Kommentar

Nazisme i spill

Er det riktig å endre historien for inkluderingens skyld?

Andreas setter spørsmål ved det etiske rundt fremstillingen av nazismen og andre verdenskrig i fjorårets største spill.

Pomp og prakt, men skikkelig fu****.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

2017 var et år for enorme spill, skyhøye topper og usselige lavmål. Det var også et år som så seg tilbake og tok opp ideer og temaer som – tross tidens gang – til en viss grad har kommet tilbake. I en tid der både amerikanere og europeere erfarer en skummel flørting med fascisme og populisme, befant både Wolfenstein: The New Colossus og Call of Duty: WWII seg i et fiktivt eller virkelighetsinspirert univers der frihetselskende krigere kjemper mot fæle nazister. På avstand er det nok ikke helt umulig at disse to spillene virker identiske hva krig angår. På det ene coveret tråkker en arisk-lignende muskelbunt seg over en haug med lik, på det andre stirrer en soldat inn i kameraet. Ser vi nærmere på hva som faktisk blir tilbudt, er det imidlertid stor forskjell på Wolfenstein og Call of Duty.

Hva disse to visjonene forteller oss om andre verdenskrig og nazismen er én ting, men hva sier det om spill som medium når den frykteligste krigen i moderne tid skal gjøres om til en plattform der alle – uansett kjønn eller hudfarge – skal kunne føle seg hjemme?

Helvete på jord

Irene Engels er ikke grei.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Som historieentusiast var det ikke med høye forventninger at jeg bestemte meg for å plukke opp 2014s Wolfenstein: The New Order. Bare Wolfenstein-navnet i seg selv gjorde meg fordomsfull, men generelt god kritikk gjorde likevel at jeg håpet på en morsom opplevelse. Hvem kunne ikke tenke seg å gå helt Rambo på pansrede nazister i en dyster fortid, lissom? Putt disken inn i konsollen, spol fremover fem timer, og hva skjer? Jo, muskelbunten B.J Blazkowicz er ikke den idioten han ser ut som, men en frihetskjemper med mennesker han er glad i og med personlige mål. Ledsagerne hans, som utgjør alt fra en kjempesmart kvinne med mentale problemer til en morsom jødisk professor med alle jiddisch-klisjeene du kan tenke deg (men som funker), gjør det hele gjenkjennelig og ekte. De samme aspektene videreføres til fjorårets Wolfenstein: The New Colossus på de samme, sterke måtene.

Det er forskjell på tyskere, men nazister er noe annet.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Kanskje kan man tenke seg at Wolfenstein bryter litt med virkeligheten når Irene Engel, en kvinne, inntar rollen som både tysk politisjef og generalløytnant i SS-organisasjonen. Nazismen i seg selv er jo en kvinnefiendtlig ideologi som, nærmest utelukkende, glorifiserer mannens deltagelse i politikken og det militære, og kvinnens posisjon i hjemmet som kone og mor. Men at Irene Engels mangler penis samtidig som hun befinner seg høyt oppe på den nazistiske rangstigen i Wolfensteins univers, er nok den minste ”uregelmessigheten” enhver historie-nazi vil plukke ut. Hele fortellingen befinner seg jo i et fiktivt univers der nazistene vant andre verdenskrig, og tungt pansrede nazister løper rundt med gigantiske metallbikkjer mens det skytes strøm ut av enorme maskiner på størrelse med en landsby. Med andre ord er det ikke noen spørsmål å sette ved at man leker med detaljene, for universet er ikke lenger knyttet til fakta og vår egen historie – den finner faktisk sted i noe så fjernt som en alternativ fortid med fremtidsteknologi.

Call of Duty: WWII er aller mest krig.
Activision

I Wolfenstein er det ikke bare en fryktelig – men sterk – kvinne som leder nazistenes forfølgelse av den ”snille” hovedpersonen, men i The New Colossus møter vi også en motstandsbevegelse ledet av Grace Walker, en enda barskere sort kvinne i beste Black Panther-stil. Måten fortellingen blir fortalt på og universet er fremstilt gjør at forholdene føles naturlige, og de gode rollene gjør stemningen bedre. I Wolfenstein er det gjort ingen forsøk på å fremstille de ledende nazistene på andre måter enn krigselskende, voldsforherligende rasister som driver alt fra språkforkynning til konsentrasjonsleirer, samtidig som man har innslag av mer nyanserte tyskere, slik som Sigrun Engel. Slik får vi – selv i et alternativt univers – et bilde av nazistene som stemmer godt overens med virkeligheten, og som samtidig viser mange flere sider ved krigen enn bare krigshandlingene, deriblant hva som skjer i konsentrasjonsleirer og i diverse laboratorier.

Made in Hollywood

Hopper vi over til Call of Duty: WWII, ser man raskt hvordan man ikke skal vise frem det som er ment å være en realistisk fremstilling av andre verdenskrig. Spillet følger en amerikansk soldats reise fra invasjonen av strendene i Normandie, til de vestlige alliertes inntog i Tyskland. For å motvirke effekten av å ha hørt denne fortellingen tidligere, lover Call of Duty et kjært lag rundt deg med venner du får gode forhold til gjennom tykt og tynt. Målet er å skape en opplevelse som føles ny og spennende, med et kjent bakteppe.

Om ikke den relativt korte kampanjen ødelegger nok for fortellingen, gjør Hollywood-inspirasjonen det. Call of Dutys andre verdenskrig baserer seg nemlig på enorme eksplosjoner, filmatiske øyeblikk dratt rett ut av Saving Private Ryan, og skyting, skyting, og mer skyting. Kult er det med en sekvens der man skal komme seg rundt som en spion i en tysk base, men dette er mer et anomali enn noe annet.

En storslagen åpningsscene, men gjør ikke noe mer enn det det må.
Mikkjel Lønning/Gamer.no

I løpet av hele spillet fikk ikke Call of Duty: WWII til mer enn rundt 5-10 minutter med spilling som tok for seg konsentrasjonsleirer eller de underliggende grunnene for krigens gang. At en fransk motstandskvinne forteller om hvordan fienden drepte familien hennes, er liksom ikke så unikt for andre verdenskrig. Hvis du ikke løper mens skudd hyler forbi deg, hopper du kanskje av et tog i alt for høy fart, eller fyrer av en bazooka mellom ruinene av en fiendtlig by. Slikt blir det lite nyansering og forståelse av hva det er som gjør nazismen og fascismen unikt, og hvorfor det er en forskjell på landene som deltok i krigen.

Les også
Anmeldelse: Wolfenstein II: The New Colossus

Alle skal føle seg hjemme

For ser man på flerspilleren, kunne man aldri gjettet hvem det var som reddet verden fra tyranniet, og hvem som atter en gang satte den i flammer. I enspillerkampanjen har man i det minste en tanke om at tyskerne var på feil side av historien, til tross for at man ikke gikk dypt nok inn i hvorfor. Men flerspilleren?

Å gjøre strendene i Normandie til en eneste stor loot-box-sentral er litt ekkelt.
Activision

De siste årene har det blitt mer og mer vanlig å la spilleren få tilpasse sine egne figurer til å se og oppføre seg som man selv ønsker. Ser man på MMO-spill er tanken om å være unik blant massene en kjerneidé, noe spill som blant annet Destiny, PUBG og Rocket League fokuserer på via loot-bokser. Call of Duty har naturligvis hoppet på denne trenden, med ”supply drops” som lander på strendene i Normandie i tid og utid etter hvert som de blir tilgjengelige. At man trivialiserer andre verdenskrig på denne måten er én ting – en annen er å endre fullstendig på hvem nazistene faktisk var.

Tanken om å la alle føle seg hjemme i flerspilleren fikk høyest prioritet for utvikler Sledgehammer; ikke for å finne en balanse mellom historisk korrekthet og spillbarhet, men mellom morsomme mekanikker og inkludering. Michael Condrey, Call of Duty: WWIIs regissør, sa følgende i et intervju med Forbes: ”[Vi] ville at spillerne våre, uansett kjønn eller etnisitet, skulle føle seg representert i flerspilleren. Call of Duty-soldaten du lager og spiller som burde være en representasjon av deg, og du kan velge hvordan soldaten ser ut.”

Hva skjedde, Call of Duty? Dere fikk til det grusomme ved krigen bedre før.
Gamer.no

Dette resulterer i et spill hvor man kan velge å være en svart, kvinnelig tysk soldat i 1940-årene. Jeg setter pris på at Sledgehammer ønsker å lage et spill som alle kan ha det gøy med, men hvorfor velge å gjøre det i epoken som står aller mest i kontrast med tiden Sledgehammer forsøker å selge spill i? Nazi-Tyskland er sannsynligvis det landet i verdenshistorien som sist ville hatt afrikanere og kvinner i hæren sin, og som i tillegg stod for et svært konservativt kvinnesyn i tillegg til det helt åpenbare; nazistene behandlet gjerne ikke-ariere (andre etnisiteter enn hvite og nord-europeere) som samfunnets minst verdifulle og gikk aktivt inn for å utrydde eller slavebinde det de så på som underlegne raser.

Hovedproblemet er at dette slettes ikke vil være åpenbart for flere millioner av mennesker verden rundt, som ikke har gode nok historie- og samfunnskunnskaper til å forstå hvorfor verken kvinner eller afrikanere hører hjemme på den tyske siden av slagmarken. En amerikansk sammenligning ville vært å la deg lage en svart figur som kjempet for sørstatene under den amerikanske borgerkrigen, men selv det ville vært mer realistisk ettersom mange ble tvunget til å gjøre det mot borgerkrigens slutt. Jeg mener Sledgehammer driver – bevisst eller ikke – med en form for historieforfalskning som et mindre onde i bytte mot et større gode, som for dem er en inkluderende flerspiller. At de ”historisk korrekte” symbolene og forholdene – som hakekorset – er forbeholdt énspillerfortellingen er et valg jeg til en viss grad kan skjønne, men kontrastene blir så enorme at det ender opp med å føles helt feil.

Wolfenstein er mer enn bare krig.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

I mitt intervju med to av Sledgehammers utviklere under E3 kom det frem at Sledgehammer ønsket å føre Call of Duty tilbake til andre verdenskrig blant annet for å drive folkeopplysning. Slik forklarte énspillerkampanjens sjefsregissør Tolga Kart det den gangen: "Vi har sett [andre verdenskrig] før, men det som har forandret seg nå, er at vi får formidlet denne historien til en helt ny generasjon spillere. Sist gang vi kjempet under andre verdenskrig var tross alt for ni år siden, og vi har nå en hel haug med nye spillere som ikke har fått forsøkt seg på denne historiske epoken. Vi føler det er vårt ansvar å undervise om andre verdenskrig, og med samtidens teknologi kan vi gjøre så mange ting og skape en helt annen opplevelse enn tidligere.”

At man behandler to sider av samme spill på vidt forskjellige måter – en- og flerspilleren – er problematisk når man aldri kunne gjort en slik distinksjon med kildematerialet, med mindre man da drev med satire eller historiefordreining. Folkeopplysning er en god ting, men det virker ikke som om Sledgehammer har brydd seg om dette. Lager man et spill satt til andre verdenskrig vil jeg si man også har et ansvar om å vise frem de mørke sidene ved nazismen – som for eksempel at verken kvinner eller ikke-hvite var uønskede i hæren.

Selv om det nok kan være vanskelig å vite de nøyaktige tallene på hva folk vet og ikke vet, viste en begrenset undersøkelse utført av britiske The Sunday Telegraph i anledning krigens 70 års-jubileum i 2009, at alt for få kjente til krigens aller største og åpenbare fakta. Der kom det frem at blant britiske tenåringer, mente 10% at britene kjempet mot Frankrike – ikke med, nesten halvparten visste ikke i hvilket år krigen begynte (1939), og 25% kunne ikke nevne én eneste av Tysklands allierte (aksemaktene bestod i hovedsak av Tyskland, Italia og Japan).

Det er noe ukomfortabelt ved at det er så gøy å spille som Nazi-Tyskland i strategispill.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Om mulig enda mer forstyrrende er det å lese en global undersøkelse fra 2014 utført av anerkjente amerikanske Anti-Defamation League om kunnskap om Holocaust. Den viste at bare 54% av de 53,000 intervjuobjektene hadde hørt om Holocaust, men muligens enda verre er det at 32% av disse mente at Holocaust var enten sterkt overdrevet eller en myte. Det er alarmerende tall, og kanskje ville det vært enda mer skremmende om man utelukkende hadde spurt tenåringer og unge om det samme.

Fake News

Utviklere som Sledgehammer har et enormt ansvar overfor kundene sine når man tenker på hvilken tidsepoke det er de viser frem, men også når man vet at de har et publikum på flere millioner, deriblant hundretusenvis av barn og unge. Spesielt er det vesentlig i en tid der kildekritikken ofte er for svak til å hamle opp med falske nyhetshistorier og nett-troll, som gjerne skal ha det til at det finnes gode ny-nazister, og at den Europeiske Union både er nazistisk, kommunistisk og et globalt plott (gjerne på én og samme tid) oppfunnet av jødiske George Soros. At det plutselig befinner seg afrikanske soldater som kjemper for den tyske hæren i flerspilleren trenger dermed ikke være noe sjokk hvis man ikke kommer inn med forhåndskunnskap om Nazi-Tyskland. Når man igjen tenker på at mange spiller Call of Duty utelukkende for flerspilleren – eller i det minste bruker veldig mye mer tid der – er det ikke vanskelig å se for seg at historiefordreining raskt blir til fakta.

I et intervju med spillutvikleren Johan Andersson fra Paradox Development Studio angående Hearts of Iron IV, spurte jeg om det ville bli tatt opp temaer knyttet til det forferdelige som skjedde blant sivile under krigen. Det ble imidlertid klart at man ikke ville bli stilt de etiske spørsmålene knyttet til folkemord og forfølgelse, noe jeg ikke tenkte så mye over den gangen. Tross alt gjør man jo forferdelig ting i Crusader Kings 2 og Europa Universalis IV uten å tenke så mye over det, men disse finner jo også sted litt lenger tilbake i tid. Jeg tok heller ikke opp fraværet av etisk nyanse i selve anmeldelsen av Hearts of Iron IV. Jeg trakk frem at det var forskjellige spillemåter for demokratiske og autoritære stater, men klagde ikke på at Holocaust var ute av bildet, eller at det ikke ble snakket videre om nazisme som ideologi.

Pass deg for fake news.
Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Problemstillingen denne artikkelen forsøker å føre frem i lyset gjelder for så vidt også for Hearts of Iron, men – til tross for at det foregår under en historisk epoke – behandler jeg et strategispill som dette annerledes på grunn av fokuset på alternativ historieskriving. På mange måter er Hearts of Iron alternativ historie på lik linje med Wolfenstein, samtidig som det verste fra krigen jo blir utelukket. Det er et dilemma som er vanskelig å forsones med. Hearts of Iron IV er jo bare så fantastisk morsomt å spille.

Det er sådan vanskelig å skape et spill som finner den perfekte blandingen mellom moro og historisk korrekthet, og ingen tidsperiode eller tema er nok dette vanskeligere for enn nettopp andre verdenskrig og nazismen. Spørsmålet blir kanskje dermed om det i det hele tatt er etisk forsvarlig å sette hvem som helst inn i rollen som en soldat i denne krigen, og spesielt på nazistenes side.

Spillhistorien forteller i det minste at svært få utviklere bryr seg om dette – andre verdenskrig er jo et bakteppe brukt i utallige spill med vilt forskjellige mål. Sånn må det kanskje også være. Gjør man noe absolutt hellig, blir temaet fort vanskelig å både snakke om og stille spørsmål ved. Jeg skulle bare ønske utviklerne i Sledgehammer hadde tatt seg litt lenger tid ved planleggingsbordet, og konkludert med at kanskje ikke alt – nazismen inkludert – burde bli gjort mer tilgjengelig eller inkluderende enn det det allerede er. For selv om ikke-hvite og ikke-vestlige kan få det for seg etter å ha spilt Call of Duty: WWII at det faktisk kjempet afrikanske kvinner for nazistene på strendende i Normandie, i Frankrikes landsbyer og i ruinene av Tyskland, er dette en tanke faktiske nazister aldri ville kunne godta i virkeligheten. Det burde ikke vi heller.

Siste fra forsiden