En «tank». En kjøttvegg. En beskytter. Et skjold for sitt lag. En aggresjonsmagnet. En risikoveier. En spydspiss. En vandrende blink. En lagspiller. En lagfører. En tanks rolle kan være så mangt i et massivt onlinespill, men selve begrepet er vanskelig å oversette til norsk og å forklare for uinnvidde. Det viktigste er likevel at noe helt spesielt følger med når du er «tank». Det er en spesiell innstilling. En egen tenkemåte. Enten er du «tank» eller så er du ikke. Jeg er en «tank».
Det første minnet jeg har av å være en skikkelig «tank» er fra en edderkoppskog i Elysium. Jeg hadde bra rustning og våpen og var klar for å sanke inn store mengder erfaringspoeng på kort tid. Vi hadde et fullt lag, og jeg kjente området godt fra min tidligere karriere som Doctor.
Det handler om et tempo som er vanskelig å forklare. Det ligger en rytme i det å lykkes. Du må ha et overblikk, du må ha kunnskap og du må ha noe erfaring. Hvis du har dette så flyter kampen lett. Tempoet føles riktig. Det er mange som ikke klarer tempoet, og i et spill som Anarchy Online var det vanskelig å mestre det.
Edderkoppskogen krydde selvfølgelig av edderkopper. De var sterke og det var derfor vi har her, for sterke fiender gir masse erfaringspoeng. Jeg hadde både Doctor, Fixer, Martial Artist, Agent og Meta-Physicist på laget, og jeg var klar.
Alle har hver sin jobb
Ingen av oss kjente hverandre, men vi måtte jobbe sammen for å lykkes. I dette spillet kom man ingen vei alene. De var avhengige av meg og jeg av dem. Det var likevel de første kampene som ville avgjøre hvor godt vi kom til å greie oss. For å få til et godt tempo måtte jeg få dem til å stole på meg.
I slike kamper finnes det et øyeblikk jeg elsker. Det er sekundene etter fiendene har blitt trukket mot oss og før jeg har sikret deres aggresjon mot meg. Det er gøy å se på de andre. Fixeren vet han har fått tre edderkopper på nakken, når han egentlig kun prøvde å få en etter seg.
Doctoren vet at den som er «tank» må være flink, ellers vil han selv være av de første som dør. De andre på laget vet at uten «tank» og Doctor så er de sjanseløse, og at de sannsynligvis må løpe for livet for å unnslippe hvis ting går galt. Alle sammen tenker på dette mens fiendene kommer mot oss. De sirkler nervøst rundt meg. Småtrippende. Usikre.
Alt endrer seg i det jeg slipper jeg ut det første ropet og alle edderkoppene løper rett mot meg. Det har begynt. De andre på laget vet de er trygge for øyeblikket og angriper straks samme edderkopp som meg. Vi gjør mye skade og laget fungerer bra, men edderkoppene biter kraftig fra seg og til tross for Doctorens bestrebelser synker mine livspoeng sakte men sikkert.
Det er da jeg aktiverer min største forsvarsevne og det er som tiden står stille. Edderkoppene gjør ikke skade på meg lengre og vi kjemper dem ned en etter en mens Doctoren helbreder meg. De andre ser at jeg ikke kommer til å brekke. De ser at jeg kommer til å kjempe med nebb og klør for å holde alle fiender på meg. De ser at de kan angripe fritt uten fare for seg selv. De ser at de er trygge. Deres «tank» er her.
Fordi vi ser at vi kan stole på hverandre går kampene videre lekende lett. Vi løper og løper. Vi saumfarer skogen og slakter edderkopper i time etter time. Jeg beskytter dem, Doctoren helbreder meg og de andre gjør tonnevis av skade så fiendene dør raskt. Ingen vil dra. Alle vil ha mer. Det er dette som er kjernen av et massivt onlinespill. Alle kjemper sammen og er avhengige av hverandres styrker. Alene er vi ingenting. Sammen er vi alt.
Overmot kan være gøy
Ikke lengre en nybegynner, men som en øvet veteran skal jeg nå «tanke» Hecklere i Inferno. De er sterke som juling men de er definitivt verdt kampen. I dag skal vi ikke bare drepe dem, men vi skal «stacke». Vi skal samle hauger av dem, gjøre god skade på dem, for så å drepe dem alle samtidig når vår Bureaucrat bruker sine evner for å gi oss mest mulig erfaringspoeng. «Stacking» er gøy, men «stacking» er vanskelig og «stacking» er farlig.
Denne gangen har jeg med meg et fullt lag av folk jeg kjenner og stoler på. Doctoren er rask som lynet og i denne kampen vil like mye avhenge av ham som av meg. Vi begynner med å «stacke» fem eller seks men det blir raskt kjedelig. De treffer meg nesten ikke med alle de «buffene» jeg har på meg. «Nerf den Enfen.» Lyder det fra Adventureren.
Vi prøver med flere og flere fiender. Vi skal ikke bare ha mange, vi skal ha alle. Hecklerne vi kjemper mot er som enorme steinstatuer. De slår hardt og tåler uendelig mye, men jeg tåler mer. I ei kjempestor klynge står de og denger på meg. Først åtte, så ni, så ti, så sjefen dems Tinos. Jeg «tanker» alle på en gang.
Tempoet er enormt. Evnene må brukes i nøyaktig riktig øyeblikk. Bueracraten, Doctoren og jeg danser en dødsdans med fiendene og resten på laget håper vi lykkes. Det må hele tiden holdes kontroll på hvem av dem som er sovnet, hvem som er gjort trege og hvem som skal angripes. Jeg må også kjempe som besatt for å holde alles aggresjon på meg, for disse kjempene vil lage hakkemat av de andre på laget i løpet av sekunder.
Mine livspoeng synker og synker. Jeg har en av spillets desidert beste Doctorer på laget, men han klarer ikke holde følge med skaden jeg tar. Jeg er i ferd med å dø og ballongen er i ferd med å sprekke. Alle mine forsvar er borte, bortsett fra ett. Jeg må vente mange timer mellom hver gang jeg kan benytte denne evnen, men det er nå jeg aktiverer mitt Shadowbreed. Den lyse skikkelsen svever over meg som en engel og jeg slutter igjen å ta skade for noen få sekunder.
Det er alt pusterommet vi trenger for vi kjemper den siste Heckleren, sjefen for stedet Tinos, ned mot hans siste livspoeng. «Kill. Kill. Kill.» Lyder det fra makroen til Bureaucraten, hans evne blir aktivert og vi knuser samtlige av steinkolossene foran oss til støv. Slik strømmer erfaringspoengene inn og det er kun jeg og mitt lag som står levende tilbake i haugen av døde fiender.
Jeg skjelver av utmattelse. Det holder å gjøre det én gang. Nå kan jeg i hvert fall si at jeg har gjort det. Ti hecklere pluss Tinos på en gang. Dette er hva en «tanks» jobb er. Å være en kjøttvegg. Å være et uknuselig skjold. Å være sterkere enn grunnfjellet. Å la laget sitt stå igjen som seierherrer i ruinene av våre fiender.
