Det er gøy med spill man aldri har hørt om som ender opp med å bli overraskende gode, for ofte er det de kule opplevelsene man får helt uventet man husker som de beste. Dessverre kan nok Yonder: The Cloud Catcher Chronicles bare kategoriserer som førstnevnte, da spillet mangler mange av mekanikkene og aspektene ved rolle- og utforskningsspill som er nødvendige for å gjøre dette til en minneverdig tittel.
En god start
Idet man begynner fortellingen i Yonder er det fort gjort å tenke at dette kommer til å bli et morsomt og mystisk eventyr. Reisen begynner på et skip som synker i det det nærmer seg land, og etter å ha overlevd våkner hovedfiguren opp alene i en grotte like ved. Om det ikke er mye pent å se på i de første sekundene trenger man heldigvis ikke vente lenge, for så snart man er ute av hulen løper den søte figuren ut av mørket, og en hel verden åpner seg opp for oss i beste The Legend of Zelda: Breath of the Wild-stil (faktisk så likt at det er litt merkelig).
På horisonten venter det fjell, skoger og en vakker himmel. Den minimalistiske, men flotte og fargerike grafikkstilen hjelper også til, og gjør at det virker som en bragd at bare tre personer har skapt dette spillet. Å løpe rundt i dalen man kommer til først er fornøyelig, og på mange måter minner det meg om tegningene i Den Lille Prinsen der den smilende figuren min springer rundt som en dukke i de fantasifulle omgivelsene.
Skuffende innhold
På overflaten kan man i teorien si at det er mye forskjellige å gjøre i Yonder. Du kan hugge stein med en hammer, fiske, hogge trær, osv. Det er ikke uten grunn at spillet er blitt sammenlignet med Stardew Valley og Zelda-serien, for på samme måte som man løper rundt i en fargerik, åpen verden, har man også mulighet til å drive sin egen bondegård; det vil si, samle dyr til gården sin og la dem, sakte, men sikkert, produsere mat til deg.
Det er imidlertid svært sjenerøst å blande Stardew Valley inn i denne anmeldelsen, for «farming»-delen i Yonder er så grunn som den kan bli. I det hele tatt finner man dyr rundt omkring i verden, og målet er å få dem med til gården sin ved å gi dem mat og følge dem hjem – som i seg selv er en relativt kjedelig prosess. Å bygge stall til det nye dyret ditt koster ressurser man finner og skraper sammen rundt omkring i verden, men dette er så godt som alt man gjør på bondegården sin. Det er ingen faktiske ting man kan dyrke, og jeg føler aldri noen tilhørighet til gården jeg har bygget.
Mangel på tilhørighet blør også over i oppdragene og figurene man møter på. Yonder er et spill uten vold og mange av de tradisjonelle godt-mot-ondt-aspektene man er vant med, men mangel på fiktiv vold er ikke nødvendigvis noe godt i seg selv når det kommer til om et spill er morsomt og givende eller ikke. For selv om man kan endre på klær og hårstiler, er det ikke noe ordentlig nivåsystem tilgjengelig, og med mangel på et kampsystem er det heller ikke noe man må mestre. Det potensielle kampsystemet er på mange måter byttet ut med hogging av stein og trær, som fort blir alt for repeterende.
Ikke engang grafikken er noe jeg kan rose uten ankepunkt. For selv om naturen er der det visuelle virkelig skinner, er detaljer på figurer svært skuffende. Kanskje vil noen si at mangel på detaljer er søtt – og ja, på mange måter er dette et søtt spill – men når man føler at man møter på de samme personene om og om igjen blir det kjedelig. Uten stemmeskuespill og faktiske bakgrunnshistorier ender ingen opp som noe mer enn hvite ark med detaljløse parykker. Ingen karakterer byr på egne personligheter, som hører til et mye større problem i Yonder; det er svært lite som får meg til å ville fortsette å bruke tid i dette universet.
Sjelløs fortelling
Det er rett og slett synd at det er så mye som ikke helt stemmer i Yonder: The Cloud Catcher Chronicles, for spillet er relativt gøy i den første timen. Man oppdager en fargerik verden, og det er noe avhengighetsskapende ved å samle ressurser. Det som imidlertid ødelegger selv de i utgangspunktet helt «ok» opplevelsene – som å plante trær og komme videre i fortellingen – er at absolutt alt blir gjentatt om og om igjen.
Fortellingen baserer seg på at en slags mørk røyk galt «Murk» har sluppet ut i verden og avskåret visse områder fra andre. For å fjerne Murk trenger man å finne søte små skapninger kalt «Sprites», og jo mer røyk man fjerner, jo flere Sprites trenger man. Sånn går altså hele fortellingen, og selv om det er visse øyeblikk som er mer spennende enn andre, er det liksom aldri noe nytt som skjer spillemessig. I tillegg har fortellingen et tempo som får meg til å klø meg i hodet og lure på hvordan spillet ble ferdiggjort i denne tilstanden, spesielt når manglene blir toppet av en for dårlig bildefrekvens.
I likhet med repetisjonen i hovedfortellingen – om det i det hele tatt kan kalles en fortelling – er det noe helt riv ruskende galt med hvordan sideoppdragene er satt sammen. Så godt som alle oppdragene er såkalte «fetch quests» der man skal bringe objekter til oppdragsgiver, med andre ord «gå dit, hent det». Det er null dybde å finne, og selv om det kan være givende og avslappende å løpe rundt i den vakre verdenen, er det lite annet man får ut av spillet.
Konklusjon
På papiret kan Yonder: The Cloud Catcher Chronicles virke som et spill som har alt; en åpen verden, et gårdssystem, et skapingssystem og vakker grafikk. Riktig nok er det lite som faktisk er gøy, og det lille som gjør at spillet er morsomt blir repetert mange ganger. Det er lett å sammenligne Yonder med en teknisk demonstrasjon av et større spill, for om det kunne bydd på mye mer enn det det faktisk gjør, kan jeg tenke meg at dette kunne blitt noe virkelig bra.
På mange måter er det den akutte mangelen på dybde og tilhørighetsfaktorer som gjør at Yonder ikke strekker til, men det er også den ekstreme repetisjonen som totalt ødelegger de gode opplevelsene man ellers kunne hatt. Yonder: The Cloud Catcher Chronicles er et ekstremt godt eksempel på at vakker grafikk ikke er alt, men så er dessverre selv ikke det visuelle helt på topp her heller. Jeg er sikker på at Yonder kan være et morsomt spill for de aller minste, men om du forventer et dypt rollespill med i det minste noen dype aspekter, burde du lete andre steder.
