enda høyere vanskelighetsgrad.
Utover dette finnes området i midten av kartet som kalles «Dark Zone». Her kan man finne de aller tøffeste fiendene, samtidig som alle andre agenter kan ta livet av deg. I denne sonen har man et eget nivåsystem, og egne gjenstander og utstyr som bare kan kjøpes for en spesifikk valuta kun opptjent ved å drepe fiender i denne sonen.
Mexican standoff
Når man dreper en fiende, og den gir deg en ny rifle du vil ha, er det imidlertid ikke bare å ta den med. Du må kalle inn et helikopter, for så vente en liten stund før du kan koble gjenstandene du har samlet på et tau slik at de flys ut av sonen og dekontamineres. Når du gjør dette kan alle de andre spillerne i sonen se hva som skjer, og de kan komme løpende for å gjøre det samme.
Den morsomme tvisten her er at man kan ta livet av hverandre, og stjele gjenstandene de andre spillerne har funnet. Dermed blir denne ventestunden en nervepirrende situasjon der man ikke helt vet om man kan stole på de andre agentene som befinner seg i nærheten. Kanskje en av de har skumle intensjoner, og har lyst på dine gjenstander i tillegg til sine egne?
Svakheten til denne sonen slik den står i dag er at man taper litt vel mye ved å ta livet av en annen agent. Da blir man en «rogue», og alle andre kan se hvor du befinner deg på kartet. Straffen ved å drepes når man har denne statusen er veldig stor, og man mister både erfaringspoeng og valuta. Dermed er det litt vel lite spiller-mot-spiller kamper i denne sonen, og helt sikkert mindre enn det utviklerne hadde sett for seg. Prisen og risikoen man utsetter seg for er rett og slett litt vel stor akkurat nå.
Konklusjon
Det er lenge siden jeg har spilt et spill like intensivt over en så kort periode som The Division. Fra første oppdrag av har jeg kost meg, og 40 timer senere er ikke inntrykket endret. Skytingen i spillet er deilig og tung, og variasjonen i arsenalet man kan få er stor. De ulike egenskapene man kan lære seg krydrer opplevelsen ytterligere.
Historien i spillet er grei, med noen store hull og en veldig åpen avslutning. Det er imidlertid de små historiesnuttene man får presentert alle andre steder som virkelig gjør inntrykk. Det er rått og brutalt til tider, men det er også en forferdelig ting som har skjedd på Manhattan, og jeg synes utviklerne gjør helt rett i å ikke tone ned katastrofen og følgene den fikk.
Ubisoft Massive har skapt et meget godt grunnlag for et spill de med all sannsynlighet kommer til å bygge videre på i flere år. Sammenlignet med Destiny, noe The Division må tåle, er dette en mer solid og vellaget grobunn. Ikke minst en utrolig tettpakket og fascinerende spillverden som er vakker i all sin grusomhet.
Og til tross for sine åpenbare svakheter er det ingen andre spill jeg har mer lyst til å spille akkurat nå enn The Division.
