Rime

Rime er noe helt spesielt, og det har jeg egentlig visst i ganske lang tid nå. Allerede da jeg så spillet for første gang – jeg tror det må ha vært på besøk under Gamescom i 2013 – merket jeg at det var noe helt unikt på gang. Spillet var vakkert, lyst og fargerikt, men samtidig mørkt, mektig og merkelig mystisk.

Etter nesten fire år er Rime omsider klart for lansering, og etter en heidundrende ferd gjennom undersjøiske ruiner, enorme tårn og generelt fantastiske omgivelser, kan jeg bekrefte at opplevelsen helt klart lever opp til førsteinntrykket. Det er faktisk et av de mest gjennomførte og komplette spillene jeg har begitt meg ut på på lang, lang tid.

Veien er målet

Tradisjonen tro våkner man opp som en fremmed i et fremmed land – nærmere bestemt inntar man rollen som en ung gutt som vaskes i land på en øde øy. Gutten kan ikke snakke (i det minste ikke på et språk som undertegnede forstår), men har til gjengjeld en fenomenalt vakker sangstemme. Og med denne informasjonen bak øret og et par vaklende skritt, begynner reisen.

Man trenger egentlig ikke å vite stort mer om spillet og dets historie, annet enn at handlingen dukker sporadisk opp mens man utforsker den enorme øya. Store deler av fortellingen porsjoneres ut via tilbakeblikk og hemmeligheter som ligger strødd rundt omkring, men er enda sterkere knyttet til de omgivelsene man trasker gjennom på sin vei.

Spillet har som sagt ingen konkret dialog, men makter likevel å røre og overraske flere ganger i løpet av de drøyt åtte timene det tar å fullføre. Spesielt avslutningen tok meg på senga, men ikke bare av positive grunner. Nei, slutten kommer rett og slett altfor brått på, og jeg ble stående litt slukøret igjen da rulleteksten plutselig passerte over skjermen.

Handlingen spiller likevel en såpass sentral og god rolle utover i spillet, at jeg virkelig ikke har lyst til å spolere noe som helst. Bare vit at Rime er et spill som forteller mye med lite, og at ting sjelden er helt som man forventer at de skal være.

Dette merker man også raskt etter at den unge gutten våkner opp langs strandkanten på øya. Måkeskrik og bølgeskvulp utgjør lydbildet, mens det visuelle preges av herlig natur og et perlehvitt tårn som strekker seg over horisonten. På samme måte som mange av sine likesinnede spill – deriblant Journey og The Last Guardian – dras man øyeblikkelig mot noe stort og mystisk i det fjerne, og ferden dit er det som utgjør kjernen i Rime.

Fortapt?

Men hva gjør man egentlig når man er skipbrudden på en øde øy? Skal man løpe fra røykmonstre eller krangle med de lokale isbjørnene? Nei, slikt gjør seg nok ikke i et spill som dette. I stedet velger den lille gutten å gå grundig til verks, ved å utforske omgivelsene og lete etter veien til tårnet som rager mot himmelen, og slik har det seg at man tidlig ankommer et slags introduksjonsområde. Her setter spillet straks standarden for resten av opplevelsen, med sånn passe stor frihet, et par interessante gåter og en og annen hemmelighet.

Statuer og konstruksjoner forteller at øya helt klart ikke alltid har vært like ubebodd, og underveis oppdager man stadige hint om hva, hvordan og hvorfor. I tillegg stifter man bekjentskap med en mystisk rev som hjelper deg med å finne veien videre (enten du trenger hjelp eller ei), men ellers er det lite konkret å knytte seg til.

Mer enn noe annet er det omgivelsene som styrer spillets gang. Handlingen fra sekund til sekund handler aller mest om det å overleve og å ta seg fram på øya, og her kommer guttens plattformegenskaper til nytte flere ganger. I likhet med gutteskikkelsene i Ico og The Last Guardian kan også denne ungfolen (som for øvrig heter Enu) klatre, henge etter fingrene og utføre plattformsprang som en litt tilbakelent utgave av Nathan Drake.

Det er alltid veldig tydelig hvor man kan bevege seg og hvor man ikke kan bevege seg, og styringen er stort sett herlig responsiv. Slik blir det glade spillere av, og man trenger aldri å rote unødig eller å falle ned i endeløse avgrunner for å finne veien videre. Hvis man vil, står man selvfølgelig fritt til å utforske de mer gjengrodde stiene som strekker seg omkring, og da belønnes man som regel også for strevet.

Rime strekker seg stadig videre mot nye og spennende spillopplevelser.

Samlegjenstander og nye kostymer er én ting, men gleden av å løse en av spillets mer avsidesliggende gåter er nesten belønning nok i seg selv.

Den tidligere nevnte reven spiller likevel ikke alltid på lag, og endte til tider opp som et av Rimes få ordentlige irritasjonsmomenter. Hun er nemlig så utrolig bestemt på å lede deg riktig vei når du først er i nærheten, at de konstante bjeffelydene rett og slett blir altfor mye av det gode.

Veien videre finner man omsider fram til uansett, og her venter det flere gåter som man faktisk er nødt til å løse for å komme videre. Disse er tilsvarende solide, og byr på akkurat nok hjernetrim til at det aldri blir kjedelig å utforske Enus egenskaper. For noen kan det antagelig bli litt i enkleste laget, men personlig var dette midt i gåteblink.

For å løse mysteriene er den tidligere nevnte sangstemmen spillerens hovedredskap, og den kommer godt med ved å for eksempel la deg aktivere statuer og puste nytt liv i nedbrente fakler.

Guttens stemme er med andre ord tydelig magisk, og det på flere måter: Når han roper ut er det nemlig med en uttrykksfullhet som jeg sjelden har hørt maken til i dataspill. Det er noe ekte, sårt og levende i den røsten, og utover i spillet var guttens sang alene, nok til å vippe meg av min emosjonelle pinne.

Til å miste pusten av

Spillets struktur er kanskje ikke veldig revolusjonerende – stort sett fortsetter ferden i det samme tempoet fra start til slutt – men opplevelsen stykkes merkbart opp av fenomenal variasjon i både stilart og mekanikker. Jeg så for meg at spillet godt kunne vært over etter to-tre timer (sånn sett ville det også vært helt på linje med for eksempel Proteus og Abzû), men Rime strekker seg stadig videre mot nye og spennende spillopplevelser, og det er jeg takknemlig for.

Det er nemlig disse overgangene, og de øyeblikkene som kobler spillets fantastisk vakre omgivelser sammen, som gjør Rime til noe helt utenom det vanlige. Flere ganger tok jeg meg selv i å måpe og komme med ærefryktige utrop (ala «wow», «nei...» og «fy f...»).

Mye av æren for dette skal helt klart gå til spillets grafiske stil, som fremstår som en tredjepersons blanding av Firewatch og The Legend of Zelda: The Wind Waker. Spillet ser konstant innbydende ut, og følger opp med en fullstendig døgnsyklus og herlige effekter.

Enda mer imponerende er nok likevel musikken, som alene løfter spillet til stadig nye høyder. Her er det hint av både piano, fløyte og strykere, og utviklernes spanske aner får også svingt seg når det kjøres på med koring og litt attåt. Det er antagelig et av de beste lydsporene i et spill på flere år, og det sier ikke rent lite.

Rime er derfor et spill som har de samme estetiske og betydningsfulle kvalitetene som kortere opplevelser, ala Journey og Abzû, men som makter å strekke disse kvalitetene utover åtte-ni timer. Og det uten at det noensinne blir kjedelig eller langsomt – det samme kan jeg dessverre ikke si for min tid med spillets åpenbare inspirasjonskilder, Ico, Shadow of the Colossus og fjorårets The Last Guardian, og derfor mener jeg oppriktig at Rime er et langt bedre Team Ico-spill enn det Team Ico noensinne har laget.

Å utelukkende beskrive dette som en kopi og en videreføring av spill som har kommet tidligere er likevel ikke rettferdig mot det utviklerne i Tequila Works har levert her. Rime er nemlig intet mindre enn et fantastisk stykke spillmagi, og således noe alle bør unne seg selv å prøve.

Konklusjon

Rime er et spill som egentlig ikke kan anbefales nok. Det hele begynner som et ganske tradisjonelt, tredjepersons eventyr-/ gåtespill – av typen Ico, Journey og The Last Guardian – men er samtidig unikt nok til å skille seg fra og stort sett overgå inspirasjonskildene, både i form, utseende og oppbygning.

Gåter og omgivelser spiller sånn sett de aller viktigste rollene i Rime, og begge er fenomenalt satt sammen. Gåtene er akkurat passe kompliserte: nok til at man rekker å klø seg litt i hodet, men aldri så vanskelige at man kan finne på å gi opp underveis.

Spillet er videre en audiovisuell perle, med fantastisk orkestermusikk og en tegnet grafisk stil som stadig tar pusten fra en. Å legge blikket på tårnet i det fjerne, nattehimmelen eller en liten, uskyldig reveskikkelse for aller første gang, byr da opp til ærefrykt og ordentlige «wow»-øyeblikk om og om igjen. Og det er disse øyeblikkene, sammen med den finfine fortellingen som er spredd omkring på øya, som gjør Rime så utrolig spesielt.

Opplevelsen flyter bare så utrolig godt sammen, og ingenting dras ut lenger enn det det bør. I stedet har spillet en jevn og naturlig progresjon, hvor hovedpersonens egenskaper og historie utvikles i samkvem med omgivelser og nye elementer.

Til syvende og sist er det kun småting som holder dette tilbake fra å være en tilnærmet perfekt spillopplevelse: din pelskledde følgesvenn er litt for ivrig; én spesifikk sekvens blir litt for masete; og spillets avslutning kommer brått på. Utover dette er det lite å klage på, og sånn sett er dette antagelig det nærmeste et spill kan komme 10/10-stempelet uten å faktisk få det.

Likevel håper jeg ikke dette vil skremme noen vekk fra å kjøpe Rime, for det er som sagt et enormt vakkert og utrolig engasjerende spill — en spillopplevelse som rett og slett alle bør få med seg.

Og når du er ferdig med det, er Abzù og Proteus to fantastiske spill som på mange måter kan minne om Rime. Samtidig har utvikler Tequila Works også arbeidet med forrige måneds The Sexy Brutale, og det er også et herlig unikt gåtespill.

Rime er ute til PlayStation 4 (testet), Xbox One og Windows den 26. mai. En Nintendo Switch-versjon skal komme i tredje kvartal.