Space Cadets

«Masse energi til fremre skjold, navigasjon og torpedoer!», brøler jeg idet jeg studerer romkartet nærmere.

Om vi klarer å forstyrre signalet fra destroyeren som lurer på andre siden av planeten, samtidig som vi bremser litt ned, kan vi klare å plukke opp energikrystallen som kretser i bane rundt månen foran oss og komme oss usett unna. Utfordringen er robotminen som har fått øye på oss og er på vei mot oss i full fart. Vi er nødt til å skyte den ned før den treffer oss, ellers risikerer vi å bli alvorlig skadet. Hele venstre langside er sterkt skadet, et treff der vil skade motoren og sørge for radioaktiv lekkasje som kan utslette hele romskipet.

«Energi til tractor beam og sensorer og!», roper jeg.

«Det er umulig kaptein, jeg har ikke nok til alle», svarer min energioffiser.

Jeg kaster et blikk på distribusjonsskjemaet og beordrer ham til å gjøre om skjoldenergien til sensorenergi. Om destroyeren fortsetter å ha en sensor lock på oss vil vi potensielt bli skadet av to fiender denne runden, det vil selv et fullt skjold ikke klare å motstå. Jeg satser alt på at min sensor-offiser klarer å bryte sensor locken til destroyeren og at min våpenoffiser klarer å ta minen som er på vei mot oss med en torpedo og velger å droppe skjoldet helt denne runden for å få dette til. Det er risikabelt, men gjennomførbart. Offiserene mine gjør seg klare og jeg tørker svetten fra panna før hånda mi strekker seg etter timeglasset. Om 30 sekunder vil vi få vite om vi lykkes eller går en grusom død i møte. Jeg løfter timeglasset, mannskapet mitt sitter klar, og DER starter klokka!

Space Cadets er et av de mest intense og nervepirrende samarbeidsspillene jeg har prøvd. Det er også et av de mest omfattende. Spillerne er mannskap på et romskip og bemanner åtte ulike stasjoner på skipet. Hver stasjon har sitt eget lille minispill som offiseren på stasjonen må klare for å utføre oppgavene sine. Minispillene må klares med en tidsfrist på 30 sekunder, ellers mislykkes offiseren med oppgaven sin.

Når alle brikker og stasjoner er lagt ut på bordet ser Space Cadets ekstremt komplisert og omfattende ut. Man får noe av den samme følelsen som om man hadde snublet inn på broen til U.S.S. Enterprise uten noen opplæring. Det er heldigvis ikke så komplisert som det ser ut til: en spiller velges til kaptein og kapteinen velger så stasjoner til de ulike spillerne. Man trenger bare å fokusere på sine egne arbeidsoppgaver og overlate resten av skipet til de andre spillerne. Dermed blir det ikke så kaotisk som det kan se ut som når man ser hele bordet fylt av brikker, kort og brett.

Alt starter med planleggingen

Space Cadets går ut på å gjøre et av seks ulike oppdrag. I det enkleste skal man fly inn i en ukjent del av verdensrommet og samle inn tre energikrystaller som bevoktes av ulike fiender, mens mer avanserte oppdrag går ut på å hacke fiendtlige satellitter eller bekjempe fiendens moderskip. Alle spillerne er på lag mens enkle regler bestemmer hvordan fiender oppfører seg. Så hvordan foregår en runde av spillet?

Det hele starter med en planleggingsfase der engineering-offiseren fordeler energi til alle stasjoner i spillet mens de andre spillerne planlegger. Kartet består av ulike rutenett som legges ut ved siden av hverandre etter hvert som man scanner nye sektorer av solsystemet eller bare kjører inn i de med romskipet. På rutenettet ligger brikker som symboliserer spillernes romskip, fiendtlige romskip og krystaller. I tillegg kan det være asteroidebelter, nebulaer, energisperrer og andre uhumskheter i solsystemene.

Når energien er fordelt til alle stasjoner er det på tide å iverksette planen som nettopp ble lagt. Forhåpentligvis har alle stasjoner fått nok energi, og hver offiser gjør seg nå klar til å gjøre jobbene sine. Alle har tretti sekunder på seg til å klare oppgavene sine. Dette er den mest intense fasen av spillet der man med høyt tidspress forsøker å klare minispillet på stasjonen sin.

Åtte roller skal fylles

Så hva gjør man egentlig på de ulike stasjonene? Her er en kjapp gjennomgang:

1. Engineering-stasjonen skal gjøre klar energi til neste runde. Det foregår ved at man velger syv kvadratiske spillkort og snur disse. På kortet er det tegnet ulike halve symboler for ulike typer energi, kort skal så plasseres inntil hverandre for å lage hele energimerker. Jo flere matcher jo mer energi.
2. Våpenoffiserens jobb er å lade torpedoer. Hver energi han får tilsvarer et torpedorør. For hver energi tar han et torpedokort og snur det. På kortet er et mønster som skal fylles fra et lager av ulike Tetris-aktige figurer. For hvert torpedokort der offiseren klarer å fylle mønsteret får skipet ladet en torpedo klar for kamp.
3. Sensoroffiseren forsøker å låse sensorene fast på romskip og krystaller – eller forhindre fiendene fra å låse seg fast på spillernes romskip. Dette foregår ved at han skal putte hånden i en sort pose full av Tetris-aktige brikker og føle seg frem til brikken som matcher mønsteret på kortet som ligger ved siden av skipet eller krystallen han vil bruke sensorene på.

   

4. Styrmannen skal kjøre romskipet. Det foregår ved at han legger ut navigasjonskort som fører romskipet fremover eller svinger det til sidene. Jo mer energi han får jo mer kan han påvirke farta til skipet (antall kort som skal legges ut) og antall kort han har å velge blant.
5. Skjold-offiseren forsøker å beskytte skipets fire sider ved hjelp av et Texas Hold'em-aktig spill. Han trekker et antall brikker basert på hvor mye energi som er blitt tildelt og legger disse ut på et brett der det er om å gjøre å få par, straights og andre pokerhender med tallverdiene og de to fargene på brikkene.
6. Tractor Beam-stasjonen skal sørge for at skipet kan låse fast en hentestråle på krystaller eller fiendtlige romskip. Stasjonen er et relativt vanlig huskespill, et rutenett med brikker der offiseren kan snu opp to og to brikker for å lage par. Hvert tallpar gir en tallverdi som øker styrken på strålen.
7. Damage Control har oversikt over alle skipets skader og sørger for å reparere disse. Hver gang skipet tar skade kan ulike stasjoner bli påvirket med diverse handikapp og ulemper. Skadeoffiseren kan forsøke å reparere ulike skader ved hjelp av reparasjonskort.
8. Jump-stasjonen skal egentlig bare brukes mot slutten av spillet når man skal aktivere hyperjump og rømme fra sektoren tilbake til hjembasen. For å klare dette må man trille Yatzy med fem terninger, noe som er relativt vanskelig. Derfor må stasjonen klargjøres jevnlig gjennom hele spillet ved at jump-offiseren sikrer seg ulike spillkort som lar ham manipulere terningene i det avgjørende øyeblikket på slutten av spillet.

Mye å sette seg inn i, ja, men med seks spillere skal hver person bare bemanne en eller to stasjoner, og det blir betraktelig enklere enn det høres ut som.

Skjønt helt enkelt blir det aldri. Allerede fra første runde, når navigasjonsoffiseren kjører rett inn i noen asteroider fordi han ikke rakk å legge ned alle navigasjonskortene og sensoroffiseren ikke klarte å låse skipets sensorer på den første fienden og man er nødt til å gjøre om hele planen og improvisere begynner man å ane konturene av hva Space Cadets egentlig handler om: krisehåndtering.

Intenst og underholdende

Fra start til slutt er Space Cadets en heseblesende og hektisk håndtering av et stadig økende antall kriser via nervepirrende oppgaver der alt står på spill. Hver eneste stasjon blir plutselig livsviktig. Skjebnen til skipet og oppdraget hviler jevnt og trutt på skuldrene til en enkelt offiser som er nødt til å klare jobben sin på 30 sekunder om skipet skal overleve. Det gjør spillet svært intenst og underholdende.

Det er nemlig ikke ofte at alt går etter planen i Space Cadets. En feil navigering som gjør at skipet ender opp med feil side mot fiendene gjør plutselig skjoldene – som nå er på motsatt side av det man hadde planlagt – ubrukelige og setter skipet i en livsfarlig posisjon. Et sleivete torpedoskudd – som utføres ved at våpenoffiseren knipser en trebrikke nedover en lang pappplate – gjør at fienden ikke blir drept og dermed blir man utsatt for et livsfarlig kontringsangrep fra fienden. Knøvlete repareringshåndtering fra skadeoffiseren kan føre til at skipet blir enda mer skadet enn det opprinnelig var.

Det er et konstant stress å spille Space Cadets, med høyt press på alle spillere hele tiden. Det blir ikke bedre av at spillet har en ekstra tidsfaktor i form av Nemesis; et ekstremt kraftig fienderomskip som dukker opp etter en håndfull spillomganger og gjør alt det kan for å pulverisere spillernes romskip. Nemesis-trusselen sørger for at spillerne ikke får tid til å ta det med ro, snike seg inn på fiender og sanke inn krystaller i ro og mak.

Et problem med mange samarbeidsspill er ofte at den mest strategisk anlagte tar styringen og bestemmer hva alle de andre til enhver tid må gjøre. I Space Cadets går ikke dette, fordi hver stasjon er et minispill som offiseren alene må klare for å komme videre. Selv den mest strategisk anlagte kaptein ender opp med en håndfull facepalms underveis fordi planene hans saboteres av uheldige offiserer som styrer skipet feil, bommer med torpedoer, glemmer tractor beam-kombinasjoner eller sliter med å skaffe nok energi. Minispillene skaper en uforutsigbarhet som mange andre samarbeidsspill mangler, og sørger for at Space Cadets blir et spill med konstant krisehåndtering.

Berusende seiersfølelse

Det er moro å gå fra katastrofe til katastrofe og se skipet bli skutt i fillebiter fordi et par stasjoner tabber seg ut. Det er artig å anklage hverandre for å være udugelige. Når det brenner i hovedmotoren og man er omringet av fiender og stirrer døden i hvitøyet skapes et slags fellesskap midt i katastrofene som jeg sjelden har opplevd i samarbeidsspill.

Samtidig er det en enormt berusende følelse å gå seirende ut. Ja, det er utfordrende og oddsene er høye, men første gang gruppa mi klarte et oppdrag var fellesskapsfølelsen og seiersgleden helt unik. Det var high fives, klemming og knyttnevepumping til den store gullmedaljen. Alle offiserer spilte optimalt, planene vi la fungerte og med et hårsbredd unnslapp vi katastrofen og kom oss hjem med alle krystallene.

Space Cadets er et av de mest briljante samarbeidsspill jeg har spilt. Variasjonen mellom de ulike stasjonene gjør at hver spiller føler han har unike oppgaver å mestre som en velsmurt del av et større maskineri. Spillets høye vanskelighetsgrad kan være intimiderende i starten - det er lett å miste motet når man føler alle odds er mot en, men etter hvert begynner man å lære seg å leve på kanten av stupet og når man innser at hver spillomgang skal være en heseblesende øvelse i stress- og krisehåndtering der samhold og samarbeid skal settes skikkelig på prøve er man frelst.

Space Cadets passer for tre til seks spillere, men er best med fem eller seks. En spillomgang varer rundt to timer med et kompetent mannskap. Det finnes ingen digital versjon av spillet men en gratis app kan lastes ned som holder styr på spillomgangene og tar tiden på de ulike stasjonsoppgavene. Det finnes også instruksjonsvideoer på nett for de ulike stasjonene i romskipet.