Lys som våpen
De zombie-aktige krapylene som er ute etter deg takler heldigvis ikke lys særlig godt, og derfor er ditt viktigste våpen rett og slett en lommelykt. Ved å lyse direkte på fienden ødelegger du gradvis skjoldet deres, og når det er borte kan du bruke revolver, hagle, rifle eller hva du måtte ha til rådighet for å drepe dem. Lommelykten har i utgangspunktet uendelig kapasitet, men for å virkelig få noe nytte ut av den må du «booste» lysstrålen, noe som tapper batteriet veldig raskt.
Det å lyse på en fiende har også den fordelen at han stopper opp, og i mange tilfeller rygger bakover. Lommelykten er med andre ord uvurderlig, ikke bare for å få drepe fiendene, men også for å hindre dem i å komme for tett innpå kroppen din. Hvis det likevel skulle skje, kan du bruke et lysbluss for å skaffe deg et lite pusterom. Dette varer imidlertid ikke lenge, så du må utnytte den lille pausen det gir deg maksimalt. Ditt beste våpen er imidlertid sjokkgranater, som gjør liten fysisk skade på «vanlige folk», men kort prosess på de lyssky hordene.
Kampsekvensene blir raskt svært hektiske. Fiendene dukker opp omtrent ingenstedsfra, og ofte er du omringet allerede fra første sekund av en kamp. Da gjelder det å ha øyne i nakken, å bevege seg raskt og sørge for å aldri bruke mer batteri eller ammunisjon enn nødvendig. Det verste som kan skje er at du ender opp uten strøm på lykta og uten kuler i våpenet, med mørkemenn på alle kanter. Da er det tid for å tenne et bluss og be en liten bønn.
Kampsystemet fungerer godt, og selv om du veldig ofte vil være på dødens rand, og kjenne panikken ta tak, er det alltid mulig å komme seg levende ut av konfrontasjonene. Dette skjer faktisk ganske ofte, så spillet er tydeligvis godt balansert. Kampene er utfordrende nok til å presse deg til det ytterste, men du overlever stort sett likevel. Det er slik det bør være, i mine øyne.
Litt mye slåssing?
De første timene med Alan Wake er helt fantastiske. Spillet er så mesterlig at ett eneste spørsmål tvinger seg frem: Hvordan i alle dager skal det klare å holde dette nivået gjennom hele spillet? Spørsmålet blir aldri besvart, for det klarer det faktisk ikke.
Det er nemlig en håndfull småting som kombinert gjør at opplevelsen svekkes. Den viktigste er at det rett og slett er for mye kamp, uten at de individuelle kampsituasjonene makter å overraske. Noen ganger føles det å spille Alan Wake litt som å spille et japansk rollespill. Du labber gjennom skogen i fred og ro, og så teleporteres det inn en gjeng fiender som må drepes. Når du har gjort det, får du gå litt videre, før du må slåss igjen. På samme måte som sist.
Jeg beskriver det selvsagt på en litt mer traurig måte enn det faktisk oppleves. Stemningen og omstendighetene gjør en god jobb med å skjule den tørre mekanikken bak det som skjer på skjermen, og spillet har også noen virkelig unike og heftige sekvenser å by på underveis. Men når alt kommer til alt, lener utviklerne seg litt for ofte på den halvkjedelige «teleporter inn en gruppe fiender ved jevne mellomrom»-rutinen, og etter som du spiller blir opplevelsen gradvis mer forutsigbar.
I tillegg er nivåene ofte designet på en gammeldags og slitsom måte. Alan klarer for eksempel ikke å klatre over skulderhøye gjerder, og må noen ganger gå lange og usannsynlige omveier for å komme frem til målene sine. Underveis møter han selvsagt fem tonn fiender. Resultatet er at ting stadig tar mye mer tid enn de bør, og man blir rett og slett utålmodig.
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor utviklerne har valgt å hale ut opplevelsen på denne måten. Alan Wake mangler ikke innhold, og det hadde ikke tatt skade av å være litt kortere. Det hadde faktisk blitt bedre. Det er alltid noen som klager over at moderne spill er for korte og at alt var mye bedre da spill varte i femti timer, men de må spillutviklere rett og slett bare lære seg å ignorere. Hvis man skal lage et spill som forsøker å levere filmaktig intensitet, innholdsvariasjon og flyt, er det så godt som umulig å trekke en slik opplevelse over ti-femten timer uten at ting mister futten etter hvert.
Det er imidlertid verd å gjenta at kampene er gode. I den siste halvdelen av spillet kommer de litt for ofte, og de er generelt litt for repetitive, men isolert sett fungerer de likevel glimrende. De er underholdende og spennende, og noen er direkte minneverdige. Dette er ikke noe typisk «survival horror»-spill av den typen hvor du kjemper like mye med kontrollsystem og kamera, men et solid actionspill hvor både grunnmekanikk og balanse er finjustert for underholdning. Ikke direkte overraskende, med andre ord, fra selskapet som i sin tid revolusjonerte med «bullet time»-konseptet.
Konklusjon
Vi har ventet lenge på Alan Wake, og resultatet er imponerende. Remedy viser nok en gang hvor flinke de er til å fortelle historier og skape stemning, og kombinere dette med bunnsolid spillmekanikk. Alan Wake inneholder noen av de heftigste sekvensene jeg har opplevd i noe spill til nå, og det må rett og slett oppleves. Men på samme måte som Remedys tidligere Max Payne-utgivelser, blir selve spillopplevelsen litt ensformig etter hvert, med litt for lineære og kronglete labbeturer preget av den ene kampsekvensen etter den andre.
Dette er på ingen måte noe som ødelegger opplevelsen. Alan Wake er og blir et storslagent spill, og vel verd ventetiden. Men det legger lista ekstremt høyt i starten, og sliter mer og mer med å opprettholde den samme fantastiske kvaliteten etter som timene går. For å sette det i perspektiv: Alan Wake starter som en tier, men slutter som en åtter. Det mest rettferdige blir vel å gi helhetsopplevelsen en nier.
Det viktige er uansett ikke hvilken karakter spillet til syvende og sist får. Alan Wake er et spill du vil huske i lang tid fremover, og eier du en Xbox 360 skylder du deg selv å kjøpe det.
Alan Wake kommer i salg 14. mai, kun for Xbox 360.
