Dustborn er det nyeste prosjektet fra Red Thread Games, det norske studioet som står bak Dreamfall Chapters og Draugen. Spillet er et tredjepersons action-eventyr som foregår i et alternativt USA i 2030, der en borgerkrig har splittet landet i to. Du spiller som Pax, en ung kvinne med overnaturlige krefter som må lede en gruppe av fargerike figurer på en farefull reise gjennom det forfalne landskapet.
Utvikleren lover en rik historie, en unik visuell stil og et innovativt kampsystem. Vi har fått teste en kort smakebit av spillet, relativt tidlig i historien.
Roadtrip
Bussen vi reiser med fungerer som en base, og her brukes tiden på å bli bedre kjent med de andre figurene, ta seg av de daglige rutinene og lage ny musikk. Det er et avbrekk fra de farlige «oppdragene», om man kan kalle det det, som må gjennomføres i det ødelagte Amerika.
Det første som slår meg og som gjør størst inntrykk er det visuelle uttrykket. Spillet har en tegneserieaktig stil som er full av farger og liv. Jeg digger det kraftige uttrykket i alle deler av spillet, og at det ikke er spart på verken farger eller visuelle elementer på skjermen. Figuredesignet er også suverent, variert og flott.
Gjennom samtalene med figurene aner jeg konturene av noe spennende, med gode historier og noe som kan være veldig interessant. Det er en liten smakebit av noe mye større, men det er såpass interessant at jeg gleder meg til spillet. Utviklerne sier det er flere veier spillet kan ende, og historiene til figurene kan variere utifra valg som tas underveis.
Utforsking og kamp
Etter hvert må bussen fylle bensin, noe som fører til at Pax og deler av teamet står igjen uten skyss. Dermed må man løse et problem på bensinstasjonen ved å ta i bruk omgivelsene. For å finne ut av situasjonen går man rundt og utforsker området, blant annet ved å flytte på et dekk og stjele litt sprit. Dette ender til slutt med en kamp mot en bikergjeng.
Kampsystemet byr på en interessant form for samarbeid. Pax og vennene hennes har ulike evner, og sammen kan de gjøre ganske mye kult. Hovedpersonen selv kan gjøre ord om til våpen, og ved å slå med balltreet får du energi som kan utløses i et av flere ulike «angrep» med ord.
Per dags dato vil jeg si at kampsystemet fungerer fint, men det er antageligvis ikke det viktigste i spillet. Det er litt enkelt, litt upresist og litt lite engasjerende for det. Men det fungerer slik det er nå, og kanskje det utvikler seg sammen med flere erfaringspoeng, som igjen gir tilgang til flere evner.
Det jeg liker er at spillets tematikk tas med inn i kamper, for eksempel det at ord brukes som våpen. Den røde tråden her kan jeg godt like, og er noe jeg håper utviklerne har tatt vare på utover i spillets gang også.
Konklusjon
Det er litt vanskelig å skulle konkludere med noe etter en og en halv times kikk på en isolert del av et historiedrevet spill. Men det jeg kan si er at de ulike personene i spillet så definitivt er interessante, og jeg gleder meg til å se, spille og oppleve hele historien til denne unike samlingen med mennesker (og en robot).
Kampsystemet er enkelt, men med en kul tematikk og stil som gjør at det fungerer. Dette er ikke et kampfokusert spill, at kampene ikke engasjerer like mye som andre deler av spillet er greit nok. Men litt mer tempo og følelse i kamp utover spillet er det likevel lov å håpe på.
Stilen er upåklagelig, dialogen er velskrevet og settingen er spennende. Smakebiten gjør at jeg gjerne vil se mer, noe vi får om kun et par måneder.
Dustborn slippes til PlayStation 5, PlayStation 4, Xbox One, Windows og Xbox Series X/S 20. august.
