Vel fremme i bakgården tok vår skotske lagleder fram en sprayboks og begynte å tagge gjenglogoen vår på veggen. «Greit. En av dere gjør det samme som meg – bare bruk multifunksjonstasten F – og den andre går opp på avsatsen og dekker oss». Som sagt så gjort. Både jeg og briten gikk opp på avsatsen for å dekke hverandre, med det resultat at laglederen vår ble plaffa ned bakfra av de nyankomne politibetjentene. I bakgrunnen kunne vi høre han le litt oppgitt. Forsøk nummer to gikk langt bedre.
Michael Mann kunne ikke gjort det bedre
I den kommende timen fikk vi være på begge sidene av en rekke pistolutvekslinger. En av oss ble plutselig en VIP de to andre måtte beskytte fra purken, og jeg fikk i oppgave å kjøre bilen. Jeg kontrollerte kjøringa på dyktig vis med WASD-tastene, og vår VIP overlevde glatt. Det andre lagets utkårne var ikke like heldig. Konkurranseinstinktet tok straks overhånd, og briten kasta en kokt granat bak en container som tok ut hele politilaget.
Et annet oppdrag gikk ut på å holde et punkt på kartet inntil alle spillerne var drept, eller én spiller på begge lag var drept tre ganger. Jeg reagerte litt på at gatene var såpass folketomme, men forklarte det med at de voldelige omstendighetene sikkert hindra innbyggerne fra å gjøre sine daglig gjøremål. Snart gikk jeg imidlertid tom for kuler, og mens den skotske laglederen vår prøvde å plassere en provisorisk ammunisjonskasse på bakken ble både jeg og han tatt ut av snutens snikskytter. Denne runden hadde vi rett og slett ingen sjanse til å vinne.
Til slutt var det klart for en god gammeldags biljakt. Politilaget skulle rømme byen, og det var vår oppgave å forfølge og likvidere dem. Vi tok hver vår pimpa sportsbil og la etter dem. «De er feige», kom det fra skotten, «hadde de vært ordentlig folk hadde de stoppa opp og tatt oss ut mano-y-mano». Han hadde rett, selv med vår svært så uaktsomme kjøring fantes det ingen mulighet til å stoppe dem.
Når det ble vår tur til å rømme gikk vi for den «ordentlige» strategien. Vi stilte oss mitt i veien og fyrte simultant av en storm av kuler mot forfølgelsesbilen, som straks ble til et forkulla rustlik. En av politimennene overlevde, men det sier seg selv at tre «Criminals» mot én «Enforcer» ble rått parti. Seier til skurkene!
Sett under ett opplevde jeg alle oppdragene svært underholdende. Ikke minst var det ekstremt sosialt å gjør de sammen med noen hyggelige folk. Riktignok hadde valget av parti denne gangen ikke vært helt opp til meg, men det er lett å forstå attraksjonen bak å være lovløs i spillet. Bad boys for life! I tillegg bydde APB imponerende nok på en så åpen verden du kan tenke deg: I min spilletid – riktignok loset av den skotske programmereren – så jeg ikke en gang antydninger til byens «vegger».
Et annerledes MMO
Det er verdt å merke seg at du bare kan interagere med folkene på laget ditt, eller de bestemte motstanderne dine. Alle andre spillere på serveren – det eksakte tallet er foreløpig noe uavklart – kan ses, men ikke skytes. Likevel, at såpass mange løper rundt i sine egne gjengkriger bidrar til å bygge oppunder den anarkistiske opplevelsen.
I stedet for å belønne spillere som bare bruker mye tid på å «gå opp i nivåer», vil APB være et spill som faktisk belønner spillerens ferdigheter. Her skiller APB seg fra de sedvanlige MMO-spillene. Alle handlingene dine i spillet måles og bidrar til å gi deg et rykte som plasserer deg i oppdrag sammen med folk av lik rangering. Desto farligere du er, desto mer notorisk blir du, og de som oppnår fem-stjerners renommé er til og med unntatt fra interageringsregelen – da kan du plaffe ned alle du treffer, selv de som ikke er i samme oppdrag som deg.
Rent grafisk er APB aldri så lite imponerende med tanke på spillets størrelse og ambisjoner. Teksturene synes å være langt skarpere sammenlignet med Grand Theft Auto IV, selv om det skortet litt på de filmatiske filtrene i det oppsettet jeg fikk teste. Hastigheten på skjermoppdateringene var det ingenting å si på, men omgivelsene virket tidvis litt trauste og livløse. San Paros finansdistrikt disket ikke opp med sabla mye variasjon. Heldigvis eksisterer det et større kystdistrikt jeg enda ikke har saumfart selv, og etter bildene å dømme er det mye å glede seg til.
Siden APB er et spill som fokuserer nesten ensidig på spiller-mot-spiller, såkalt konkurranseorientert PvP-spilling, kan det hende dette vil vise seg å ikke være for alle. De som likevel setter seg inn i Realtime Worlds' verden vil finne en ytterst sosial setting der formålet er å danne klaner og gjenger sammen med likesinnede – all volden til tross.
Det er foreløpig usikkert om spillet noensinne vil komme på konsoll. I så fall vil det sannsynligvis være en rimelig nedstrippet versjon, med langt færre spillere online mot hverandre. Også siden den utypiske betalingsmodellen jeg beskrev tidligere foreløpig mangler presedens på Xbox 360 eller PlayStation 3, synes mulighetene for øyeblikket å være rimelig mikroskopiske. Ifølge utvikleren konsentrerer de seg også først og fremst med å slippe spillet på PC, og hele tiden forsikre seg om at PC-utgaven stabiliseres og jevnt og trutt tildeles nytt innhold.
En delvis lukket beta-test foregår fortsatt, og Realtime Worlds finpusser stadig vekk All Points Bulletin frem mot spillets lansering 2. juli. Møter vi deg på gata?
Her er en fersk teaser-trailer for spillet:
