Anmeldelse

Need for Speed

Et bilspill på tomgang

Nye Need for Speed er lekkert, men mangler en skikkelig kraftplugg under panseret.

Electronic Arts

Det er to år siden Ghost Games tok over utviklertøylene på Need for Speed fra Criterion Games. Resultatet var det noe middelmådige Need for Speed: Rivals, en skikkelig harrytur av et spill der «politi og røver»-lek sto i fokus. Nå forsøker Ghost å trykke på omstart-knappen og bringe racingspillserien tilbake til sine kjerneverdier. Kjerneverdiene anno midten av 2000-tallet, i det minste. Kappløp med raske og smidige gatebiler er igjen det som teller, men utviklerne biter over litt mer enn de klarer å svelge.

Her presses fem ulike kjøredisipliner inn i ett spill og samtidig som de forsøker å skape en hyllest til gatebilkulturen. Dessverre blir denne hyllesten fullstendig latterlig, takket være håpløse filmsekvenser og et irriterende slitsomt persongalleri.

Forvent mye «fist bumping» i førstepersonsperspektiv.

Den store åpne spillverdenen blir aldri fullstendig utnyttet, og selv om kjørefølelsen er veldig god har de kappløpene en tendens til å grøte seg sammen. Resultatet blir litt identitetsløst, som om utviklerne jager etter spøkelser fra fortiden i stedet for å finne sin egen vei.

På tide å bli den beste

Som fersk gatebilfører i Ventura Bay skal du forsøke å hevde deg i fem ulike disipliner rundt om i bydelene. «Speed»-disiplinen handler om å kjøre fort; «Style» går ut smidig manøvrering av bilen din rundt hjørner; «Crew» handler om å synkronisere seg med de andre førerne på laget ditt; i «Build» skal du bygge den feteste bilen; «Outlaw» er for deg som liker å erte på deg politiet.

Rundt deg har du en gjeng bestående av fargerike personligheter som alle tilsynelatende lever og ånder for to ting: biler og deres selvvalgte disiplin. De blir du kjent med i løpet av spillets filmsekvenser, der opptak av forholdsvis ukjente skuespillere markerer overgangen fra ett kapittel til et nytt. Skuespillerne gjøre en god nok jobb, og filmsekvensene er akkurat dårlige nok til at du kan le av dem. Her tas alt med blodig alvor, til tross for det håpløse manuset. Om det er ment som en hyllest eller bespottelse av gatebilmiljøet er ikke godt å si. Rollefigurene er alle skikkelig irriterende, og har sjeldent noe vettugt å si som ikke etterfølges av et «bruh» eller et annet idiotisk slanguttrykk.

Flytt deg, Amy, jeg skal forbi!

Gjengen din utfordrer deg støtt og stadig til nye kappløp innenfor deres respektive disipliner, men stort sett holder det å kjøre så fort som mulig fra A til Å. Helst skal du komme først, men ikke alltid. I et drifting-kappløp skal du sanke flest poeng innenfor et gitt tid. Deretter blir variasjonen litt vanskeligere å skilne. Det er for eksempel ikke veldig stor forskjell på «Drift Trial» og «Drift Train» utover at den siste disiplinen gjerne har flere biler du må forholde deg til.

Skru og mekke til sola står opp

Etter hvert som ryktet ditt vokser blir du lagt merke til av kjente figurer fra motorsport- og gatebilmiljøene, blant annet fartsdemonen Magnus Walker, «Gymkhana»-kongen Ken Block og bildesigneren Akira Nakai. Personlig ante jeg ikke hvem noen av disse folka var før jeg begynte å spille Need for Speed, men for gjengen din er disse gutta som rockestjerner å regne. Alt handler om å imponere, og deretter slå dem, innenfor deres respektive disipliner.

Når du kjører, deltar i kappløp eller stikker av fra politiet blir du tildelt ryktepoeng som låser opp nye bildeler og utfordringer du kan bryne deg på. Er bilen din derimot ikke god nok til å få deg i mål er det bare å hoppe inn i garasjen din og begynne å skru. De fleste store delene i bilen din kan byttes ut og oppgraderes, fra motorblokka til fjæringen, men ikke forvent tilpasningsmuligheter på høyde med Forza Motorsport eller Project Cars. Need for Speed holder det forholdsvis enkelt.

Omtrent så lyst blir det i Ventura Bay.

Nytt i serien er at du nå kan flikke på bilens håndteringsevne og veigrep avhengig av hva du trenger og foretrekker. Ønsker du å holde en stram linje gjennom svingene bør du gå for bedre veigrep. Har du mer lyst til å slenge ut hekken i samtlige svinger kan et løsere grep være mer din stil. Du har mange ulike brytere å justere på, som lar både motorhodene og de med et litt mer uformelt forhold til bil finne sin foretrukne stil.

Tom verden

Ventura Bay blir fremstilt som din personlige lekegrind, med trange bygater, strake motorveier og kronglete fjellpassasjer for å sette bilferdighetene dine på prøve. Akkurat som i Rivals blir byen befolket av andre spillere, som også deltar i kappløp, driftekonkurranser eller erter på seg politiet.

Det gjøres ikke spesielt mye med denne funksjonen i spillet, da det ikke finnes noen enkel måte å utfordre de andre spillerne til kappløp. Du må som regel finne dem først. Når tilkoblingen din til Need for Speed-nettverket – ja, det heter faktisk det – også kan ha en tendens til å falle ut setter det enorme kjepper i hjulene for spillopplevelsen.

Generelt sett forblir spillverdenen ganske intetsigende. Kjøreturen fra oppdrag til oppdrag kan være fin nok den, men i og med at du kan teleportere mellom oppdragene via spillkartet virker det meningsløst å ha en så stor verden. Ventura Bay føles tom og livløs, en blek kopi av en generisk amerikansk storby. Det er alltid natt eller skumring, som gjør at alt omhylles av et grått og nitrist filter som gjør alle fargene duse og kjedelige.

Konklusjon

Det er tydelig at Ghost Games og Electronic Arts forsøker å snekre sammen et godt Need for Speed-spill, men det virker ikke helt som om de vet hvordan. Der de i Need for Speed: Rivals forsøkte å fange essensen av Hot Pursuit virker det nå som de jager etter det spesielle i det første Most Wanted. Gjeninnføring av de B-filminspirerte filmsekvensene er tegn nok på det.

Fin bil? Trimma den sjæl.

Problemet blir at spillene Ghost Games utvikler føles veldig identitetsløse, uten noe særpreg som får dem til å heve seg over røkla. Det er ingenting galt med kjørefølelsen i Need for Speed, men den intetsigende spillverdenen, de lite spennende oppdragene, og mangelen på insentiver for å engasjere seg med de andre spillerne trekker opplevelsen kraftig ned.

Resultatet blir et bilspill som dessverre går på tomgang og sjeldent klarer å fange den herlige følelsen som kommer av å dundre nedover motorveien med klampen i bånn.

Project Cars ble lansert tidligere i år, og ble omtalt som årtusenets heftigste bilspill av vår anmelder. Er du ute etter det kuleste Need for Speed-spillet anbefaler vi Hot Pursuit, som fikk 9/10 for fem år siden.

5
/10
Need for Speed
Klarer ikke fange den herlige følelsen av å sette klampen i bånn

Siste fra forsiden