Når grøsserserier begynner å dra på årene, har de en lei tendens til å gjenta seg og spille videre på gamle triks. Det kan fort bli lenger mellom de store nyvinningene, selv når oppfølgerne leverer gode spillopplevelser.
Med Amnesia: The Bunker kan det derimot virke som om svenske Frictional Games har tatt et nøye gjennomtenkt steg tilbake, og begynt å fundere på hvordan Amnesia-serien kan fortsette å skremme spillere uten å miste piffen. Det har resultert i et eksperimentelt, utfordrende og fryktelig intenst grøsserspill.
Et blodig bakteppe
Amnesia: The Bunker flytter oss bort fra forlatte herregårder og utenomjordiske landskap, og tar heller turen til skyttergravene under første verdenskrig. Som den franske soldaten Henri Clément blir du introdusert til spillets nye mekanikker, mens du navigerer deg gjennom en voldelig slagmark. Åpningssekvensen er helt ulik noe annet man har sett i de tidligere spillene i serien, men den gjør en god jobb med å vise frem hvordan våpnene og utstyret i spillet fungerer. For første gang i seriens historie har du nemlig flere måter å forsvare deg mot fiender denne gangen - og det kommer du til å trenge.
Når støvet har lagt seg etter opplæringsbiten våkner Henri opp i sanitetsavdelingen av en forlatt bunker. Det er litt uklart hva som har skjedd med bunkeren, men noe er definitivt ikke helt som det skal være. I kjent Amnesia-stil begynner du å finne notater som peker deg i riktig retning, ispedd noen kryptiske hint om et farlig monster som lusker rundt. Det er bekmørkt i rommene du utforsker, og du hører skrapelyder bak veggene, men til å begynne med får du utforske gangene i fred.
Som en ivrig tilhenger av grøssersjangeren setter jeg stor pris på hvordan Frictional Games setter stemningen her. Lydbildet henger over deg som en konstant påminner om hvor guffent det er i den mørke bunkeren, og både musikken og historiebitene du snapper opp forteller deg det samme: Dette er et farlig sted. Notatene gir deg ikke noen grundig bakgrunnshistorie, men mater deg i stedet med små hint og avsløringer som gradvis gir deg en forståelse av historien, og hva du må gjøre for å komme deg gjennom den. Historiefortellingen tar en mer tilbakeholden rolle her enn den hadde i det forrige spillet, med mindre fokus på dialog.
Jeg var ikke en av dem som mente at stemmeskuespillet i Amnesia: Rebirth var et steg for langt, men for hva det er verdt syns jeg også de kryptiske notatene og den miljøbaserte historiefortellingen vi blir servert her fungerer bra. Denne fortellermåten gjør at du fint kan overse mesteparten av historien om du ønsker det, men den er verdt det å sette seg inn i.
Når det gjelder det du gjør i spillet kommer The Bunker med større endringer, og alle er interessante. Inkluderingen av skytevåpen og granater er én ting, men du får en hel haug av andre ting å forholde deg til. I tillegg til hovedmonsteret i spillet kan muterte rotter stenge veien til viktige gjenstander, og tilfeldig genererte plasseringer av gjenstander gjør hver gjennomspilling unik. De viktigste gjenstandene er låst inne i skap med kodelåser, hvor kodene finnes i sakene til dine avdøde medsoldater.
Du må konstant holde utkikk etter feller og åpninger i veggene som monsteret kan komme seg gjennom. Som om ikke det var nok må du i tillegg passe på at strømmen holder seg på i bunkeren.
Overhengende strømkrise
Det beste verktøyet du har for å komme deg helskinnet gjennom de trange korridorene i bunkeren er å alltid passe på å holde lysene i gang. Mens du utforsker kan du bruke ei stoppeklokke til å holde et øye på bensinbeholdningen, men hvis du glemmer det bort kan du få deg en ekkel overraskelse når strømmen forsvinner. Det legger et intenst stressmoment til utforskingen, og gir god motivasjon til å gjøre fremgang. Heldigvis er det ganske mange bensinkanner å finne i hvert av områdene i spillet, og hver av disse gir deg litt mer tid til å finne veien.
Om uhellet skulle være ute og du må snike deg tilbake i mørket, har du også muligheten til å sveive opp verdens mest bråkete lommelykt i noen sekunder, men det fører naturligvis med seg en viss risiko.
Den synkende følelsen av å være midt i en vanskelig gåte og høre generatoren skru seg av er helt grusom, og jeg utviklet etter hvert gode rutiner for å unngå den. I likhet med Resident Evil-serien er områdene delt opp i flere segmenter, hvor du må finne gjenstander i én del av bunkeren for å låse opp noe et annet sted. I tillegg har du svært begrenset plass til gjenstander i ryggsekken, så det gjelder å planlegge hver tur.
Mindre historie, mer mekanikker
Jeg var skeptisk da jeg hørte at The Bunker la til skytevåpen, men jeg endte faktisk opp med å sette pris på denne mer mekanikkfokuserte vrien på Amnesia. Jeg har alltid tenkt at Amnesia var mer skummelt enn andre skrekkspill på grunn av måten spillene bastant har nektet å gi spilleren måter å forsvare seg på, men her har jeg jaggu møtt meg selv i døra. The Bunker er lett det skumleste spillet i serien for meg, enda jeg endte opp med å fyre av både kuler, krutt og granater ved flere anledninger.
Monsteret blir enten hindret i noen sekunder, eller skremt bort når du angriper det, men skytingen gjorde aldri at jeg følte meg noe særlig høyere i hatten. Jeg brukte skytevåpnene som en nødløsning da jeg trengte det, og sparte på eksplosivene til neste dør som måtte sprenges opp. I ekte overlevelsesskrekk-stil får du mye mindre resurser enn du trenger, og da gjelder det å veie opp hva man trenger mest i øyeblikket. Dette elementet passer som hånd i hanske med utforskingen i spillet.
Når det er sagt er det noen av områdene i spillet som kanskje føles litt mindre inspirert enn andre. Jeg skjønner at det er vanskelig å få frem noe særlig variasjon når handlingen til hele spillet foregår i en krigsbunker, men i enkelte deler av spillet skulle jeg gjerne sett litt mindre repetisjon av de samme korridorene. På første gjennomspilling blir det mye trasking mellom områder, så litt mer variasjon i miljøene kunne gjort seg - spesielt med tanke på at dette er noe alle de tidligere Amnesia-spillene har vært veldig gode på.
Konklusjon
Jeg er imponert over hvordan Amnesia: The Bunkers nye mekanikker innlemmes i formelen vi kjenner fra tidligere Frictional-utgivelser. Mens Amnesia: Rebirth brukte rammeverket til å fortelle en bedre historie, tar The Bunker en helt annen retning, og utforsker nye måter å spille på.
Ikke bare fanger spillet essensen av Amnesia på en god måte, det utvikler serien videre med nye, spennende ideer. Jeg kan ikke si jeg koste meg like mye med alle de 6 timene det tok meg å spille gjennom, og historien var nok ikke den mest engasjerende i serien. Nivådesignet og de nye mekanikkene gjør likevel Amnesia: The Bunker til en soleklar anbefaling.
Amnesia: The Bunker er ute nå til PC (testet), Xbox One, Xbox Series S/X og PlayStation 4.
