Man kan si hva man vil om den iterative siden av Ubisofts spillutvikling, men på sett og vis fungerer det liksom alltid likevel. Jeg, og mange med meg, er skyldige i å kaste oss over stadig nye åpen verden-spill fra den franske utvikleren, og særlig glad har jeg rukket å bli i Far Cry-serien.
Dette er en serie som har gjennomgått en del omveltninger gjennom årene, med de virkelig store endringene konsentrert i overgangen fra Far Cry 2 til Far Cry 3. Siden den gang har hvert spill endret og forbedret formelen om og om igjen, men det er ikke til å stikke under stol at det har skortet på de virkelig store nyvinningene siden rundturen på Rook Islands i 2012.
Jeg håper alltid at neste spill i rekken skal blåse meg av banen, men får i stedet servert god og deilig kaotisk, men også svært velkjent actionmoro. Dette ser også ut til å være tilfelle for Far Cry 6, som tar turen til den lettere karibiske øynasjonen Yara. Her truer en sedvanlig despot med å ødelegge dagen, hvorpå det blir opp til spilleren å sparke i gang en vaskekte revolusjon. Vi har lekt oss gjennom spillets tre første timer, og har mye å fortelle.
Ikke mer moro enn man lager selv
Som seg hør og bør, kommer også helterollen ganske bardust på hovedpersonen i Far Cry 6. Som sist kan man også her velge kjønn og dermed også utseende ved starten av spillet, men nytt av året er at karakteren man ender opp med ikke lenger er en anonym og mutt protagonist. I stedet kastes man inn i rollen som Dani, en jypling som står last og brast i hjertet av et sydende opprør mot den ubarmhjertige diktatoren Antón Castillo.
I likhet med tidligere Far Cry-helter er heller ikke Dani en typisk leder, men etter en serie uheldige hendelser befinner vi oss plutselig på Antóns verstingliste, og da må man selvfølgelig ta til motmæle.
Og slik går det slag i slag i løpet av spillets første timer, hvor man løper litt på måfå, plukker opp strøoppdrag fra revolusjonslederne, møter nye ansikt og stifter bekjentskap med spillets typiske action-/skyte-/snikemekanikker. Disse er både kjente og kjære, og inkluderer alt fra å «låne» kjøretøy og hester man snubler over, til alminnelige skuddvekslinger og brutale snikmord.
For anledningen har man også fått en fallskjerm som kan aktiveres omtrent hvor og når som helst; en diger rakettmaskin man fester direkte på ryggsøylen som spyr ut titalls eksplosiver med ujevne mellomrom; og oversikt over et unikt veinett med snarveier og skjulte områder som geriljakrigere har bygget over de siste 50 årene.
Alt dette er med på å utbrodere opplevelsen noe, og både historie, skurker og premiss føles ferske nok til at jeg med glede tar på meg nok et redningsoppdrag når spillet lanseres i oktober. Likevel er det ikke til å komme utenom at dette er det sjette Far Cry-spillet som benytter seg av denne formelen siden Far Cry 3, og det merker man.
Kjent og kjært
Særlig merkbart er det kanskje fordi omgivelsene i spillet ikke er helt ulike de som dukket opp i nettopp Far Cry 3. Universet som skal reddes denne gangen er Yara, en øygruppe hvor tiden har stått stille de siste 50-60 årene. Dette gjenspeiler seg i estetikk som formelig skriker Cuba, med gammelmodige biler, overdimensjonerte sigarer og fargerike bygninger i alle kriker og kroker.
Åpningen av spillet foregår på en relativt liten øy utenfor den sammenhengende landmassen som utgjør brorparten av spillets kart, og på tvers av en drøy håndfull oppdrag blir vi sakte introdusert for universet. Denne delen av spillet består av palmetrær, trehytter og krokodillekompiser, og jeg kan ikke unngå å tenke på den minneverdige tangoen jeg hadde med Vaas for snart ti år siden.
På samme måte er dette også et spill som dyrker kaos og livnærer seg på galskapen som kan oppstå når tonnevis av systemer og ideer smeller sammen i en diger åpen verden. Sånn sett er det fortsatt mye artig og spennende å bedrive tiden med, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg koste meg de tre timene vi fikk til rådighet i Yara.
Samtidig er det vanskelig å ikke merke litt på følelsen av at man har gjort mye av dette tidligere, og når jeg etter snaut to timer blir bedt om å brenne ned en plantasje med dertil egnet musikk på høyttaleranlegget, er det grunn til å bli litt skeptisk: Begynner utviklerne å gå tom for ideer?
Konklusjon
Basert utelukkende på de første tre timene av eventyret, fremstår Far Cry 6 som et veldig typisk Far Cry-spill, med alle de lyter og gleder som hører til. Dette innebærer at man kastes hodestups ut i skuddvekslinger, snikmord og revolusjon, og at man sakte, men sikkert bygger seg opp et nettverk med rabagaster og nye ferdigheter for å ta den lokale diktatoren av dage.
Det føles kjent og kjært, men også noe skuffende at serien fortsatt ikke tar enda større sjanser, særlig nå som tallet er «6» og ikke lenger «3». Det hjelper ikke at den karibiske settingen er farlig lik øyriket Rook Islands, og dermed føles enda mer som pløyd mark.
Jeg skal likevel ikke legge skjul på at det fortsatt er stor underholdning å leke bajas i Ubisofts åpne verdener, og det er noe helt eget med Far Cry-serien som får fram det mørke kaoset som sitter dypt inne i sjelen min. På bare tre snaue timer har jeg sklitaklet leiesoldat med hest, infiltrert eldgammel festning via fallskjerm og massakrert tankskip med maskingevær og helikopter.
Det er og blir veldig gøy, og forhåpentligvis gjør Far Cry 6 som så godt som alle Ubisoft-spill fra de siste fem årene, ved at det blir bedre og bedre jo mer man spiller. Utviklerne har lokket med en rekke nye evner, våpen og annerledes omgivelser når man først kommer et stykke ut spillet, og da blir det kanskje ikke så aller verst denne gangen heller.
Far Cry 6 har planlagt lansering den 7. oktober og kommer da til Windows, PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S og Google Stadia.
