På vinger av styrke
Jeg kan knapt fortelle hvor høyt jeg elsker denne evnen. Som en «tractor beam» trekker jeg fiendene inn til meg og vinner deres aggresjon. Jeg har ikke mange verktøy for å kontrollere kampene i Aion, men de jeg har er kongelige.
Tempoet er høyt her også. Jeg setter merker på fiendene. Hodeskalle på den vi skal drepe. ZZZ-merke på den jeg ønsker skal sovnes. Når lagkameratene følger skiltingen går alt bra. En fiende løper mot min helbreder, men neida, jeg fanger ham inn med min trekkstråle og denger løs på ham så han kun fokuserer på meg.
Det er annerledes å være tank i Aion. Jeg har få evner som sikrer meg våre fienders aggresjon, og jeg må vente ganske lenge mellom å bruke hver av dem. Helt forskjellig fra Anarchy Online hvor jeg kunne rope ut og alle monstre i nærheten ville angripe meg.
Mitt beste redskap for å beskytte alle mine lagkamerater i Aion er å sikre at vi maks slåss mot to eller tre fiender på en gang, men det beste er selvfølgelig å ta kun en om gangen. Der grupper finner sammen for å kjempe er fiendene mektige. Vi er her for å ta deres skatter, men det blir dyrt for oss hvis vi dør på veien.
Spillet har andre evner og jeg må ta i bruk andre strategier, men dansen er fortsatt den samme. Tempoet avgjør. Evnene må brukes til rett tid og på rett mål. Jeg må alltid være klar til å reagere hvis jeg mister fiendenes aggresjon, og jeg må alltid være klar hvis flere monstre kaster seg over oss.
Forsvar må settes. Et stort og mektig skjold er mitt viktigste redskap. I Aion handler alt om valg av angrep. Jeg må balansere hvor mye skade jeg skal gjøre, med hvor mye jeg skal erte fiendene på meg og hvor ofte jeg skal svekke dem. Jeg må velge med omhu når jeg skal bruke mine beste forsvarsevner, for jeg har få av dem.
Følelsen av å lykkes er likevel den samme. Å holde laget sammen. Å drive det fremover. Å la alle gjøre det de er best til. Å trekke fiender til oss så vi sammen kan knuse dem og løpe videre inn i hulene hvor bossen venter med lovnader om sjeldne skatter. Det er både gøy og vanskelig å være tank i Aion. Alt må «times og tilrettelegges», men rollen er den samme, selv om taktikken er en annen.
Kunsten å dele
Først virket konseptet helt merkelig på meg. Hvorfor skulle vi dele? Hvorfor skulle vi være flere «tanks»? Det ble likevel raskt klart for meg at det ikke bare var nødvendig, men også en helt ny og interessant strategi.
I Age of Conan er det nemlig lite bruk for en «tank» i de fleste av spillverdenens mange kamper, men i visse fangehull, festninger og huler kommer man ikke langt uten å ha en. Men i spillets store «raid» må man ha flere enn en, ja helst tre eller fire.
Mye skyldes «tankens» manglende verktøykasse i spillet. Nesten ingen forsvarsevner og få evner som tiltrekker seg aggresjon. Jeg kan ikke glemme alle kampene jeg kun måtte stå der og se meg selv dø. To små evner som så vidt øket mitt eget forsvar og så hadde jeg ikke mer å spille på.
En «tanks» eneste forsvar i Age of Conan er stort å gjemme seg bak skjoldet sitt. Å blokkere til enten en annen «tank» har klart å vekke bossens interesse, ens egen utholdenhet har gått tom eller en selv faller om og dør. Det er heller ikke mye helbrederne kan gjøre. Deres evner til å bringe en «tank» fra nesten ingen livspoeng til fullt er svært begrensede.
Det er på grunn av dette vi må være flere. Hver «tank» har sin egen rolle. Alt må kontrolleres. Det meste interessante aspektet ved dette er å bytte på å ha bossenes aggresjon.
Nederlag fra oven
Vi står der i «tank-teamet». Min kollega løper og henter dragen. Den enorme sorte skikkelsen flyr ned i hulen og kommer mot oss. Kampen blir hard. Dragen angriper min kollega og livspoengene synker raskt. Alle må fokusere på sine egne oppgaver. Hvis noen mislykkes er vi alle døde.
Bølgene av andre monstre tar de andre seg av. Det er vi som må fokusere på dragen. Min kollega trenger hjelp og har sluttet å angripe. Han holder skjoldet opp som en vegg foran seg, men fortsatt tar han mye skade. Nå er det min tur. Jeg bruker alle mine evner og Dragen begynner å angripe meg. Dansen begynner på nytt.
Kampen varer lenge og nå er det mine livspoeng som synker. Vi har allerede gjort tabber. Dragens ild har tatt mange av oss og vi har få helbredere som fortsatt er i live. Nå er det jeg som gjemmer meg bak skjoldet mitt. Blokkere, blokkere og blokkere. Jeg kan ikke gjøre noe annet. Ingen flere triks på lager. Bare stå der å vente. Håpe at jeg kan kjøpe de andre nok tid slik at vi kan snu kampen til vår fordel.
Min helbreder klarer ikke holde meg oppe. Dragen blir for sterk og jeg faller død om. Verden blir mørk rundt meg og jeg ser dragen begynner å vandre. Den dreper alle den får tak i og bruker den dødelige pusten sin på resten av «raidet». Folk faller som fluer. «Wipe». Alle dør, og vi må begynne på nytt.
En gang «tank» alltid «tank»?
Å være «tank» kan være forskjellig fra spill til spill. I noen spill er det helt klart mer gøy eller utfordrende, mens i andre kan det være enten for vanskelig eller for kjedelig. Jeg liker å spille andre roller også. Tyven som slåss i nærkamp med et dødelig våpen i hver hånd eller magikeren som regner ødeleggelse ned på hauger av fiender om gangen, men jeg savner alltid det å være «tank».
Å kunne vade gjennom hauger av fiender uten at de kan skade meg. Å stå som en klippe mot bølger av monstre. Å stå og kjempe, samme hva. Å vare, vare og vare, til alle monstre er døde. Å være en «tank» er som oftest det morsomste for meg, for det er ofte det mest utfordrende.
Når utfordringen er borte og jeg kan se konsekvensene av alle mine handlinger forsvinner spenningen raskt. Da er det på tide å søke nye jaktmarker. Det finnes alltid nye monstre som må «tankes», alltid nye ting som må læres og alltid nye lagkamerater som trenger en vegg av muskler mellom dem og all jævelskapen som finnes i virtuelle verdener.
Kanskje min oppfattelse av det å være en «tank» ikke stemmer overens med andres, men i hvert massivt onlinespill jeg prøver, trekkes jeg nesten alltid mot rollen. Det virker kanskje glamorøst å være «tank», men det er det som oftest ikke.
Det er «tanken» som får skylden hvis noe går galt. Det er spesielt «tanken» som må ha gjort en stor jobb på forhånd for å sikre seg best mulig utstyr, hvis ikke har som oftest et «raid» eller ei gruppe noen som helst sjangs mot sterke fiender.
«Tanken» er ofte en av dem som gjør aller minst skade på egenhånd også. Kampene består av å kjede motstanderne i hjel og håpe på at all den rustningen en har på seg skal holde en selv i live lenge nok.
Jeg tror jeg likevel aldri blir lei av å være en «tank», for det handler først og fremst om en innstilling. Det handler om en følelse. Det handler om å mestre vanskelige utfordringer, og for meg kommer ingen utfordring i nærheten av å mestre det å være en ekte «tank».
